– Jeg fikk lyst til å kaste sønnen min i veggen, for å stoppe lyden

Krigen på Balkan på midten av 1990-tallet sluttet for mange år siden, men som mange veteraner før ham kjemper Robert van der Holst fremdeles den samme krigen.

– Da sønnen min ble født var det som å være tilbake i Srebenica. Der var det støy hele tiden, og barnet mitt gråt. Jeg fikk panikk, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ønsket faktisk å kaste gutten mot veggen for å stoppe lyden.

– Heldigvis var kona hjemme, og hun kunne ta ham ut av hendene mine. Det var de første tegnene på at noe var galt med meg, forteller Robert.

100 år siden «granatsjokk»

Dagens 100-årsmarkering for første verdenskrig er også 100-årsmarkeringen for at post traumatisk stressyndrom (PTSD), også kalt granatsjokk, ble en diagnose.

– Første verdenskrig var første gang millioner av mennesker ble konfrontert med den enorme dødelige kraften av teknologiske våpen. Soldater som var i skyttergraver ved frontlinjen var under konstant bombardement. På et tidspunkt ble inntrykkene for overveldende. De gikk inn i en tilstand hvor de sluttet å reagere på omgivelsene, sier major Eric de Soir, militærpsykolog i Belgias militærakademi.

De var ganske enkelt dypt skadd av angst og frykt.

Tilbake der det begynte

I 1994 og 1995 var det igjen krig på Balkan. Kun en kort reise fra der første verdenskrig startet med skuddene i Sarajevo, var Robert van der Holsten en ung soldat på fredsoppdrag for FN.

Oppdraget var å beskytte bosniske muslimer fra fremrykkende bosnisk-serbiske soldater. De nederlandske soldatene klarte ikke oppgaven som det internasjonale samfunnet hadde satt dem til å gjøre. De bosnisk-serbiske styrkene og deres kommandant Ratko Mladic hadde liten respekt for FN og deres soldater i blå hjelmer.

8000 menn og gutter ble drept i det største folkemordet i Europa etter de to verdenskrigene.

– Oppdraget var veldig intenst. Srebrenica er en by med normalt bare 10.000 innbyggere. Under krigen var det 100.000 mennesker der. Det var støy hele tiden.

Det gikk flere år før minnene begynte å plage Robert. Da det han hadde sett og opplevd kom tilbake, ville ikke bildene og lydene fra den gang forsvinne. Hver eneste natt hadde han mareritt. Stressanfallene kunne komme to til fire ganger i døgnet.

Følgesvennen snudde livet

Etter år med terapi var det til slutt en hund som ga Robert livet tilbake. Robert levde i et mørke og forlot aldri huset, verken alene eller sammen med kona og barna. Han trodde ikke at en to år gammel labrador skulle kunne forandre noe.

– Men livet endret seg fra dag én. Når jeg la meg lå hun ved siden av sengen, og når jeg fikk mareritt, vekket Runo meg.

Runo var trent opp på hundeskolen KNGF Geleidehonden i Amstel i Nederland.

– Det er stadig flere hunder som nå får alternative karrierer. De som har andre egenskaper enn det som skal til for bli førhunder, kan for eksempel bli personlige assistenter for krigsveteraner, forteller hundetrener Herman Pestman.

I større folkemengder kan hunden gå mellom eieren og andre mennesker. Ofte kan hunden føle at eieren er stresset før hun eller han kjenner det selv.

– For å gi et eksempel: En av våre klienter lider av panikkanfall. Som et første signal begynner han ofte å klø seg på armen. Da lærte vi hunden at når den ser dette, så må den ta kontakt. Da klienten ikke håndterte en situasjon, begynte han å klø seg opp og ned langs armen, og hunden slo poten sin mot ham, sier Pestman.

– Det fungerte perfekt.

En hund som personlig hjelper er en ganske annen type behandling enn mange av soldatene under første verdenskrig fikk.

Traumatiserte ble skutt

Soldater som opplevde «granatsjokk» kunne bli fremstilt for en militær domstol og dømt til døden hvis nektet å følge ordre. Ved minst et tilfelle ble militærpoliti stilt opp for å skyte de som løp motsatt vei enn fienden.

– Under første verdenskrig var det en politistyrke sporet opp desertører. Desertørene ble skutt, forteller militærpsykolog Eirc de Soir.

Noen av de viktigste lærdommene om behandling av soldater er hentet fra første verdenskrig snarere enn senere kriger.

Blant annet vet man at britiske soldater som ble sendt hjem fordi de var sjokkskadet klarte seg dårligere enn de fleste av de som ble igjen på fronten etter en kort stund.

– Etter en sjokkopplevelse er det veldig viktig å raskt komme tilbake til den normale rutinen. Jo lenger du venter, jo vanskeligere blir det å komme seg tilbake.

Det nye laget

Grunnlaget for hver eneste traumeterapi er basert på en slags form for eksponering. Å kartlegge hva som forårsaket traumet for så eksponere den skadde for det samme.

Videre er det viktig å fortelle personen: «Du er en del av et lag og når du er vekk fra laget på grunn av en sjokkopplevelse, så savner laget deg. Lager trenger deg tilbake.»

Robert er del av et annet lag nå. Det er han og Runo, og resten av familien. Runo følger hvert skritt og hvert åndedrag Robert tar hele døgnet. Følgesvennen har betydd mer enn bare å være en hjelp for krigsveteranen.

– Hun sørget for at jeg fikk familielivet tilbake. Takket være Runo går jeg utendørs igjen. Hun ga meg livet mitt tilbake. Jeg er overbevist om at jeg ikke lenger ville vært her uten Runo, sier han.