– Det å fortelle er Hiroshimas skjebne

Det var mandag morgen 6. august 1945. Japan er fortsatt i krig, de europeiske aksemaktene har for lengst kapitulert, men den japanske regjeringen holder stand. I Hiroshima, en by vest i landet, er folk på vei til jobb.

Like etter klokken åtte kommer det amerikanske B29-bombeflyet – kalt Enola Gay etter moren til obersten som fører flyet – inn mot byen sammen med to følgefly.

Fiendens fly er ikke uvanlig å se på himmelen etter at amerikanerne erobret kontroll over Marianene, en øygruppe i Stillehavet. En flyobservatør på vakt sender ut melding om de tre fremmede flyene.

I Enola Gays fremre bombekammer ligger «Little Boy», en nyutviklet bombe så hemmelig at flymannskapet – utenom obersten – kun har fått vite at frakten er den mest ødeleggende bomben som noensinne er laget.

Nøyaktig et kvarter over åtte åpnes bombelukene og 43 sekunder etter eksploderer bomben på himmelen. Deretter kommer den dødelige varmen.

• Les mer: 6. august 1045 i detalj

Forkullede lik overalt

– Det var som en hvit, sølvaktig blitz, forteller Sunao Tsuboi til det franske nyhetsbyrået AFP.

Nå er han 90 år, dagen da bomben traff hjembyen var han 20 år og student. De 70 årene imellom har han levd med bildene i hodet av seg selv og andre.

Skjorten, buksen og hudflak hang i filler rundt den brennende kroppen, blodårene stod ut fra åpne sår og deler av det ene øret var revet bort.

En tenåringsjente ved siden av ham hadde fått blåst ut ett av øyeeplene, som hang nedover kinnet. En kvinne forsøkte desperat å holde sine indre organer på plass i påvente av hjelp.

– Det var lemlestede kropper og forkullede lik overalt. Jeg husker jeg tenkte: Er det mennesker? sier Tsuboi.

• Les også: – Jeg kan ikke tilgi amerikanerne

Så kameratene dø

Atsushi Hoshino (87) var også student, men hadde blitt beordret til å arbeide på en fabrikk som produserte krigsmateriell. Han var utenfor Hiroshima da bomben traff, men dro tilbake for å lete etter kjente.

Han kom over to av sine venner, en av dem var tilsynelatende hel, men uten bevissthet. Den andre var i live, men sterkt forbrent, kroppen var svart som kull. Larver hadde allerede gått i de åpne sårene og Hoshino forsøkte å plukke dem ut, en for en, med en pinsett han fikk tak i.

– Selv etter så mange år har jeg ikke klart å glemme, sier Hoshino til Reuters.

Begge vennene døde der på bakken, i likhet med titusenvis av andre, oppbrent av en menneskeskapt varme verden aldri hadde sett før. Byen selv var som en gedigen branntomt.

Atsushi Hoshino bosatte seg som voksen i Fukushima og fikk på nytt erfare hva atomkraft kan forårsake av skader da atomkraftverket i byen ble slått ut av vannmassene under jordskjelvet og tsunamien i 2011. Han er derfor sterkt imot planene til den nåværende japanske regjeringen om å sette i gang igjen reaktorene der som ble stengt etter katastrofen.

• Les: Japan gjenopptar trolig kjernekraft i år

Og han er like sterkt imot statsminister Shinzo Abes ønske om å myke opp den strengt pasifistiske grunnloven. Han liker heller ikke Abes lite ydmyke holdning til hva som skjedde under 2. verdenskrig.

Sendte 16-åringene rett i døden

Akira Yamada (89), som i likhet med Hoshino er tidligere professor ved universitet i Fukushima, leder gruppen av Hiroshima-overlevende bosatt i området.

Han deler skepsisen overfor statsministeren, som er ventet å markere 70-årsdagen for atomtragedien med en uttalelse som vil svekke Japans uforbeholdne unnskyldning for hva nasjonen foretok seg i forbindelse med 2. verdenskrig.

• Les: Isen endelig brutt mellom Kina og Japan

Yamada mener landet må ta sin del av ansvaret for at atombombene ble brukt av amerikanerne, «fordi vi førte en svært aggressiv krig», som han sier. Men dette er ikke den nasjonalistiske statsministeren villig til å ta inn over seg og ta lærdom av, mener han.

Selv bodde han og familien kun 2,5 kilometer unna eksplosjonssenteret til «Little Boy».

Han forteller at han forsto tidlig at Japan kom til å tape krigen.

– Min fetter, som var ett år eldre enn meg, bestemte seg for å søke seg til Yokaren, sier Yamada til Reuters.

Yokaren var den militære flyskolen som utdannet mange av kamikazepilotene som ble brukt som selvmordsflygere, spesielt under de siste månedene av krigen.

– Jeg sa til ham: «Bare gi det opp. Japan kan ikke vinne krigen.»

Fetteren ønsket likevel å verve seg, og i februar 1945 kom han for å ta farvel med familien.

– «Vi har ingen drivstoff, vi har ingen fly, alt vi kan foreta oss, er å dø. Men du må holde deg i live og arbeide for Japan», var det siste han sa til meg.

To måneder etter at krigen var over, fikk familien beskjed om at fetteren var blitt drept under det blodige slaget mellom japanske og amerikanske styrker om den strategiske øya Iwo Jima.

– Det kunne like godt ha vært meg, hadde det ikke vært for en offiser som sa til meg at det ikke var verdt å slutte på skolen for å bli krigspilot. Det var for mange som 16-åringer som døde, sier Yamada alvorlig.

Han nøler ikke med å kalle datidens japanske ledere for «mordere».

Hiroshimas arv

Tre dager senere, den 9. august, er det befolkningen i Nagasaki som opplever det samme som Hiroshima. En ny atombombe slippes over havnebyen. Først den 15. august kapitulerer den japanske regjeringen og 2. verdenskrig er formelt over.

I Hiroshima dør anslagsvis 140.000 av byens 350.000 innbyggere fra dagen bomben rammet og de neste månedene. I Nagasaki er tallet 74.000.

For de overlevde er fremtiden usikker. De ødeleggende helseeffektene av atombomben viser seg snart. Folk dør plutselig av årsaker ingen finner ut av, munner som blør uten grunn, tenner som faller ut, hår som faller av, kreftsykdommer som eksploderer, babyer som fødes for tidlig, barn som kommer med store misdannelser.

Mange føler seg stigmatisert, folk i andre deler av landet frykter at de atomoverlevende bringer med seg en usynlig smitte.

Hiroshi Harada ledet fredsmuseet i Hiroshima i mange år. Selv om han kun var seks år i 1945, husker han fortsatt den forferdelige morgenen. Hvordan det ene benet hans plutselig synker ned i et lik da han tar seg gjennom gatene sammen med moren. Hvordan en ung jente som ligger på bakken griper tak i leggen hans og desperat ber om vann og han rygger forskremt bakover, bare for å se at avskrellet hud fra hånden hennes klistrer seg til leggen hans.

Fortsatt bor det rundt 60.000 i Hiroshima som overlevde dagen da verdens første atombombe ble brukt.

– Så lenge jorden eksisterer, så lenge krig pågår og så lenge bruken av atomvåpen er en reell mulighet, så må vi som overlevde fortelle og formidle. Jeg tror det er Hiroshimas skjebne, mener Hiroshi Harada.