NRK Meny
Normal

– Historien ble til foran øynene mine

Jeg må få takke de frustrerte araberne som har gjort det siste halvåret av korrespondentperioden min til en fantastisk interessant tid.

Sidsel Wold i Egypt

Hundretusener egyptere feirer slutten på Mubaraks regime på Tahir-plassen i Kairo.

Foto: NRK

Sidsel Wold
Foto: NRK

Ukas korrespondentbrev er fra Egypt.

Og spesielt takker jeg egypterne, for det er Egypt som har vært det mest spennende bekjentskapet.

I to år har jeg tenkt at: Nå må jeg komme meg til Egypt, som er så viktig i den arabiske verden. Men fordi det har vært så håpløst byråkratisk og tidkrevende å få filmtillatelser, har jeg utsatt og utsatt reisen.

Så, til mitt store hell fikk jeg solid drahjelp fra de revolusjonære, for før noen visste ordet av det hadde de satt fyr på det forhatte partihovedkvarteret, og inntatt den nå så berømte Tahrir-plassen.

– Historien ble til foran øynene mine

Så da jeg sjekket inn på rom 1208 på Ramses Hilton var jeg strålende fornøyd. Herfra så jeg hele Tahrir-plassen, det berømte Egyptiske Museet, 6. Oktober broen, det utbrente partibygget og Nilen.

Jeg trengte ikke see på CNN eller Al Jazeera for å følge utviklingen. Historien ble til foran øynene mine, der jeg sto på betong-balkongen i det slitne hotellet.

På Tahrir-plassen var det en drøm å jobbe. Alle kom bort til oss, og ville snakke.
Egypterne smilte om kapp. For de endret historien der og da. Mange var middelklasse-folk som kjempet for en fremtid for barna.

Skjulte følelsene bak solbrillene

En fremtid uten de enorme klasseforskjellene, en fremtid der folket hadde innflytelse, og en fremtid der Egypt igjen reiste seg som stolt kulturell og politisk stormakt.

En ung biologistudent kom bort til meg.

– Er det ikke fantastisk! sa han med tårer i øynene.

– Jeg føler at jeg flyr!

Tahirplassen i Kairo, Egypt

- Jeg kunne se ned på Tahirplassen hvor de store begivenhetene skjedde fra hotellet mitt.

Foto: Amr Nabil / Ap

– I hele den arabiske verden blir drømmer født nå, drømmer om frihet,
for vi fortjener bedre enn å bli styrt av gamle udemokratiske korrupte gubber,
sa studenten.

Han var på gråten av glede, og jammen trillet det ikke en tåre fra mitt øye også. Jeg trakk ned solbrillene for å skjule følelsene bak mørke glass.

Stemningsskifte på Tahir-plassen

Men neste morgen var alt endret.

Da kollega Mohammed Alayoubi og jeg var ute og filmet merket vi at det var andre typer folk på gatene. Det var som om de gikk på medikamenter - de var uvanlig agressive, og omringet oss hvor vi enn var, og ble sinte om de ikke fikk snakke i mikrofonen.

Før vi skulle redigere den onsdagen ville vi bare sjekke stemningen på Tahrir plassen. Ved ingangen så jeg CNNs Andersen Cooper snuble over betongsperringen da han rømte fra plassen med teamet sitt, til lyden av skjellord.

Vel, de er amerikanerne, tenkte jeg, og upopulære fordi USA ukritisk har støttet Mubaraks regime i årevis. Med ett så jeg hester og kameler ri i full fart inn i menneskemengden på den opprørte plassen. Uhyggelig var det.

Omringet av sinte folk

Mohamed gikk innover i mengden for å filme. Jeg var usikker på om det var lurt, men en har jo ikke lyst til å være pyse heller. Var det trygt for ham, var det trygt for meg, tenkte jeg.

Vi ble raskt omringet av sinte folk, og jeg merket at noen stakk en arm nedi sekken min.

– Vi må gå. Og om vi mister hverandre møtes vi på hotellet, sa jeg.

– Nei, nå må vi holde sammen, ropte Mohammed.

– Vi må dra. Løp, ropte jeg og vi løp på det smale fortauet langs butikkene,
ved siden av Tahrir-plassen.

– Go away!

Løpe, løpe nå. Ikke tråkke feil, tråkker du feil og faller er du ferdig. Og mens vi løp satte mengden seg i bevegelse. Jeg snudde meg i farta for å se om Mohammed fulgte etter. Hva hadde skjedd med ham? Han var våt av vann, og noen prøvde å dra av ham jakken.

haug med stein

En haug med stein, klar til å bli kastet i Kairo.

Foto: Sidsel Wold / NRK

– Kom, ropte jeg, mens jeg så steinene fyke forbi oss.

I utkanten av plassen, stanset jeg og ventet. Hvor var han? Han kom ikke, og for hvert sekund sank hjertet mitt dypere og dypere. Folkemengden rundt meg ropte:

– Vi hater deg! Vi hater deg! Forsvinn herfra. Go away!

– Som en scene i James Bond

– Noe forferdelig kommer snart til å skje, så dra til hotellet ditt! ropte en kvinne hest mens hun hyttet med armen. Dette var såkalte palatagayas - pøbler betalt av Mubarak-folk for å lage trøbbel for dem regimet ikke liker.

De dro i meg fra alle kanter, og da en befølte meg i skrittet kokte det over. Jeg sparket den nærmeste mannen bak meg der det gjorde mest vondt, og ellers til alle kanter og skrek "Leave me alone"!

Det var som en scene i James Bond-film hvor helten er omringer at skumle typer, men forskjellen var at jeg var så redd at jeg var på gråten. I bakgrunnen så jeg kamelene. En soldat reddet meg ut av mengden.

Soldater tok kameraet

Men Åhh, hvor var Mohammed? Hadde noen banket ham opp? Var han besvisstløs? Jeg så for meg det verste.

Etter et kvarters venting med flere trusler, måtte jeg gå den tunge veien til Ramses Hilton. Alene.

Da jeg kom inn i resepsjonen uten kollegaen min, var det som om jeg ikke fikk puste av redsel. Men det var liten vits i å lete etter ham.

Jeg stirret mot plassen fra rom 1208, og etter en uutholdelig lang time ringte Mohammed. Egyptiske soldater hadde tatt kameraet hans, og han nektet å gå før han fikk det tilbake med dagens billedfangst. Men forgjeves.

Gjemte seg for snikskyttere

Den neste dagen var bare vi inne på Ramses Hilton. Vi i NRK-gruppen var nå fratatt de fleste kameraene våre, og der var farlig å gå ut. Hele dagen fulgte jeg gatekampene fra balkongen.

På kvelden og om natten hørte jeg drønn og brak og skarpe skudd. Jeg satt på gulvet på balkongen slik at snikskyttere nede fra 6 Oktober broen ikke skulle se meg.

For en katalonsk kollega som rapporterte fra balkongen under meg, slapp fra det med skrekken, da en kule suste inn i balkongkanten.

– Hører du ikke alt bråket?

Jeg ringte utenriks-jourhavende:

– Ja, det er Sidsel fra Kairo her. Nå skyter de igjen. Og de driver de å kaster molotovcoktails, og de har satt fyr på flere bygninger. Det er ville slåsskamper på broen her, og folk denger løs på hverandre med klubber og kaster stein. Hæren gjør ingenting. Hører du ikke alt bråket gjennom telefonen?

Det ble helt stille i den andre enden. Og så sa en svært overrasket stemme: - Jaa, du er kommet til Frode , assa...

Jeg hadde ringt feil!

Men tenkte etterpå at det var jo i grunnen god service til en av våre lisensbetalere som fikk en egen oppdatering på direkten.

Sidsel Wold i Egypt

Sidsel Wold sov med klær på når det stod på som verst, i tilfelle de måtte evakuere i hotellet i Egypt løpet av natta.

Foto: NRK

Sov med pene klær på

Den siste natten på Ramses Hilton la jeg meg påkledt og med sminke.

Noen timer før hadde jeg stått på terassen og sett hvordan paltagays'ene - pøblene - la steiner i hauger rundt hotellet.

De planlegger å angripe oss, tenkte jeg, og var redd de skulle stikke hotellet der alle journalistene bodde i brann. Regimet hadde utpekt oss pressefolk som syndebukker og dermed legitime mål. Om kvelden i baren hadde jeg hatt følelsen av å sitte i Titanics bar.

Bord og stoler var stablet opp helter til bulder foran vinduene for å barrikadere hotellet mot angrep.

Så jeg sov med med pene klær på, for dersom vi måte evakuere hotellet midt på natten kunne jeg ikke løpe rundt i rød pysjamas med høyvannsbukser, særlig ikke med mine mannlige kolleger fra TV2 tilstede.

Ikke ønsket av Hilton

Da jeg våknet, pakket jeg sakene mine, og alle de norske journalistene som bodde på Ramses Hilton møttes til frokost.

Vi diskuterte hvordan og om vi skulle bytte hotell, for ingen følte seg trygge lenger. Mange av våre kolleger hadde flyttet, andre var kastet ut mot sin vilje, siden Hilton ville ha oss ut. Stemningen ved frokosten var dempet, og vi hørte med uro noen smell som gjentok seg hele tiden.

Var det kamper utenfor igjen? Kom ikke lydene nærmere? Ville regimet slippe pøblene inn i hotelet? Siden Kario var gått av hengslene var ingenting umulig nå.

Men så oppdaget vi at smellene var ganske så ufarlige. For hver gang kelnerne i spisesalen åpnet dørene til kjøkkenet, lukket den seg med et smell.

Heissamtaler

I korridorene hersket en stemning som hentet fra en Hitchkock film. Når jeg åpnet hotellromsdøren, kunne jeg se at andre også åpnet sine dører på klem, og myste ut i gangen for å fange opp sist nytt.

I heisen var samtalene slik: Forlater dere også hotellet snart? Hvor drar dere? Vi stikker nå.

Klokken ti dro vi, Dagbladet, TV2 og oss i NRK.

Vi ankom Marriott som er en oase. Fra mitt nye hotellrom så eller hørte jeg ingen gatekamper, ingen som skjøt med skarpt eller som kastet molotovkoktails. Jeg kunne nyte den deilige hagen med blomster og lyden av folk som slappet av.

Her gikk det an å sove uten å våkne av bråk. og det var mulig å senke skuldrene, puste med magen og konsentrere seg om arbeidet.

Spørreundersøkelse fra hotellet

Vel hjemme i Jerusalem igjen fikk jeg en e-psot fra Hilton.

Kjære Sidsel Wold,

Vi hadde gleden av å stå til tjeneste for deg under ditt opphold ved Hilton Hotels. Vi inviterer deg til å bruke et par minutter på en spørreundersøkelse om ditt opphold på Hilton Ramses, hvor du sjekket ut 4. februar 2011.

Vel, tjenestene for oss var så ymse. Vi så at hotellets ansatte samarbeidet med Mubarak-regimet, ettersom de beslagla kameraer og teknisk utstyr for å hindre oss i å jobbe.

Et NRK-kamera forsvant fra Mohammeds hotelrom da han var ute.

– Oppfylte gatakampene forventningen

Spørreundersøkelsen ville vite om jeg hadde noe å utsette på oppholdet, støy for ekspempel. Jeg fylte ut: Støy var et problem pga gatekamper og skyting utenfor hotellet.

Ett nytt data-spørreskjema kom opp, med overskriften «Gatekamper og skyting utenfor hotellet».

Jeg fikk nye valg: Om gatekampene oppfylte mine forventninger? Og i tilfelle: I liten, middels eller i stor grad?

Pyramidetur med familien

Dagene i februar var dramatiske, men spennende. Og de åpnet veien til Egypt, og i påsken inviterte jeg med familien til Egyptens land.

Pyramidene i Egypt

Etter at tilstanden i Egypt roet seg, fikk familien besøke pyramidene.

Foto: PATRICK BAZ / Afp

Endelig fikk jeg tid til å besøke pyramidene, det Egyptiske museet og se Tut Ankh Amons eventyrlige skatter. Vi seilte på Nilen, besøkte kongegravene i Luxor, og fløy med luftballong, og så vakre Aswan.

Det er en god tid å besøke Egypt på nå, for prisene er lave og turist-køene korte.
Tahrir-plassen har roet seg, og egypterne er gått inn i etter-revolusjonsfasen. Ingen vet helt hvor reisen tar dem. Men så lenge Hosni Mubarak sitter bak lås og slå mener folk at de er på rett vei.

Men hver gang jeg ser den grusomme grå betongblokken der det står Ramses Hilton øverst med store blå bokstaver, knyter det seg i magen.

Hilton-kjeden, er jeg redd, har mistet meg som gjest for bestandig.


Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt