Atomubåten Kursk deltok i en russisk marineøvelse ute i Barentshavet. Den skulle sende øvingstorpedoer mot et annet fartøy. Men noe gikk galt, torpedoen eksploderte. Det brøt ut en brann som førte til at flere torpedoer detonerte. Den fremre delen av ubåten ble fullstendig ødelagt, og fartøyet sank og ble liggende på 100 meters dyp i Barentshavet.
Til å begynne med hevdet Nordflåtens ledelse at de hadde kontroll over situasjonen og at de ikke trengte noen form for hjelp fra vestlige land.
Men etter kort tid innrømmet russerne at de ikke hadde utstyr som kunne redde mannskapet på ubåten. Og de ba om hjelp.
Fortvilte pårørende
Ingen visste hvor mange som hadde overlevd på Kursk, men det ble registrert bankelyder fra vraket den første tiden.
Etter hvert som det ble klart at marinen ikke var i stand til å redde mannskapet, yttrykte de pårørende sin fortvilelse og sin kritikk stadig sterkere.
Noen av dem bodde andre steder i landet, men mange kom til Murmansk for å være nærmest mulig til det som skjedde. En av de pårørende uttrykte sin frustrasjon overfor NRK:
– Hvordan tror du jeg føler det når jeg kommer hit? Mannen min er i ferd med å dø der ute, og staten kan ikke gjøre noe for å redde han.
En hel verden fulgte med
Dramaet ute i Barentshavet ble dekket av mediene i de fleste land. De ble mye spekulasjoner, for de russiske militære var ikke veldig villige til å dele informasjon.
NRK forsøkte å spørre offiserer på gata i Murmansk, men svarene var ikke mye å bli klok av.
– Vi svarer ikke på slike provokatoriske spørsmål, dette er militære hemmeligheter.
Det var stor spenning rundt hvor lang tid det ville ta for norske og britiske mannskaper å komme fram til ulykkesstedet mer enn 100 kilometer ute i Barentshavet, og om de ville klare å åpne en luke inn til den bakerste delen av Kursk.
Først etter om lag ti dager lyktes det, og det ble klart at det ikke fantes liv der inne.
Senere ble det funnet lapper og små brev som mannskapet skrev til sine kjære da de forsto at de ikke hadde lenge igjen å leve. Det var 23 personer som trolig var i live om lag 20 timer etter eksplosjonene.
Noen hadde stengt av atomreaktorene slik at det ikke ble kraftig radioaktiv forurensing i området.
Hard Kritikk av Putin
Den nye russiske presidenten Vladimir Putin hadde ikke styrt landet i så mange måneder da Kursk sank. Han var på ferie i Sochi, og det tok flere dager før han reiste til Moskva og senere til Murmansk.
Da han kom til Kolahalvøya, ble han møtt av pårørende som var rasende fordi det ikke hadde vært mulig å redde deres kjære.
Den harde kritikken ble videreformidlet av russiske medier som den gang hadde mye større frihet enn nå.
Etter dette begynte den russiske staten å ta kontrollen over de store TV-kanalene, og arbeidsforholdene for landets journalister ble gradvis annerledes.
Endringer etter ulykken
Den offisielle rapporten etter ulykken viste at marinen hadde testet ut torpedoer med en ny type ustabilt drivstoff, og at det var dette som førte til den første eksplosjonen.
På 1990-tallet fikk det russiske forsvaret svært lite ressurser, og manglet mye.
Nå er situasjonen en helt annen, og nyere russiske ubåter har en redningsklokke som kan bringe mannskapet opp til overflaten dersom det skjer en ulykke.
Som utenriksjournalist har jeg vært med på å dekke mange konflikter og krisesituasjoner.
Men Kursk-ulykken er for meg helt spesiell, den er umulig å glemme.
I flere dager var det et visst håp om å redde en del av mannskapet på 118, men så måtte både vi journalister, de pårørende og alle andre gradvis innse at det ikke var realistisk.
Og det var ikke vanskelig å forestille seg hvordan det må ha vært å være innesperret i en ubåt på bunnen av Barentshavet og vite at det snart ikke var mer luft igjen.