NRK Meny
Normal

– Liv leves i Liberia, selvsagt gjør de det

MONROVIA (NRK): Hverdagen går sin gang i Liberia, på tross av ebolaepidemien. NRKs mann i Afrika har nylig forlatt landet, og har tatt seg tid til å reflektere over det han har opplevd.

269-pikselert

En gammel mann blir fraktet bort i en ambulanse. Men rundt ham går livet sin vante gang i Monrovias største slum, West Point. En bestemor vasker sitt barnebarn, gutter spiller fotball og unge par flørter. Kontrastene er så absolutt til stedes i Liberia. (Mannens ansikt er gjort pikslert.)

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Den var ikke helt til å tro på, den hyggelige velkomsten vi fikk på Brussels Airlines 1247 i går kveld. Ordene til kabinsjefen ble utydelige gjennom engangsmasken, og rødvin servert av en lanke i lateks, smaker også spesielt.

Hvitkledde desinfiserer

Disse helsearbeiderne er godt utstyrt, men spesielt på landsbygda i Liberia er det dårligere kår for helsearbeiderne. Og lønnen, 2500 kroner i måneden, er dårlig.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

2500 kroner måneden i lønn

Vi hadde vært i verdens verste ebola-land i en uke, fotografen Bengt Kristiansen og jeg. Det virket som en måned. Det var nok nå.

På flyplassen i Monrovia skurret fjernsynsapparatet i hjørnet noe om at Leger uten grenser mente innsatsen så langt, ikke syntes, nå måtte det flere helsearbeidere til. Eller var det den FN-ansvarlige for ebolasatsingen som sa det, i snøværet på skjermen.

Doktor Soka Moses hadde sagt det samme til oss lørdagen før. Vi traff ham på JFK-sykehusets ebolamottak i hovedstaden. Som avdelingslege talte han sine ansattes sak, sa at 2500 kroner måneden var for lite for en sykepleier på verdens farligste oppdrag.

Fire i staben hadde allerede mistet livet. De etterlatte fikk ingenting.

– Det viktigste nå er å motivere helsearbeidere, sa Moses.

– Gi dem penger, bedre utstyr og sikkerhet for familien.

Klorin ble en venn

Jeg fortalte at den norske utenriksministeren skulle komme noen dager senere. Moses håpet han kunne hjelpe, men at det hastet. Mandag kunne det bli streik, I så fall måtte stengte dører åpnes.

De sykeste ville bli liggende og dø i egne kroppsvæsker, mens de som kunne, ville kare seg hjem når de ble sultne. Hjemme ville de smitte fire familiemedlemmer hver, i snitt.

(Saken fortsetter under bildet)

Jente med desinfisering

En jente desinfiserer seg. I Liberia blir klor ens beste venn.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Lukten av klor setter klokka tilbake et halvt århundre, til bassenget på Camp Bjøntegaard, feriekolonien der onkel Hans kompenserte for manglende renseanlegg ved å helle en flaske Klorin i vannet hver torsdag. Ingen av oss ble brune den sommeren.

I Liberia ble sprayflasken med kloroppløsningen fort en venn. Hendene fikk en dusj hver gang de hadde berørt noe som helst, et håndtak, en kran, et bord. Overalt var det tappekraner for påfyll.

Joggesko ble dynket før leggetid, slagstøvlene likeså. Men jeg reiste fra begge parene. Europa ville ikke likt å få dem tilbake.

Streik

Bengt bannet hest. Nettet var nede og tiden var knapp.

Mandag hadde vi dratt tilbake til ebolamottaket ved JFK sykehuset, for å se om helsearbeiderne streiket. Det gjorde de.

– Slipp meg ut, ropte Douglas til sykehusledelsen som hadde sperret ham og de andre helsearbeiderne inne bak gitterporten.

Kameraet gikk. En sykepleier brast i gråt og sank ned på kne. Hun hadde mistet nok et par kollegaer ved sykehuset.

Douglas så NRKs Liberia-team og ropte ut at de ansatte ikke hadde fått lønn på mange uker, og at nok var nok.

– No money! Ingen penger!

Kart i fly

På vei fra Liberia til Belgia. På vei bort fra stedet der ebolaviruset har skapt frykt og store utfordringer.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Nektet for streikeaksjoner

Porten gikk opp, og streiken var et faktum. En aggressiv mann fra ledelsen ba oss legge bort kameraet.

Hadde vi tillatelse? Jo, vi hadde pressevisum. Men visste vi ikke at helseministeren på torsdag hadde innført en egen permit for journalister som skulle dekke ebolautbruddet? Jo da, det visste vi godt. Det han ikke var klar over var at han ropte rett inn i telefonen med NRK i den andre enden.

Jeg prøvde å fortelle ham det, men han ville ikke høre.

Vi hadde selv søkt ministeriet flere ganger om tillatelsen han maste om, uten å få svar. Ingen kollegaer vi traff, kjente noen som hadde fått en slik tillatelse.

Men bestemmelsen ga myndighetene makt til å bortvise journalister og beslaglegge materialet når det passet seg slik. Hvordan regjeringen behandlet sine offentlig ansatte helsearbeidere, hadde ikke omverdenen noe med.

Bengt var den eneste fotografen som filmet porten som gikk igjen, sinnet, fortvilelsen og sykepleieren som brast i gråt. CNN og Associated Press var et annet sted, der lite skjedde.

Myndighetene sa at ryktene om aksjoner var løgn. Bengts bilder viste noe annet. Nå skulle de i Dagsrevyen først, så til EBU, Den europeiske kringkastingsunions bildebank. Der kunne andre TV-selskaper hente bilde-bevisene fram. Vi hadde dårlig tid. Det var 20 minutter til sending.

Besøk av Brende

Da brøt internettforbindelsen sammen. Nettet var nede i hele Monrovia, sa resepsjonisten, men kunne komme tilbake hvilken time som helst. Bengt løp ut med den mobile satellitt-fangeren for å få sendt stoffet via verdensrommet. Men bygningene sperret veien. Imens fulgte Marienlyst spent med.

Børge Brende i Liberia

Utenriksminister Børge Brende var en snartur innom Liberia, der han blant annet møtte helseministeren i landet. Her sammen med NRKs Afrika-korrespondent Sverre Tom Radøy.

Foto: NRK

Så ruslet et par kilobits inn på rom 39 på Mamba Point Hotel, så noen til. Til slutt ble internettforbindelsen såpass at bildene kom seg over sjø og land, til studio fem på Marienlyst i Oslo.

Da vi tilfeldigvis traff helseministeren selv dagen etter, og naivt spurte om helsearbeiderne aksjonerte, sa han at han hadde hørt rykter om at det var et par som ikke var helt fornøyde.

Han kunne ha fortalt at han samme dag hadde gitt de streikende sparken, og at lederne for helsearbeiderforbundet hadde gått under jorda i frykt for sine egne liv. Men nå ventet han utenriksminister Børge Brende, så vi fikk ha ham unnskyldt.

Brende lovet å ta opp de elendige arbeidsforholdene til offentlige helsearbeidere med presidenten. Og gjentok etter møtet at dette var noe Norge skulle se nærmere på.

Hvis de lokale helsearbeiderne ikke får rimelig betalt, og fagforeningslederne må leve i det skjulte, så bygger dette opp under tilliten til helsevesenet, sa Brende til NRK, før han gikk og la seg etter 12 timer i Liberia.

(Saken fortsetter under bildet)

Monique

Flyverten Monique var bedre beskyttet enn mange av helsearbeiderne i Liberia.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Kabinpersonale har bedre utstyr

Han hadde hatt interesse av å være med oss dagen etter, da vi traff den ene lederen for helsearbeiderforbundet, George Williams.

Det var som en liten agentfilm der bilen vår ble dirigert per telefon til en bensinstasjon en time fra sentrum. Der satt vi nok en time og ventet i 30 grader pluss, før en spe mann med skyggelue banket på bilvinduet og var klar til å fortelle sin historie.

Williams fikk sparken da han organiserte en streik for snart ett år siden, og truet på livet nå da helsearbeidere aksjonerte på nytt på mandag. Med kameraet på, fortalte han oss hvem som ville ham til livs. Den historien kommer vi tilbake til.

George Williams

Leder i Liberias helsearbeiderforbund, George Williams, ble sparket da han organiserte en streik for snart ett år siden. Nå kjemper han for at flere helsearbeidere skal få bedre utstyr.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Han sa at det vi har sett i Monrovia, er rene glansbilder i forhold til hvordan det er på landsbygda.

– Der har mange verken hansker eller ansiktsmasker når de behandler smittede, sa Williams.

Jeg har det i bakhodet da Monique serverer kaffe på flyet hjem. Kabinpersonalet her hadde bedre verneutstyr enn førstelinjesoldatene i krigen mot viruset.

Korrupsjon i Liberia

Liberia er en røverstat. Folk frykter politiet. Landet ligger nesten nederst på alle indekser der Norge ligger i toppen. Staten ble grunnlagt av hjemvendte slaver fra USA. Det kunne ikke gå bra. Det bodde folk her fra før. De likte ikke å bli forvist, om inntrengerne var aldri så mørke i huden.

Monrovia har navnet etter den amerikanske presidenten, han med doktrinen. Flagget er som Stars and Stripes, men med færre striper, og kun en stjerne. Valutaen er liberiske dollar, men de fleste foretrekker originalen.

Landet var en USA-venn under den kalde krigen, da Sovjet og USA også brukte dette kontinentet i spillet om vår herres klinkekule.

Tidligere slaver ble de nye undertrykkerne, og konflikten mellom disse gruppene har formet Liberia i 150 år. Så kom borgerkrigen, og tok en kvart million liv, og freden, som brakte håp til landet som i 2010 var verdens mest korrupte, og et av verdens fattigste.

En Nobels fredspris var fint å få. Mange av de vi traff har respekt for Ellen Johnson Sirleaf. Men andre i regjeringen og statsadministrasjonen beskyldes for å ta for seg av statskassa.

(Saken fortsetter under bildet)

LIBERIA-HEALTH-WAFRICA-EBOLA

En mann får medisiner fra liberisk helsepersonell. På landsbygda er det spesielt mange helsearbeidere som ikke har den nødvendige beskyttelsen til å håndtere ebolaepidemien.

Foto: ZOOM DOSSO / Afp

Liv leves i Liberia

– Hva har gjort sterkest inntrykk, spurte Dagsrevyen mot slutten av oppholdet.

Svaret kunne vært gamle Francis. Vi så og filmet ham på god avstand da han ble båret ut av menn i hvitt, fra smuget i Vest-Afrikas største slum, West Point.

Det var det klassiske bildet på ebolaland nummer en. At bestemor såpet inn en naken guttunge rett bortenfor, vises ikke så ofte fram. Han stod der i balja og ble skrubbet til han skinte. Så tok bestemor sandalene, og ga dem samme omgang, mens ebola-bilen satte sirenene på.

Over veien stod nabokona krumbøyd og vasket klær. Hun vred plagget halvtørt og slang det opp på baken til mellomlagring, og tok fatt på neste plagg. Gutta i gata sparket en fillebylt gjennom trange smug. En ung jente så langt etter den største gutten.

Liv leves i Liberia, selvsagt gjør de det. Det er bare vi tilreisende journalister som trodde noe annet, før vi kom.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt