– Det eneste vi kan er å skyte folk

Martha Rubiano Skretteberg er født og oppvokst i Colombia, og har brukt store deler av sitt liv til å jobbe for fred i hjemlandet.

Hun er i dag styremedlem i den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas Europa, og er nettopp tilbake i Norge etter et besøk i områdene der den tidligere geriljaorganisasjonen FARC har sine leire etter at soldatene ble demobilisert som et ledd i fredsplanen for Colombia.

Hun forteller om stor utålmodighet blant FARC-soldatene, som nå forbereder seg på å komme i gang med et nytt liv.

– Kan bare skyte

Ifølge fredsplanen skal rundt 7000 FARC-soldater overføres til det sivile liv – en enorm utfordring både sikkerhetsmessig og praktisk.

Dette er mennesker som kun har erfaring i geriljakrig, som den beryktede kommandanten Oscar Montero. Ifølge colombianske medier har han deltatt i noen av de blodigste aksjoner i FARCs nyere historie, og har flere titalls liv på samvittigheten.

– Han sa til meg at "det eneste vi kan er 'echar plomo' – å skyte folk, så vi trenger støtte og opplæring for å starte et nytt liv", forteller Martha Rubiano Skretteberg, som hadde flere samtaler med Montero under besøket i Colombia.

Frustrasjon

FARC-soldatene bor under kummerlige forhold i demobiliseringsleiren Miravalle-Caqueta, sør for hovedstaden Bogotá. Nå i sommer ga de fra seg sine siste våpen, og i leiren har de kun rett til å bære lette håndvåpen til selvforsvar.

Soldatene får opplæring i ulike typer håndverk og andre yrker, men mange er frustrerte og utålmodige og mener prosessen tar for lang tid, forteller Rubiano Skretteberg.

– FARC mener prosessen har mangler og at den implementeres sent. Mens regjeringen vil si at prosessen går svært bra. Begge har litt rett. Det går fremover, men det har vært forsinkelser og alvorlige komplikasjoner som kan true fredsavtalen.

Maktvakuum

En av de store utfordringene i fredsprosessen er å gi sikkerhet for befolkningen i de områdene som til nå har vært kontrollert av FARC.

Og Martha Rubiano Skretteberg er svært bekymret for at situasjonen skal komme ut av kontroll:

– Situasjonen er veldig alvorlig fordi væpnede grupper har tatt seg inn i tidligere FARC-kontrollerte områder og truet sivilbefolkningen og lokale ledere, sier hun.

– Det er regjeringens ansvar å gi sikkerhet til sivilbefolkningen, så det som skjer er alvorlig.

• Les mer: Colombia: Skjør fred etter avvæpning av Farc
• Les mer: Colombia: Skjør fred etter avvæpning av Farc

Fattigdom og kokain

Økonomisk ulikhet og sosial urett er fundamentet for konflikten i Colombia – en 50 år lang borgerkrig som kostet mer enn 200.000 mennesker livet, og drev millioner på flukt fra sine hjem.

For svært mange fattige colombianere er dyrking av coca-planten det viktigste livsgrunnlaget. Av coca-planten lages kokain – en enorm inntektskilde og en viktig politisk faktor i landet som er verdens største eksportør av dette narkotiske stoffet.

Å få kontroll over denne virksomheten er helt avgjørende for at fredsprosessen i Colombia skal lykkes.

I gal retning

Og for regjeringen har kampen mot kokainhandelen høyeste prioritet, men tendensen den siste tiden er at coca-dyrkingen fortsetter å øke.

– Regjeringen er smertelig klar over utviklingen går i gal retning, men vi setter nå alle krefter inn på å bekjempe denne ulovlige virksomheten, sier Colombias visepresident Oscar Naranjo.

Martha Rubiano Skretteberg mener mye avhenger av at myndighetene lykkes:

– Ja, det er en stor utfordring, og vi må huske på at kokainhandel har gjennomsyret hele det kolombianske samfunnet. Det er derfor svært viktig å gi alternativer til de småbønder som dyrker coca, sier hun.

Grusom erfaring

Den 1. september går fredsprosessen i Colombia inn i en ny fase. Da blir geriljagruppen FARC registrert som et lovlig politisk parti – for mange en begivenhet med dyster symbolikk.

Forrige gang FARC la ned våpnene og gikk inn i politikken ble deres representanter i partiet Patriotisk Union myrdet systematisk av halvmilitære bander.

Frykten for en gjentakelse sitter i ryggmarken til FARC, sier Martha Rubiano Skretteberg:

– Faren for at folk blir drept er overhengende. Men jeg tror ikke det vil skje i samme omfang som på 1980-tallet, sier hun.

– Det er svært viktig at FN er til stede med et robust mandat for å overvåke situasjonen, at regjeringens sikkerhetstiltak er effektive, og – ikke minst: at forsoningsarbeidet lokalt vektlegges i tiden framover.