– Jeg har aldri sett slik fortvilelse hos et folk

– Jeg har aldri sett slik fattigdom og fortvilelse hos et folk før, sier Oddny Gumaer til NRK.no.

Det er kun få uker siden hun returnerte fra Rakhine-staten i Myanmar etter å ha tilbragt flere dager i landet for å dokumentere levevilkårene til Rohingya-folket.

– Jeg har vært mange steder og sett mye trist, men jeg har aldri hørt så forferdelige historier som de jeg hørte i Arakan-staten (Arakan er navnet som rohingyaene kaller Rakhine-staten. jour.anm) , sier Gumaer.

Hun er en av grunnleggerne av organisasjonen Partners Norge. I januar reiste hun til Myanmar for å skrive ned historiene til flere personer som identifiserer seg selv som Rohingya. Et folkeslag som lenge har vært uønsket av myndighetene i Myanmar og nabolandet Bangladesh.

Regjeringen i Myanmar anser Rohingya-folket for å være ulovlige innvandrere fra Bangladesh, og vil ikke gi dem statsborgerskap. Men Bangladesh anerkjenner dem ikke som sine borgere. Dermed er anslagsvis 800.000 mennesker i praksis statsløse.

• Les: Rohingyaene - et uønsket folk
  

Mistet elleve familiemedlemmer

Gumaer gjenforteller historier hun har hørt om rohingyaer som blir slått i hjel med jernstokker, drept med sverd og folk som blir ydmyket på ulike vis.

– Jeg husker spesielt godt historien til Md Jakil Mg Mg. Han og familien måtte flykte fra landsbyen da de ble angrepet av såkalte «Rakhine-rebeller». Husene deres ble brent ned og mange ble drept. Noen av dem klarte å rømme til sjøs.

– De ba om å få lov til å komme inn på land ved Sittwe (hovedstaden i Rakhine-staten. jour.anm) for å komme seg til en flyktningsleir ved byen, men ble tvunget tilbake til havet. Det var storm den kvelden og båten deres sank. 42 av 56 personer om bord druknet. Den natten mistet Md Jakil elleve av slektningene sine, forteller Gumaer.

– Han gråt som et barn da han fortalte historien til meg. Han mistet sin mor, fire søsken og 6 av sine tantebarn i alderen fra tre til 14 år, sier Gumaer.

• Les: – Etnisk konflikt truer demokratiske reformer i Myanmar
  

– Uønsket av alle

Oddny Gumaer forteller at rohingyaene som hun har møtt, er mer fortvilet enn sint over situasjonen.

– De vet at de er uønsket. De føler seg som et underdanig folk og er ikke stolte over sin kultur eller rase. De skulle ønske at de var annerledes. De har vokst opp i et land har møtt mye diskriminering og motstand. De har rett og slett mistet håpet, sier Gumaer.

Hun understreker at det er flere sider ved konflikten.

– Jeg forstår at det er ikke bare Rohingya-folket som har lidd under denne konflikten. Men jeg vil likevel påstå at det er Rohingya-folket som kommer dårligst ut. Det er det ingen tvil om. Det må være forferdelig å føle at hele nasjonen er i mot dem, sier Gumaer.

• Les: Over 80 døde i voldsbølge i Myanmar
  

– Nødhjelpen når ikke frem

– Utenriksdepartementet følger situasjonen og utviklingen i Rakhine-staten nøye, sier Kristin Hoem Langsholt, seniorrådgiver i Utenriksdepartementet til NRK.no.

– Norge har, gjennom vårt bidrag til FNs nødhjelpsfond CERF, bidratt med humanitær bistand til sivilbefolkningen i Rakhine. For 2012 utgjorde dette rundt 16 millioner kroner, sier Langsholt.

Oddny Gumaer mener derimot at FNs prosjekter ikke når frem til de som trenger det mest.

– Rohingya-flyktningene ikke har tilgang til FNs hjelpeprosjekter fordi de sier myndighetene ikke lar dem få lov til å registrere seg. For å få tilgang til hjelp, må de fylle ut et skjema. De har fortalt meg at de får avslag dersom de skriver at de er «Rohingya», sier Gumaer.

Ifølge Gumaer, må flyktningene derfor fylle ut på skjemaet at de er «Bengali», det betyr i så fall at de må gi avkall på sin egen identitet som Rohingya.

Nødhjelpsfondet er ikke øremerket konkrete situasjoner, men gjør FN i stand til å reagere umiddelbart når humanitære kriser oppstår. Det norske bidraget til FNs nødhjelpsfond var i 2012 på 414 millioner kroner.

– Det er alltid en utfordring å få tilgang til å hjelpe de som trenger bistand mest, men vi vurderer hele tiden om det er mer vi kan gjøre. Vi har også gitt økonomisk støtte til Leger uten grenser som arbeider i regionen, sier Langsholt.