Streiken som forandret britisk arbeidsliv

Det var i 1996. Britiske Labour hadde sitt landsmøte. Som vanlig i en badeby på B. Det var Blackpool denne gangen.

• LES OGSÅ: Byen som fortsatt er delt 30 år etter streiken

I den store konferansesalen er det yrende liv døgnet rundt, mens taler holdes og politikk meisles ut. Men ethvert politisk landsmøte i Storbritannia har sine «fringes», eller« utkanter». Utenfor landsmøtesalen, i små og trange lokaler.

Her kan hvem som helst fremføre sitt politiske budskap og håpe at oppmerksomheten om den store begivenheten spres nedover til de små.

Det var i et sånt lite, trangt lokale han sto. Mannen med det tynne hentehåret og den mørke dressen. Og angrep Tony Blair – som siden 1994 hadde vært Labour-leder, som hadde ført partiet stadig lengre bort fra fagbevegelsen og som var på vei mot statsministermakt.

Mannen med hentehåret, Arthur Scargill hadde nettopp startet sitt eget parti. Socialist Labour Party, en klar protest mot den såkalte moderniseringen av Labour.

Det var noen få mennesker der og hørte på ham. Men det var Tony Blair som var stjernen i Blackpool disse høstdagene, ikke Arthur Scargill.

Omstridt fagforeningsleder

Går vi drøye ti år tilbake i tid visste alle briter hvem Arthur Scargill var. Han ble lyttet til. Ikke alltid med glede, men han var en mann med stor makt. Og han brukte den.

Som leder i det mektige gruvearbeiderforbundet, National Union of Miners (NUM) manet han sine tropper til kamp. Mot en konservativ regjering og en konservativ statsminister som ville legge ned de ulønnsomme gruvene.

Kullgruveindustrien var i stor grad nasjonalisert, og sterkt subsidiert. I mars 1984 kunngjorde Thatcher-regjeringen at 20 kullgruver skulle stenges. 20.000 arbeidsplasser ville bli borte med et pennestrøk. På lengre sikt skulle enda flere gruver bort. Så mange som 70.

Svaret fra NUM, som tidligere hadde streiket seg til seire, var å legge ned arbeidet. Gruvearbeidere i hopetall samlet seg til streikevakt.

Det store slaget om kullgruvene var i gang.

Tradisjonelle gruvesamfunn

Kullgruvene var hjørnestensbedrifter. Med landsbyer bygget rundt seg. Gruvearbeiderjobbene gikk i arv fra far til sønn. Beinharde jobber dypt nede i mørket, døgnet rundt. Hele familien var involvert i gruvesamfunnet. Stoltheten var stor.

Kanskje nettopp derfor ble den store gruvearbeiderstreiken så voldsom. Så full av følelser og konflikter.

Streiken ble erklært ulovlig. Det gjorde ikke inntrykk på gruvearbeiderne. Streikevaktene sto skulder ved skulder. Gruvearbeiderkonene forsynte dem med hauger av smørbrød og utallige tekopper.

Arbeidsgiverne forsøkte seg med streikebrytere. Det førte til beinharde sammenstøt. Politiet grep inn, og ble kritisert for å ta side mot gruvearbeiderne.

I alt ble tre mennesker drept under den ett år lange streiken: to gruvearbeidere, som sto streikevakt, og en drosjesjåfør, som kjørte en streikebryter på jobb. En mengde mennesker ble skadet under sammenstøtene med politiet.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Kampen om Orgreave

Det verste slaget sto i den lille landsbyen Orgreave i South Yorkshire. Det var den 18. juni 1984, tre måneder etter at gruvearbeiderstreiken startet.

I Orgreave var hjørnestensbedriften et koksverk , som holdt hjulene i gang til tross for streik. Arthur Scargill og hans gruvearbeiderforbund ville stoppe lastebiler med koks fra verket.

Det var 10.000 streikende gruvearbeidere mot 5.000 politifolk i det som er blitt hetende «The Battle of Orgreave».

Politifolkene, som var kalt inn fra hele landet, forsøkte å slå ring rundt gruvearbeiderne for å hindre dem i å stoppe lastebilene. Politifolkene brukte hester i kampen mot gruvearbeiderne. Og batonger som slagvåpen. Mens de streikende kastet murstein og kjempet med det de måtte finne av våpen.

Da slaget var over, i løpet av dagen, var 93 gruvearbeidere arrestert, 51 gruvearbeidere og 72 politifolk skadet.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Ydmykende nederlag

I et helt år varte gruvearbeiderstreiken i Storbritannia. Men regjeringen til Margaret Thatcher var ikke villig til å gi seg. De ulønnsomme gruvene skulle bort.

I mars 1985 var det slutt. Utmattet av ett års streik stemte gruvearbeiderne for å gå tilbake på jobb. Uten å ha oppnådd noe som helst.

Det ble sett på som et dødsstøt både for gruvearbeiderforbundet og for fagbevegelsen. Kullgruvene ble stengt, en etter en. Og gruvearbeiderforbundet har i dag bare rundt 1800 medlemmer.

Margaret Thatcher seiret, og kunne gå videre med sin markedsliberalistiske politikk.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Slutt for Scargill

For Arthur Scargill var karrieren slutt, selv om han ble sittende som sjef for gruvearbeiderne noen år til. Hans forsøk i politikken var ikke særlig vellykket.

Da jeg traff ham i utkanten av Labour-landsmøtet der i Blackpool i 1996, spurte jeg ham om hvilke planer han hadde for fremtiden.

– Aldri å gi opp kampen, var svaret.

Med sitt Socialist Labour Party forsøkte han å bli valgt til Underhuset både i 1997 og i 2001. Det gikk dårlig, han var langt fra en plass i parlamentet i Westminster.

Nå er han 76 år gammel og bor i et hus ikke langt fra gruvelandsbyen der han vokste opp. Når han ikke krangler med sine gamle kolleger i NUM, isolerer han seg og nekter for eksempel å la seg intervjue.

Men en smule galgenhumor har han fremdeles. Hans venn Ken Capstick sendte ham en rask tekstmelding da Margaret Thatcher døde i fjor.

«Thatcher dead» var budskapet.

Svaret fra Arthur Scargill var like kort: «Scargill alive».