– På samme måte som i femti år, James

– Det er bare noen dager siden det åtte år gamle barnebarnet mitt sa til meg at hun skulle ha på seg samme kjole til jul i år som i fjor, og så la hun til: «Som hvert år, James», flirer Sue Guerney, eldste datter etter «Hovmesteren» fra «Grevinnen og hovmesteren», eller Freddie Frinton som han het.

Komedien, eller sketsjen vi kjenner ham fra, har blant andre NRK har vist i over tre tiår. Den skal selvsagt gå i år igjen – som hvert år.

Fikk aldri vite hvor stor han var

NRK er på besøk i et vanlig hus i Hertfordshire, rett nord for London, hos familien Frinton.

Det er ingen hvilken som helst familie, det er etterkommerne til mannen som har snublet, snublet og atter snublet i et tigerskinn mens han ble fullere og fullere, og serverte den lettere forvirrede og trolig senile grevinnen, Miss Sophie, mat og drikke. Henne og gjestene hun tror er til stede.

Familien består av fire søsken og moren, eller enken om du vil. Alle fem er vel vitende om at den avdøde faren og ektemannen er en del av jule- og nyttårstradisjonen for mange millioner mennesker.

– Det var vel først for en ti-femten års tid siden vi forsto at programmet var populært i Tyskland, forteller eldstemann i søskenflokken, Stephen Frinton. – Så forstå vi at det var velkjent over store deler av Europa.

Ved siden av nikker moren Nora, enken etter Freddie Frinton ivrig.

– Det er ganske utrolig, du snakker med folk og de forteller at «Grevinnen og hovmesteren» er en del av oppveksten deres. De har vokst opp med det, og nå går det videre til både barn og barnebarn, sier søsteren Marilyn Brown.

Freddie Frinton selv døde av hjerteinfarkt tilbake i 1968, og fikk dermed aldri vite hvor stor suksess tv-innspillingen skulle bli.

– Vi er virkelig stolte av det, sier datteren Sue.

– Da vi skjønte hvor stort dette er, alle andre steder, ble vi virkelig overrasket. Pappa ville vært så glad og stolt av seg selv.

Drakk nesten aldri selv

Freddie Frinton, som var omreisende skuespiller og komiker, var mer eller mindre en personifisering av hele «Grevinnen og hovmesteren», eller «Dinner for one» som den heter på engelsk.

Han dro rundt og spilte det som teater. Kveld etter kveld skålte han like snøvlende med de imaginære Sir Toby, Mr. Winterbottom, admiral von Schneider og mister Pommeroy i selskapet til Miss Sophie.

• Her er oppskriftene fra «Grevinnen og hovmesteren» sin meny

Men i sitt virkelige liv smakte Frinton selv nesten aldri en eneste dråpe alkohol.

– Det er litt rart egentlig, sier den yngste datteren, Marilyn Brown, for mange folk trodde han virkelig var full, men jeg vet at han ikke drakk.

Moren Nora legger til:

– Noen få ganger, ved helt spesielle anledninger tok han seg kanskje en gin og tonic. Men aldri noe annet. Aldri øl eller whisky.

Like fullt raver Freddie Frinton rundt, til og fra bordet på en svært overbevisende måte.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Skeptisk til tyskerne

Men hovmesteren hadde allerede snublet i tigerskinnet utallige ganger på teaterscenen før det ble fjernsyn av det. Stykket ble angivelig skrevet en gang på 1920-tallet av forfatteren Lauri Wylie, som døde i 1953.

Frinton betalte i flere år en avgift for å bruke stykket, men på 50-tallet fikk han overtatt rettighetene.

To tyskere så stykket på scenen i Blackpool i 1962, og kort tid etter ble det spilt inn for TV av det tyske offentlige kringkastingsselskapet Norddeutcher Rundfunk (NDR).

Ifølge Frintons enke, Nora Harding, var han fortsatt så skeptisk til tyskerne etter krigen at han forlangte å gjøre hele stykket på engelsk. Slik ble det, mens introduksjonen ble gjort på tysk.

Frinton og «grevinnen» (Miss Sophie), som ble spilt av Mae Warden, ble betalt litt over 4000 tyske mark for jobben.

Programmet ble sendt om igjen flere ganger, og fra 1972 ble den fast på sendeplanen i Tyskland hver eneste nyttårsaften. Dette spredte seg til mange andre europeiske land, og den er vist på NRK hvert år siden 1979.

Tyskerne har imidlertid en lengre versjon på 18 minutter, mens vi i Norge ser én på 11 minutter, som ble spilt inn av den sveitsiske TV-kanalen Schweizer Fernsehen (SDR). Denne versjonen har noe annerledes kulisser enn originalen og er en noe mildere versjon enn originalen.

I Sverige ble «Grevinnen og hovmesteren» tatt av skjermen i flere år fordi kanalen mente den var upassende med all drukkenskapen.

En tanke for tigeren

Tigerskinnet er fortsatt i familiens eie. Det bor for det meste på loftet, godt nedpakket, men hentes frem en sjelden gang.

Så velbrukt, eller velsnublet, ble skinnet at Freddie Frinton til slutt måtte lappe et parti i nakken på tigeren.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Jeg er redd det er ekte tiger, sier datteren Marilyn nærmest unnskyldende, men viser oss at lappen er imitert leopard.

Det er eldstemann i søskenflokken, Stephen, som har skinnet hos seg.

– Det var nok fordi pappa ikke klarte å få tak i noe mer tigerskinn for å reparere det, så det nærmeste han kom på kort tid var en bit med leopard-skinn. Dermed er iallfall dette skinnet fullstendig unikt!

Skinnet har nok sett sine bedre dager, men er fortsatt noenlunde helt der det ligger rullet ut på stuegulvet hans til ære for NRK. Når vi er gått, skal det rulles sammen igjen, og det er uvisst når det får sin neste luftetur.

Men det er ikke bare tigerskinnet som er Frinton-familiens eie. Faren deres eide så godt som alle rekvisittene vi ser i stykket.

– Han hadde faktisk et eget rekvisitt-rom i hjemmet vårt, sier Marilyn.

– Vi fikk ikke lov til å gå inn der som barn, men vi pleide å snike oss inn. Der var det parykker …masse dameparykker fordi han ofte spilte dame i juleforestillinger. Alt fra «Grevinnen og hovmesteren» var der. Han hadde til og med sitt eget bord som han pleide å dra med seg rundt. Og her, sier hun og smiler, – her har jeg et av de originale krusene han brukte i «Grevinnen og hovmesteren». Cheerio, Sophie, my girl! utbryter hun, og setter kruset til munnen.

Ifølge ryktene skal tyskerne opprinnelig ha ønsket å bruke et isbjørnskinn til tv-innspillingen av sketsjen, men Frinton selv insisterte på å bruke tigerskinnet. Han var redd for å falle over fullstendig av det digre isbjørnhodet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Ukjent i Storbritannia

Søker man på navnet Freddie Frinton på internett, er det «Grevinnen og hovmesteren» som kommer opp, men Frinton spilte mye annet også, ikke minst i de svært populære julepantomimene, som briter går man av huse for å se den dag i dag.

Datteren Sue Guerney er den som har spart på alle de gamle plakatene, bildene og teaterprogrammene og viser en drøss av andre ting han har gjort.

– Å, dette må vel være fra 50-tallet, sier Sue og drar frem en teater plakat.

– Å nei, det var fra slutten av 40-tallet, sier moren hennes skråsikkert. For så å le usikkert.

– I overgangen 40- 50-tallet kanskje?, foreslår datteren diplomatisk.

– Ja, sier yngste bror Michael fort.

Men selv om faren altså knyttes til nettopp tv-innspillingen av teaterstykket han gjorde så mange ganger for millioner av europeere, kjenner knapt en eneste brite til «Grevinnen og hovmesteren». Unntatt de gangene britiske aviser skriver om de gale skandinavene og tyskerne som må se det samme programmet om og om igjen. Så mange ganger at det til slutt havnet i Guinness rekordbok som tidenes mest repeterte TV-stykke (og det var tilbake på 90-tallet).

– Det ville vært fantastisk å se programmet på britisk TV, sier Michael.

– Vi ønsker oss alle det. Vi er egentlig litt overrasket over at det ikke er blitt vist, det ville passet perfekt inn tidsmessig på litt over et kvarter, og ville fungert veldig bra, mener jeg. Den har et så grunnleggende enkelt tema, en mann drikker og blir full, så jeg er litt overrasket over at filmen ikke er mer kjent her borte.

Den tyske avisen Der Spiegel skrev tilbake i 2004 om kultstatusen til «Grevinnen og hovmesteren» og tok i den forbindelse kontakt med BBC. Den britiske kringkasteren kunne da avsløre at de verken hadde programmet på fjernsyn, og heller ikke hørt om det.

Derimot dukket «hovmesteren» Freddie Frinton opp på listen over «10 berømte briter du trolig aldri har hørt om» hos den samme kringkasteren i 2009.

Får ikke ta den av

Men på kontinentet og ikke minst i nord er det annerledes.

Da svensk TV tok programmet av sendeplanen i noen år, fordi den mente det var i overkant mye alkohol og drukkenskap, maste folk så mye om å få den tilbake at statskringkasteren bøyde av etter seks års fravær.

Søsterkanalen DR i Danmark hadde vist den sporadisk på 70-tallet, men lot den gå hver nyttårsaften fra 1980.

DR sendte den til og med 1984, så tok også de den av sendeplanen, men det var uklokt. Ifølge avisen Politiken ble det et så stort ramaskrik at danskene måtte la det bli «på samme måte som året før» fra da av.

Det var en gang planer om å spille inn sketsjen med fargefilm, men fordi Frinton døde allerede i 1968, ble det aldri gjort. Derimot ble den tyske originale innspillingen fargelagt i 1999, men de færreste av TV-stasjonene ser ut til å ville endre fra den de pleier å vise. Den de pleier å vise hvert år.

Det kan være skummelt å tulle med juletradisjonene til folk. De skal være like som året før, ja, som hvert år.