Natten til 21. august 1968 rullet de første stridsvognene og Sovjet-ledede soldatene inn i landet som den gang het Tsjekkoslovakia.
Lederne i Sovjetunionen fryktet at politiske endringer i landet, som nå er delt opp i Slovakia og Tsjekkia, skulle føre til at de mistet grepet over de såkalte satellittstatene i Øst-Europa.
Resultatet ble den største militæroperasjonen i Europa siden 2. verdenskrig, med 2000 stridsvogner og opp mot en kvart million soldater fra fem kommuniststyrte land.
Selv om den tsjekkoslovakiske lederen Alexander Dubcek oppfordret folket til å ikke gjøre motstand, ble over 100 mennesker drept i løpet av få dager.
«Sosialisme med et menneskelig ansikt»
Invasjonen, der også Polen, Øst-Tyskland, Bulgaria og Ungarn deltok, ble slutten på Tsjekkoslovakias forsøk på å reformere kommunismen.
Prosjektet, kalt «Sosialisme med et menneskelig ansikt», innebar at i løpet av våren 1968 fikk tsjekkoslovakene friheter de ikke hadde hatt på flere tiår.
Det ble innført presse- og ytringsfrihet, flere politiske partier ble tillatt, innbyggerne fikk lov til å reise til utlandet og forsiktige økonomiske endringer igangsatt.
Våren 1968
Lederen for Det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet, Alexander Dubcek, ledet arbeidet med «Sosialisme med et menneskelig ansikt».
Foto: Ap«Sosialismen med et menneskelig ansikt» var en av flere hendelser som våren 1968 ga mange unge og venstreradikale i Vesten håp om politiske endringer.
I USA hadde hippiebevegelsen allerede begynt å blomstre året før, i Vietnam ble USAs krigsmakt ydmyket av nordvietnamesiske soldater og i Frankrike var en koalisjon av studenter og arbeidere nær ved å styrte president Charles de Gaulle.
Praha-våren ga ikke bare håp om en oppmyking av systemet i de kommuniststyrte landene, men også om en slutt på den kalde krigen og todelingen av Europa.
Sovjetkommunismens ideologiske fall
Praha-vårens håp forsvant da verden våknet opp til nyheten om den sovjetiske invasjonen onsdag 21. august.
For Vest-Europa ble invasjonen slutten på tiltrekningskraften kommunismen hadde hatt på mange etter 2. verdenskrig.
Ideologien var allerede kraftig svekket etter invasjonen i Ungarn tolv år før og byggingen av Berlin-muren i 1961.
Etter invasjonen var det slutt, sovjet-kommunismen sto avkledd igjen som ren maktpolitikk.
For tsjekkoslovakene ble invasjonen starten på 20 års brutal undertrykking.
Mens kommunistene i land som Ungarn og delvis Polen forsiktig myket opp politikken, var Tsjekkoslovakia et beinhardt undertrykkende regimet hel til den fredelige «fløyelsrevolusjonen» høsten 1989.
Gorbatsjovs tsjekkiske romkamerat
Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia vakte sterke reaksjoner over hele verden. Utenfor den sovjetiske ambassaden i Oslo satte parkerte noen en folkevogn påmalt teksten «Viva Dubcek, CCCP go home».
Foto: Scanpix / NTB scanpixIronisk nok var det i Sovjetunionen Praha-vårens tankegods skulle leve lengst.
De Sovjetunionens siste leder, Mikhail Gorbatsjov, på slutten av 1980-tallet prøvde å fornye kommunismen, trakk han veksler på ideene fra Praha.
Gorbatsjov hadde som ung student delt rom med tsjekkiske Zdenek Mlynar, mannen som var den ideologiske arkitekten bak Praha-våren.
Noen suksess ble det som kjent ikke for Gorbatsjov, etter få år var Sovjetunionen oppløst og i 1992 ble Tsjekkoslovakia delt opp i de to landene vi kjenner i dag.
Se om invasjonen i «Nyhetsåret».
Glemt i Russland
I dag er fortsatt 1968 og forholdet til Russland stridstemaer i Slovakia og Tsjekkia.
De fleste politikerne i de to landene ser dagens Russland som en trussel, men den tsjekkiske president Milos Zeman offentlig har gitt uttrykk for sin begeistring for Vladimir Putin.
Mens minnet om Praha-våren fortsatt lever i Vesten, viser en fersk meningsmåling ifølge Guardian at den langt på vei er glemt i Russland.
Nesten halvparten av russerne sier at de ikke vet noe som helst om invasjonen. I aldersgruppen 18 til 35 har bare ti prosent hørt om invasjonen.
Målingen viser også at blant russerne som kjenner til det som skjedde, er det få som mener det var galt å invadere.
Som så ofte i historien, etter 50 år er det ofrene som husker og lider, overgriperne har glemt.