Hverdagen som ble til en fjern drøm

WASHINGTON D.C. / KRAGERØ (NRK): Lyden av ambulanser høres oftere og oftere i dagene før vi reiser. Likevel føles det feil å dra. Dra fra nabolaget mitt. Vennene mine. Livet slik jeg kjenner det.

Like før avreise D.C

USA-korrespondent Veronica Westhrin reflekterer over hvordan livet har endret seg under koronaen.

Foto: Veronica Westhrin / NRK

Det føles som om det nettopp har blitt slutt med kjæresten. Du vet, han du egentlig hører sammen med, men som det bare ikke funker med akkurat nå. Ingen av dere liker situasjonen. Det bare måtte bli sånn.

Sånn har jeg det akkurat nå.

Jeg savner latteren. Jeg savner klemmene. Jeg savner det normale.

I hui og hast måtte jeg reise fra mitt kjære USA.

Det skjedde så plutselig.

Sola skinte, det begynte å bli varmere i lufta.

Det var begynnelsen av mars og livet var ennå normalt. Kirsebærtre blomstringa kom rekordtidlig i år. Den er fantastisk, kirsebærtre blomstringa i Washington D.C.

Jakke ble byttet ut med T-skjorte. Og grillen var for lengst henta opp fra kjelleren.

Jeg la planer for våren. Jeg skulle dekke nominasjonsvalg og lage reportasjer om sosial ulikhet og oppvekst i USA. Dette skulle bli høydepunktet i min korrespondentperiode. Aldri før har det amerikanske presidentvalget vært mer spennende. Synes i hvert fall jeg. Men der har vi jo selvsagt forskjellige interesser. Du og jeg.

Det er bare en måned siden. Men det føles så uendelig mye lengre siden.

View this post on Instagram

My hood ❤️

A post shared by Veronica Westhrin (@westhrin) on

For så ble livet slik jeg kjenner det er snudd på hodet. For meg som for de fleste andre. Plutselig dreide alt seg om korona.

Først kom den snikende redselen. For min del kom den nok litt tidligere enn for mange andre. Jeg ble vel oppfattet som litt halvgal av dem rundt meg i akkurat den perioden. Jeg meldte meg tidlig ut av treningsstudioet jeg var medlem av. Og begynte å holde avstand fra folk. Spesielt dem som hostet. Venninnene mine lo. Så gikk det tomt for Antibac i butikken. Folk begynte å hamstre mat. De lo ikke like mye lengre. Så kom det flere og flere rapporter om koronasmitte rundt oss. På skolen barna mine går på måtte flere barn holdes hjemme etter å ha vært i nærkontakt med koronasmittede. Hadde de vært på skolen før de fant ut av det? Spørsmålene var mange. Nå begynte også vennene mine å bli bekymret.

Så stengte de skolene. Det ble alvor.

Antallet smittede begynte å stige raskt i USA. Dødstallene også. I skrivende stund er det nær 20.000 døde der. Flere hundre tusener er smittet.

Fra sykehusene kom rapporter om mangel på tester og etter hvert smittevernutstyr og respiratorer. Venner hostet og slet med å bli testet, eller å i det hele tatt få svar på testen de hadde tatt. Folk mistet jobbene. Arbeidsledigheten steg. Krisepakker ble vedtatt.

Vi begynte å vurdere hva vi skulle gjøre. Skulle vi bli eller reise? Vi bestemte oss for å bli. Vurderingen vår var at vi med våre norske reiseforsikringer var trygge.

Så kom beskjeden fra jobb:

– Vi vil ha dere hjem.

Plutselig skulle vi dra fra alt og alle. Det var vanskelig. Vanskelig fordi vi har livet vårt i USA nå. Vanskelig fordi jeg har en jobb å gjøre.

Samtidig skjønner jeg at de hjemme var bekymret. Flyene over Atlanteren ble færre og færre. Ingen visste når vi neste gang kunne komme oss til Norge.

Og jeg vet hvor heldig jeg er. Vi tilhører de privilegerte. De som bare kan sette seg på et fly å reise til et land der det, akkurat nå, er mer kontroll på situasjonen enn i USA.

View this post on Instagram

See you soon!

A post shared by Veronica Westhrin (@westhrin) on

Mange i USA har ikke den sikkerheten familien min og jeg har.

For nok en gang er det dem med minst midler som rammes. Nettstedet Axios har beskrevet hvordan skillet mellom velstående og fattige amerikanere utspiller seg under koronakrisen. I USA har de velstående i større grad fortsatt betalt og kan jobbe hjemmefra, mens de fattige enten må risikere å reise til jobb, eller miste den. Det er ikke bare en helsekrise, det er også en økonomisk krise.

Og nok en gang rammes den afroamerikanske delen av befolkningen hardest. Den siste tiden har det kommet flere saker i media som viser at afroamerikanere dør oftere enn resten av befolkningen av koronaviruset.

Rundt 30 millioner amerikanere har ikke helseforsikring. I tillegg har mange forsikringen sin gjennom jobben som de nå har mistet.

Jeg tenker på dem nå. Eller dem med forsikring og trang økonomi. For selv om det er laget flere ordninger for å hjelpe amerikanere under pandemien, er det langt fra alle som får den hjelpen de trenger.

LES OGSÅ: Here's what you need to know about coronavirus treatment costs

En student i nabolaget mitt fortalte meg at hun ville vente med å oppsøke legehjelp om hun ble syk, nettopp fordi hun var redd for kostnadene knyttet til det. Selv om du har forsikring er det ofte nemlig en egenandel å betale når man oppsøker lege i USA. En egenandel som ofte blir høy. Historien hennes er ikke enestående.

Media har allerede skrevet flere saker om hvordan folk sitter igjen med kjemperegninger etter å ha måttet bli behandlet for koronaviruset.

Jeg tenker tilbake på moren med en diabetessyk sønn jeg intervjuet for få måneder siden. Eller den nybakte pappaen jeg intervjuet rett før jul og som ikke hadde helseforsikring og ble avhengig av opioider fordi han ikke hadde råd til behandling og måtte medisinere seg selv.

Vi slipper å bekymre oss for sånt. Samtidig endres også livene våre.

Vi var den familien som hadde åpne dører og som regel huset fullt av barn til alle døgnets tider.

Nå var det slutt på playdates og sleeepovers. Venninnegjengen til eldstedatteren har begynt å ha møter på Zoom.

Jeg savner å sende barna på skolen. Og barnehagen. Jobben min. Plutselig er det hjemmekontor i Kragerø som gjelder.

Lyden av ambulanser hørtes oftere og oftere i dagene før vi reiste. Likevel føltes det feil å dra. Dra fra nabolaget mitt. Vennene mine.

Jeg savner latteren. Jeg savner klemmene. Jeg savner det normale. Hverdagen før koronaen. Reportasjereisene. Møte med menneskene.

Jeg savner å gå ut å spise med gode venninner. Trene. Åpne døra for naboene som banker på.

Nå sitter vi plutselig hjemme i Norge. Og debatten går for fullt. Om hytteforbud og et bilde tatt på Grünerløkka.

Utenfor skriker måkene. Sola skinner. Vi får en ny vår.

Og det føles godt å være her. Jeg skal innrømme det. For selv om det føltes feil å reise, er det godt å være hjemme i et land der man vet at alle får helsehjelp, uavhengig av størrelsen på lommeboka og hvilken forsikring man har.

Så var det kanskje ikke så dumt å havne i Norge nå likevel.

Og vi har fått møte en bestefar som vi ikke hadde sett siden i fjor sommer. Vi har hilst på resten av familien og gode venner. Ikke med en klem. Men med et vink gjennom et vindu.

For selv om vi er hjemme kan vi ikke leve som normalt. Selv om vi alle rammes ulikt, har vi alle vårt.

Og jeg? Jeg vet at USA venter på meg. Og jeg kommer veldig snart tilbake.

Håper jeg.

SISTE NYTT

Siste nytt