– Politiet behandlet oss som kveg

21-åringen viser oss merkene på håndleddene etter plaststripsene. Politiet i Ferguson har for lengst sluppet opp for håndjern. Nå bruker de strips ved arrestasjoner. Som denne tirsdagen tidligere i uka.

Vi møtte Brandon dagen før, mens han demonstrerte langs West Florissant Avenue, stripa gjennom Ferguson som har vært på alle USAs TV-skjermer de siste to ukene. Han er høy og hengslete, og full av sinne og følelser.

– Jeg kunne ha vært Michael Brown. Jeg er også blitt stoppet av politiet midt på lyse dagen. En gang ble jeg stoppet på vei hjem fra skolen mens jeg gikk og hørte på musikk, forteller han til NRK.

• Les: Nye arrestasjoner i Ferguson

Massearrestasjon

Noen timer etter vårt første møte blir han arrestert på ordentlig. Kveldens demonstrasjon blir oppløst med tåregassgranater etter at noen har kastet en flaske mot politiet.

Brandon trekker seg unna, men havner på feil side av politisperringene. Han må finne bilen sin for å kjøre de åtte kilometerne hjem, for han er nødt til å komme seg på jobb dagen etter.

– Jeg hadde nok baller til å spørre politiet om jeg kunne få krysse gata for å komme til bilen min, men politimannen sa at han ikke brydde seg om jeg måtte gå hjem. Da bestemte jeg meg for å løpe, forteller han.

Brandon løp mot en folkemengde og havnet i en klynge som sto like ved bilen hans. Der arrestert politiet flere titalls demonstranter.

– De ropte: Vi vil ha ham, og pekte på meg, forteller 21-åringen.

– Deretter ble jeg slengt i bakken. De satte på stripsende kjempestramt slik at jeg nesten mistet blodomløpet i håndleddene. Deretter dyttet de oss inn i en politibil. De behandlet oss som kveg.

• Les: Lover gransking etter drapet på Michael Brown

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Minstelønn

Brandon Evans forteller oss dette neste morgen, mens han gjør seg klar til å dra på jobb. Det er bare tre timer siden han slapp ut fra politistasjonen.

– De løslot alle som ikke hadde noe spesielt på rullebladet, forteller han.

Det siste var viktig for Evans. Han starter på jobb klokka ti, og det nytter ikke å la være å møte opp. Han tar på seg gummisko og den svarte T-skjorta med logoen til TGI Friday’s. Jobben som ryddegutt i kjedens restaurant ute ved flyplassen er ikke godt betalt, men det er en jobb. Og det gjelder å holde på den.

– Jeg vil gjerne gå på college, og jeg rapper på fritida, men jeg har jo også en familie å forsørge, forklarer han.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Enslige forsørgere

Familien til Brandon ligner mange afroamerikanske familier i Ferguson eller i andre fattige nabolag i USA.

Brandon bor hjemme hos moren sammen med de tre yngre søsknene sine. Der bor også kjæresten hans, Amaris, og den ett år gamle datteren hennes som Brandon ikke er far til. Han har imidlertid selv en datter på to som bor hos sin mor.

Brandons mor jobber mye for å holde familien gående. Faren har ikke bodd sammen med dem på mange år.

En del av historien om det som har skjedd i Ferguson den siste uka handler om fattigdom og mangel på muligheter, om de store økonomiske ulikhetene i USA.

De fleste av dem som bor her kan ikke flytte andre steder. Her er det rimelig å bo, og kanskje er det mulig å få jobb – i alle fall i perioder.

Skolene er heller ikke så verst. De er bedre enn skoler i mange andre områder av USA der det bor flest afroamerikanere.

Det er imidlertid ikke stor sosial mobilitet her, forteller flere meg.

Unge er frustrerte over politiet, men de er minst like frustrerte over mangelen på framtidsutsikter, over et samfunn der den amerikanske drømmen blir stadig fjernere. Slik er USA blitt.

«Postnummeret ditt kan fortelle hva slags liv du vil få», sier mange som kjemper for likhet. Og Ferguson er ikke et sted å bo om du vil klatre på stigen i USA.

• Les: Raseskillet splitter USAs syn på Michael Browns død

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Obamas nederlag

President Barack Obama har vært relativt fraværende mens begivenhetene i Ferguson har rullet over TV-skjermene, noe han får kritikk for nå.

Obama lovet afroamerikanerne forandring da han talte til en euforisk forsamling på valgnatten i for åtte år siden. Han fikk millioner av afroamerikanere til å stemme for første gang.

Han har satset på helse- og utdanningsreformer som vil hjelpe dem som har minst, men mange av dem jeg snakker med i Ferguson har ikke sett noen endringer.

– Jeg tror han prøver, men det er vanskelig, sier Brandon.

Mandag skal Michael Brown begraves. Det skal være en stor offentlig minneseremoni, men president Obama kommer ikke. Det blir for kontroversielt siden etterforskningen av hva som skjedde da Brown ble skutt bare er i startfasen. Obama sender i stedet tre lite profilerte representanter fra Det hvite hus.

For presidenten er det som har skjedd i Ferguson et mareritt, forklarer jussprofessor Paul Butler ved Georgetown University til NBC. Han mener Obama burde ha våget å ta en mer aktiv rolle.

• Les: Sender justisminister Holder til Ferguson

– Det er ikke noe problem for den føderale etterforskningen om Obama reiser til Ferguson. Jeg tror vi trenger lidenskap og empati når det gjelder å forstå hvordan mange afroamerikanere føler det. Obama er flink til å forklare hvordan det er å være svart i USA, men han må gjøre noe med det også, sier Butler.

– President Obama begynner å innse at en stor del av ettermælet hans vil handle om rase, og da er han nødt til å foreta seg noe nå.

– Alle husker bildene av svarte som danset i gatene da han ble valgt. Obama vil ikke at det siste bildet vi har på netthinnen fra hans presidenttid, er at svarte borgerrettsdemonstranter blir gasset av politiet i Ferguson, mener Paul Butler.

• Les: Brown ble skutt seks ganger

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

– Dette må vi hvite holde ut

Tilbake i Ferguson viser Brandon Evans oss rundt i byen. Mange butikker har fått knust vinduene sine. Opptøyene de siste to ukene har ført til plyndring og ødeleggelser. Brandon sier han ikke har vært med på slikt, men han kjenner folk som har.

En mann som sitter i bilen sin sammen med kona og en liten baby spør oss om veien til St. Louis. Jared heter han, og han har kommet for å se det som skjer med egne øyne.

– Vi ser alltid på de lokale nyhetene at det er bråk og uro i Ferguson. Jeg er ikke overrasket over det som skjer. Dette må vi andre amerikanere holde ut.

– Vi blir skutt av svarte hele tiden, men vi demonstrerer ikke, vi klager ikke, vi finner oss bare i det, sier Jared til oss. Han er sint.

Brandon Evans som står like ved går nærmere.

– Gå unna bilen. Du må gå unna bilen min! roper Jared.

Dermed begynner de to å krangle. Det blir nokså heftig. Flere andre journalister kommer til, men ikke politiet som står like i nærheten. Babyen i baksetet blir urolig. Kona til Jared vil at de skal kjøre.

– Du er rasist!, roper Brandon Evans til den hvite landsmannen. Jared ler av beskyldningen, og krangelen fortsetter.

– Jeg har tillatelse til å bære skjult våpen, så du bør komme deg unna bilen min, roper Jared og prøver å stikke hånda inn i hanskerommet.

Kona hans drar den ut igjen og vrir om nøkkelen i tenningslåsen i stedet. De gjør seg klare til å dra.

– Politiet burde se dette, roper Brandon.

– Det er deg, ikke meg de kommer til å arrestere, sier Jared og kjører av gårde, før han igjen stopper, ser på meg og kameraet vårt

– Ser du? Dette må vi holde ut her dag etter dag.

Tilbake står Brandon, enda mer sint og frustrert over forholdene i landet de begge deler.