Nidal med familien

Nidal Ez Aldden med sønnen Bilal og datteren Rim på Gardermoen

Foto: Petter Oulie-Hauge / NRK

– Bare Gud vet hvor mye jeg har slitt for å oppnå dette

Etter fem år på flukt fra krigen i Syria, satset Nidal Ez Aldden alt i en liten gummibåt for å redde familien og få dem i sikkerhet i Norge.

Gardermoen, 28. mars: Nidals hender fikler nervøst med et sperrebånd i ankomsthallen på Gardermoen. Han trekker pusten dypt, og puster sakte ut. Veksler noen ord med broren Salah som står ved siden av ham. Sjekker mobilen nok en gang. Fortsatt ingen nye meldinger. Likevel vet han at de er på vei.

Han har stått grytidlig opp, for å være sikker på at han ikke skulle komme for sent. Dette er dagen han har ventet på i nesten to år, øyeblikket han har slitt så hardt for å få oppleve. Familien er på vei fra Libanon. Nå er det bare snakk om noen minutter før han får se dem igjen.

– Jeg er på toppen av lykke. Man kan ikke bli lykkeligere enn dette. Jeg har ventet i en og en halv time her på flyplassen. Det føles som halvannet år, sier Nidal.

Blikket er fortsatt stivt rettet mot strømmen av mennesker som kommer ut gjennom sperringene. Kona Rana og barna Rim og Bilal bruker lang tid ved bagasjebåndet. Men Nidal er vant til å vente. Det er gått nesten to år siden han forlot dem i Libanon og satte kursen mot Norge.

Se mer om Nidals historie i Urix i kveld klokken 22.30 på NRK 2

Nidal og Salah på Gardermoen

Nidal og broren Salah venter i ankomsthallen på Gardermoen.

Foto: Petter Oulie-Hauge / NRK

Et viktig valg

Libanon, august 2015: 44 år gamle Nidal tørker en tåre med skjelvende hånd. Han sitter midt i et skall av et hus; nakne murvegger, stuen er uten vinduer, en kraftig vind blåser rett inn i rommet. Langs veggen sitter storfamilien. Nidals kone, barna og de to barnebarna. Det er trykket stemning. Nidal har tatt et viktig valg.

Det er tre år siden Nidal og broren Salah flyktet med sine familier fra hjembyen Rastan i Syria. Rett over grensen, i nabolandet Libanon, har de søkt tilflukt. Nå bor de med hver sine familier i to falleferdige hus 50 meter unna hverandre. Livet som flyktninger er tøft.

– Noen dager spiser vi ikke, noen dager spiser vi om morgenen og kanskje en gang senere på kvelden. Det er en vanskelige situasjon. I tillegg vokser gjelden vår. Jeg må betale for mat og husleie. Akkurat nå har jeg mer enn 1800 dollar i gjeld, sier Nidal.

Men for broren Salah har livet plutselig tatt en ny vending. Familien er valgt ut som kvoteflyktninger av FN og UDI og skal sendes til Ringebu i Norge. Gleden over å ha fått en ny sjanse er enorm.

– For først gang skal barna mine oppleve trygghet og sikkerhet. At vi skal sove uten å være redde …. eller tenke på å skaffe mat, og at barna skal gå på skolen, sier Salah.

Men gleden er blandet med sorg over dem som blir igjen. Broren Nidal er ikke blant de utvalgte. Hvorfor vet de ikke.

Nidal har likevel tatt en viktig beslutning. Han vil følge etter broren til Norge på det som kalles «dødens vei».

Salah og Nidal Ez Aldden

De to brødrene Nidal og Salah tar farvel i Libanon i august 2015. Salah og familien blir sendt som kvoteflyktninger til Ringebu i Norge. Nidal legger ut på "dødens vei"

Foto: Privat

En plass i en gummibåt

Izmir i Tyrkia, august 2015: Det er langt på natt når NRK finner Nidal sovende på en tynn madrass på gata i den tyrkiske kystbyen Izmir noen uker etter. Blant tusenvis av andre flyktninger tilbringer han nettene under åpen himmel. Som alle de andre venter han på en plass i en liten båt, en båt som kan ta ham over havet til Europa.

Nidal har en avtale med en smugler, og etter noen dager ringer telefonen. Han har fått plass, han må komme med en gang.

I et skogholt ved kysten tar de rundt 40 flyktningene på seg redningsvester og klyver ombord i gummibåten. Vel 200 meter fra land hopper smugleren som fører båten over bord. Vettskremte, må Nidal og de andre selv føre båten mot Hellas.

På båten over til Hellas

Sammen med 40 andre flyktninger krysser Nidal Egeerhavet i august 2015.

Foto: Nidal Ez Aldden

Den lengste etappen

Men de kommer seg trygt i land i Europa. Nå starter imidlertid den lengste etappen av turen for Nidal. Fra Hellas følger han ruten som tusenvis av andre flyktninger og migranter velger denne høsten i 2015; via Makedonia, Serbia og Ungarn og så videre til Østerrike og Tyskland.

Etter tre uke på reise kommer Nidal endelig frem til Oslo. Politiet er på plass på bussterminalen i hovedstaden. Det eneste han vil er å se broren sin på Ringebu. Men det får han ikke lov til. Det skal gå lang tid før de få være sammen igjen.

Nidal fremme i Norge

Nidal blir møtt av politiet på bussterminalen i Oslo

Foto: Mohammed Alayoubi / NRK

Gjenforent med broren

Ringebu, 23. mars: I et klasserom på voksenopplæringen i Ringebu sitter de to brødrene Nidal og Salah side ved side. De er sammen igjen, nesten to år etter at de forlot Libanon. Foran dem på pulten ligger norskbøkene. De strever seg gjennom norske gloser. Det er vanskelig å lære et nytt språk når man begynner å nærme seg 50 år. Men Nidal har nådd et viktig delmål; han er sammen med broren igjen. Det betyr mye.

– At jeg sitter her sammen med broren min i klasserommet har gjort det mye lettere for oss. Vi befinner oss langt hjemmefra, langt fra venner og kjente. Da er det viktig å ha familiemedlemmer rundt seg, sier Nidal.

For Nidal har det vært en lang reise hit etter at han kom til Norge i august i 2015. Han fikk ikke reise til broren på Ringebu slik han ønsket. Han måtte bo på asylmottak, først på Nes på Hedmarken, senere nesten et år ved et mottak i Lofoten. Tankene har hele tiden gått til familien i Libanon. Da han dro mistet de sin viktigste forsørger. De har hatt det vanskelig.

– Jeg vet ikke hvordan vi har kommet oss igjennom denne perioden. Jeg har måttet låne penger fra kjente for å holde dem i live. Enkelte måneder i Lofoten spiste jeg bare tunfisk og sardiner for å spare penger jeg kunne sende til familien, sier Nidal.

Savnet etter familien

Nidal stopper opp. Han tørker en tåre under brillene. Det er vanskelig å snakke om det livet barna har hatt i Libanon.

– Sønnen min har måttet jobbe i en butikk i stedet for å gå på skolen. Han har hatt 12 timer lange arbeidsdager for å forsørge familien. Heller ikke datteren min har kunnet gå på skole, sier Nidal.

Men nå er ventetiden over. Nidal har fått innvilget familiegjenforening. I leiligheten på Ringebu står sengene oppredd på barnerommet. Om bare noen dager flyr kona og de to barna fra Libanon til Norge.

Målet er nådd

Gardermoen, 28. mars: – Kom hit, Kom hit! Nidal roper mot sønnen Bilal som er først ut gjennom sperringene i ankomsthallen på Gardermoen. Han dytter på en tung bagasjetralle. Den rommer alt den lille familien har med seg fra Libanon. Far og sønn omfavner hverandre lenge. Bak kommer kona Rana og datteren Rim. Også de får lange klemmer.

Neste to år etter at han forlot dem har Nidal nådd målet han satte seg. Familien er samlet i Norge. De er i trygghet.

– Dette er det lykkeligste øyeblikket i hele mitt liv. Jeg er lykkeligere nå enn da barna ble født. For meg er dette som en drøm. Bare Gud vet hvor mye jeg har slitt for å oppnå dette, sier Nidal.

Nidal og Bilal på Gardermoen

Nidal omfavner sønnen Bilal på Gardermoen. De to har ikke sett hverandre på nesten to år.

Foto: Petter Oulie-Hauge / NRK

Et nytt liv på Ringebu

Ringebu 28. mars: Nidals sønn Bilal slenger en stor koffert på ryggen og går sakte opp trappen mot det som skal bli hans nye hjem. Nidal viser vei inn på barnerommet. De to sirlig oppredde sengene står tett inntil hverandre. Bilal og søsteren Rim setter seg ned på hver sin seng. Begge smiler til faren.

– Det er veldig fint, sier Rim.

– Er det slik du hadde tenkt deg, spør Nidal.

– Nei, det er enda bedre, sier Rim.

Rim foran vindu

Nidals datter Rim på hennes nye rom i leiligheten på Ringebu

Foto: Petter Oulie-Hauge / NRK

Den lille familien rusler i samlet flokk ned til Nidals bror Salah. Kusiner og fettere kaster seg om halsen på hverandre. På kjøkkenet bugner spisebordet over av syriske retter. For første gang siden de to brødrene forlot Libanon og satte kursen mot Europa er de to familiene igjen samlet rundt middagsbordet. Nidal spiser med et smil om munnen. Likevel er gleden blandet med sorgen over dem som er igjen.

– Det er ikke tvil om at jeg er veldig glad. Da jeg dro til Europa, dro jeg ikke for meg selv men for min familie. Men gleden er ikke fullkommen. Vi har etterlatt oss folk som bor i flyktningleirer, og andre som befinner seg midt i en blodig borgerkrig. Det er et skår i gleden, sier Nidal.

Nidal med familien

De to familiene er samlet på Ringebu etter nesten to år fra hverandre

Foto: Petter Oulie-Hauge / NRK