Litt etter midnatt åpnet jorden seg rett utenfor den lille fredelige fiskebyen.
Magnus Bragason (t.v.) var 7 år og Adda Jóhanna Sigurðardóttir var 8 år.
De svarte lavaøyene stiger rett opp av Atlanterhavet.
I over 1000 år hadde det bodd mennesker på Vestmannaeyjar.
23. januar 1973 skjedde det utenkelige
«Far vekket meg. Jeg gikk bort til vinduet og trodde det var nyttårsfyrverkeri.»
«Jeg sa til far at jeg ville legge meg igjen fordi jeg hadde sett det før.»
Det var starten på et fem måneder langt mareritt på den lille islandske øya.
Lavaen sprutet opp fra bakken rett ved husene.
Bildene fra Vestmannaeyjar gikk verden rundt.
Lavaen rant sakte og verdenspressen rakk å reise til Island.
NRK sendte sin unge stjernereporter Geir Helljesen for å dekke utbruddet.
Vestmannaeyjar ligger rett sør for Island.
De første menneskene kom hit på 800-tallet.
Sagaene sier at det var irske slaver som hadde rømt fra vikinger på det islandske fastlandet.
250 millioner kubikkmeter lava og aske sprutet ut av vulkanen.
Det over 200 meter høye Eldfell (Ildfjell) vokste opp der det før var flatt.
Mange steder stakk bare taket opp.
Andre ble begravet i aske.
En fiskefabrikk ble delvis tatt av lavaen.
Så langt, men ikke lenger.
Lavaen rakk å spise opp det meste av dette huset, men 50 år etter står fasaden igjen.
Ved første øyekast kan de se ut som snø.
Men det er aske som fylte gatene.
50 år etter står det søyler som viser hvor høyt asken sto.
Sakte, men sikkert rant lavaen over husene.
Innbyggerne prøvde å stoppe lavaen med brannslanger.
For det meste vant naturen.
Noen hus ble helt utbrent.
«Vi fikk reddet ut fotoalbum og smykker.Lekene mine og alt annet ble ødelagt.»
I over fem måneder varte utbruddet.
Først 26. juni var det over.
For 50 år siden var Vestmannaeyjar en svart verden.
I dag er fargene tilbake.
Den grønne mosen og de hvite husene viser at Vestmannaeyjar igjen er en levende by.
Men sporene er mange.
Dette skiltet forteller at under 20 meter lava ligger et hus begravet.
Skilt viser hvor gatene en gang gikk.
Barnetegningene viser at det som skjedde januarnatten i 1973 ikke er glemt.
Ansvarlig redaktør: Vibeke Fürst Haugen
Nettsjef: Hildegunn Soldal