– Hvorfor måtte vi vente i tre år?

Etter tre år i Norge, følte de seg trygge, og trodde at myndighetene etter så lang tid ville gi dem oppholdstillatelse.

Men i fjor sommer fikk Norge på plass en avtale om utlevering av kosovoserbere til Serbia. Familien Milenkovic ble derfor sammen med flere andre landsmenn sendt ut av landet.

• LES OGSÅ: 193 sendt hjem i skyggen av Amelie

Tidlig om morgenen 11. september i fjor høst banket politiet på døra og tvangsreturnerte familien på seks.

Ville bli politi og lege

I Vadsø var den kosovoserbiske familien vel etablert med egen leilighet og mange venner.

Foreldrene var i arbeid og søstrene Marija og Aleksandra hadde planene klare for fremtiden. Begge jobbet hardt på skolen for å oppnå gode karakterer slik at de kunne komme seg inn på Politihøgskolen og legestudiet.

Nå tror de at drømmene ikke lenger kan bli virkelighet.

• LES OGSÅ: – Dette ser ikke bra ut
• LES OGSÅ: 26 asylsøkere stakk før politiet kom
• LES OGSÅ: Urolige kosovoserbere i Vadsø

– Jeg forstår ikke hvordan de kan la oss bli i Norge i tre år, for så kaste oss ut. Det er umenneskelig at vi skal behandles på denne måten etter at vi har fått venner og håp for fremtiden, sier Marija.

Hvorfor kunne de ikke heller ha gitt oss 48 timer når vi første gang kom til landet? Det ville vært mye mer rettferdig. Tenker de ikke, forstår de ikke at de ødelegger livene til fire barn, spør hun.

– Fikk ikke hjelp

Lillesøsteren til jentene har nesten ikke snakket siden de forlot Norge og har tydelige problemer med å takle det som har hendt.

Etter ankomsten til Beograd ble de overlatt til seg selv uten noe av den hjelpen norsk politi hadde lovet at de skulle få av serbiske myndigheter.

I dag bor familien i en liten landsby utenfor Jagodina hvor en fjern slektning har lånt dem to små rom i huset sitt. I Kosovo har de ingenting å komme til.

– Jeg ville bli politietterforsker, ta skurkene og være med på å gjøre landet trygt. Norge har ikke bare har mistet en flott familie, men også to jenter som i fremtiden kunne ha gjort nytte for seg, sier Marija og ser på søsteren som sitter ved siden av henne og gråter.

Gitt opp alt

I Vadsø var Aleksandra best i klassen i flere fag. I Serbia har hun gitt opp alt og går kun på skolen for å ha noe å gjøre.

– Vi hadde alt, gode venner, håp for fremtiden og et trygt liv. I Vadsø var vi noe, her er vi ingen ting. Hva galt har vi gjort? Vi er bare barn med en drøm om å leve et normalt liv, avslutter Marija.