NRK Meny
Normal

– Det var et kulturelt folkemord

Skolebarn på internatene ble misbrukt, mishandlet og underernært. De fikk et nummer istedenfor navn og de fikk ikke snakke morsmålet sitt. Nå konfronteres Canada med den stygge historien.

Canada religiøs skole

En jentegruppe i et klasserom ved Cross Lake Indian Residential School i 1940.

Foto: HANDOUT / Reuters

Sannhetskommisjon Canada

To kvinner blant tilhørerne trøstet hverandre mens kommisjonens rapport ble lagt fram.

Foto: Sean Kilpatrick / Ap

I over seks år har en Sannhets- og forsoningskommisjon samlet inn flere enn 6.000 vitnesbyrd fra noen av de 154.000 barna som ble tvunget til å forlate hjemmene sine for å vokse opp på internatskoler i Canada.

Landets opprinnelige innbyggere fikk ikke beholde barna sine. Skolene oppgave var å kutte barnas eget bånd til familien og kulturen.

Aggressiv assimilering, ble det kalt.

I forrige uke la kommisjonen fram sin rapport.

– Kulturelt folkemord

Da jeg ble voldtatt gråt og skrek jeg, men det hjalp ikke. Han tok et tørkle som han tvang inn i munnen min. (William Starr)

– Det som skjedde på internatskolene var et kulturelt folkemord. Det sa dommer Murray Sinclair da han la fram den rystende rapporten, melder kanadiske CBC.

Selv om statsminister Stephen Harper ba om unnskyldning i 2008 og selv om Den katolske kirke gjorde det samme i 2009, nektet Harpers regjering hele tiden for at det som skjedde var en form for folkemord.

Systemet var obligatorisk i over ett hundre år. Formålet var ikke å gi barna utdanning, men å fjerne dem fra den indianske eller inuittiske kulturen ved å tvinge dem vekk fra foreldrene og familiene deres.

De skulle lære seg europeisk og kristen kultur for den var overlegen deres egen. Den var usivilisert og brutal, heter det i rapporten.

Skolebarn på Fort Simpson Indian Residential School

Skolebarn på Fort Simpson Indian Residential School

Foto: HANDOUT / Reuters

Ble fratatt navn og språk

Barn helt ned i femsårsalderen ble tatt med makt vekk fra foreldrene. De fikk ikke snakke morsmålet sitt og mange fikk bare et nummer istedenfor sitt opprinnelige navn.

Myndighetene i landet har innrømmet at mange av barn ble mishandlet og utsatt for overgrep.

– Vi ble disiplinert, slått, mishandlet og voldtatt, men fikk ingen utdanning, har Elaine Durocher forklart kommisjonen.

Roméo Saganash forteller til Le journal de Montreal at han ble hentet hjemme hos moren og faren da han var seks år gammel.

– Hver høst ble barna fjernet fra landsbyene, forteller han. Han vet ikke hva foreldrene hans tenkte den gangen og han har aldri snakket med moren sin om det som skjedde.

Eskimo Point Federal Hostel i Arviat

Også inuittbarn ble hentet ut av familien og sendt på internatskoler.

Foto: HANDOUT / Reuters

Seksuelle misbruk

Allerede i 1886 ble det meldt ifra om mistanke om seksuelle overgrep ved en av de mange skolene. Flere tilfeller ble meldt i årene som fulgte, men de ble ikke etterforsket, heter det i rapporten.

– De ansatte ble beskyttet. Nå beskyldningen ble for mange ble de bedt om å slutte og det satte standarden for mange år fremover, helt fram til slutten av 1900-tallet. Det var en feig beslutning, skriver kommisjonen.

Presten var der. Han ba meg sette meg på kne og det gjorde jeg. Så løftet han kjolen sin. (Therese Kistabish)

Innen januar 2015 var det blitt rapportert inn flere enn 37.000 tilfeller av fysiske og seksuelle overgrep på skolene.

Mange døde

Bygningene som skolene lå i var ofte elendige. Mange av dem hadde dårlig oppvarming og barna ble syke. Fram til 1920 døde minst 6.000 barn på disse institusjonene. Etter 1920 sluttet myndighetene å føre statistikk over dødsfallene etter rapporter om at tallene var urovekkende høye.

Noen døde på grunn av sykdom, mishandling eller underernæring. Andre tok sitt eget liv.

– Jeg husker en gutt som hadde hengt seg i gymsalen. Vi ble hentet av de voksne så alle skulle se ham der han hang, har Antonette White fortalt kommisjonen.

Rapporten viser blant annet at de var større dødsrisiko for et barn på disse skolene, enn det var for en kanadisk soldat under annen verdenskrig.

De døde barna ble ofte lagt i umerkede graver på skolenes område.

Ville gjøre godt

Ansatte ved mange av skolene ble gjerne hyret inn via misjonsorganisasjoner og forskjellige kirkesamfunn. De mente at de deltok en moralsk oppbygging. På 50-tallet skrev en kvinne:

– Jeg valgte denne karrieren for å jobbe med barn og mitt mål var å gjøre noe godt. Jeg håper jeg har vært til nytte.

Lønnen var ikke god, påpeker kommisjonen og de færreste ble lenge i jobben.

Skolene fikk lite penger fra det offentlige og elevene ble satt i arbeid. De lagde mat, sydde klær, melket kyr og dyrket grønnsaker. Mange elever forteller at mens de ansatte spiste god og næringsrik mat, ble barna servert langt dårligere og mye mindre mat.

Avslutningsseremoni

Canadas statsminister Stephen Harper, nasjonal leder i urfolksorganisasjonen Assembly of First Nations Perry Bellegarde, dommer Murray Sinclair og guvernør General David Johnston satt ved siden av hverandre under kommisjonens avslutningsseremoni.

Foto: BLAIR GABLE / Reuters

Begynnelsen på slutten

På 60-tallet begynte man å sette spørsmålstegn ved hele ordningen. Rettighetene til Canadas originale urinnvånere ble styrket og kritikken økte i styrke.

På 80-tallet ba flere kirkesamfunn om unnskyldning for det de hadde gjort.

Flere elever gikk til sak, både mot ansatte ved skolene og mot kanadiske myndigheter.

I 2008 ba Canadas statsminister Stephen Harper om unnskyldning til alle som ble tvunget til å gå på internatskolene.

Store problemer i dag

Urinnbyggerne utgjør rundt fire prosent av Canadas befolkning. De er fattigere og lever kortere enn gjennomsnittet. De er oftere utsatt for kriminelle handlinger og rusmisbruket er høyere enn gjennomsnittet.

Myndighetenes overgrep blir ofte brukt som en forklaring på hvorfor det står så dårlig til med denne befolkningsgruppen, melder Sveriges Radio.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt