181 dager igjen å demonstrere

Et stort blått EU-flagg vaier i vinden og jeg drar umiddelbart kjensel på hvem det er som holder det.

Iført en blå flosshatt, og med the Union Jack rundt seg som en kappe, står Steve Bray (49) utenfor konferansebygget som huser årets Labour-landsmøte i Liverpool.

– Brexit! Er det verdt det?, spør han de forbipasserende partidelegatene som skal inn på konferansen.

Jeg har sett ham før, mange ganger, der han står ved Parliament Square i London og demonstrerer mot brexit. Ofte i ensom majestet. Hver dag mellom klokken 11 og 19 er han på plass.

Demonstrerer hver dag

Om regnet pisker ned, eller om det er strålende sol, så kan du være sikker på at Bray er i byen, enten utenfor Westminster eller Downing Street. Siden jeg ble korrespondent her i London for ett år siden har jeg vært nysgjerrig på hvem han er. Vi har nikket til hverandre i Westminster før, men nå bestemmer meg for å slå av en prat.

– Pause tar jeg bare en gang for dagen, og da går det i en 3-pundsdeal fra storkiosken, sier Brady.

Han har gått ned nesten ti kilo siden karrieren som yrkesdemonstrant startet for to år siden, men han damper sigaretter like mye som før.

Mynthandler

Det hele startet som et sterkt engasjement mot brexit i forbindelse med folkeavstemningen sommeren 2016. Men nå er jobben som mynthandler lagt på hylla, og han demonstrerer på heltid.

En rik EU-tilhenger låner ut leiligheten sin til Bray og samboer Barbara Want (45), men ellers er det ingen som betaler ham penger for innsatsen, forteller han.

Nå er det landsmøtesesong i Storbritannia og travelt for samboerparet. Når jeg treffer dem i Liverpool, er de ekstra opphisset. Inne i landsmøtesalen har akkurat Sir Keir Starmer, Labours brexit-talsmann, kommet med en sjokkmelding.

Starmer tok nemlig en sving utenom sitt opprinnelige manus og slo fast at partiet vil kunne komme til å støtte en ny folkeavstemning om brexit der muligheten for å forbli i EU burde være et alternativ.

– Tidevannsbølgen slår innover oss, sier Bray metaforisk.

«Bollocks to Brexit»

Bray roter nede i bagen sin. Der har han T-skjorter, flagg og klistremerker som han har fått trykt opp. «Bollocks to Brexit» eller «Faen ta brexit» står det på de gule klistremerkene.

Trikset hans er å dele ut så mange som mulig til alle delegatene som skal inn på Labour-konferansen, og kanskje setter de det på jakkeslaget. Bray vet at pressens kameraer vil fange det opp.

Og det bringer meg tilbake til det jeg sa om at det ikke er bare oss journalister i London som kjenner Bray. For mannen med EU-flosshatten har i to år nå vært poster-boy for EU-tilhengerne i Storbritannia. Gjør et billedsøk på Google, og skriv inn ordet brexit. Steve Bray er over alt, med sitt EU-flagg og sin flosshatt.

Samboer Barbra kommer bort til oss med mobilen sin og vil vise oss noe. For i den siste BBC-reportasjen om Labour er hun og mannen de første vi ser i skjermen. Det er slik de måler sin suksess.

– Vi vil gjerne vise millioner av TV-seere, samt beslutningstakere i både Storbritannia og resten av verden, at det også er EU-tilhengere i dette landet, sier Bray.

Bill Shankly

Men det er ikke bare anti-brexit-demonstrantene som har sine triks i Liverpool denne uka. Det er nemlig ikke tilfeldig at det britiske arbeiderpartiet har valgt denne byen for sin stormønstring.

Utenfor Liverpools storstue Anfield Road står en bronsestatue av en mann i dress, med armene ut til sidene og knyttede never.

Bill Shankly er en av Englands mest kjente og respekterte fotballtrenere gjennom tidene. I Liverpool er han en legende.

Shankly begynte som trener i 1959 da Liverpool lå nede i andre divisjon. Han tok laget til topps i engelsk fotball og i løpet av 15 år vant han tre ligagull, FA-cupen to ganger og Europacupen. Det er 37 år siden han døde, men alle i Liverpool har et forhold til ham.

– Han er legende og en stor stjerne. Alle vet hvem det er, forteller en av byens taxisjåfører meg.

– Bill slo ut med hendene og knyttet alle nevene da han stod foran en forsamling. På den måten fikk han folk til å falle til ro og han kunne begynne å snakke så alle hørte det, forteller sjåføren, som etter å ha fått vite at jeg er korrespondent fra Norge har fått vann på mølla.

Liverpool

Jeg kan og litt om Liverpool, men lar være å si noe til sjåføren. I 1979 var jeg seks år. Kevin Keagan, Kenny Dalglish, Ian Rush. Bruce Grobbelaar. Et sted på loftet ligger fotballkortene mine fortsatt i en skoeske, som en dyrebar liten skatt.

I likhet med hundretusenvis av nordmenn benket vi oss foran TV-en hjemme hver lørdag klokka 16 til tippekamp. Siden har jeg elsket engelsk fotball.

«Pling!», sa det fra TV-en, og bruset fra tribunene på kampene i England var ubeskrivelig.

– Bill Shankly vokste opp i en gruvelandsby der fagforeningene stod sterkt. Han var en stor sosialist, og selv om jeg ikke er det, så hadde jeg en veldig respekt for ham, sier taxisjåføren min i Liverpool.

Akkurat dette vet Labour å utnytte.

Partileder Jeremy Corbyn er en svoren sosialist som Bill Shankly var. Corbyn har og feid av banen den fløyen i partiet som støttet moderniseringen av Labour, som særlig Tony Blair og Gordon Brown stod for.

Tony Blairs navn blir ikke nevnt på årets landsmøte i Labour.

«You`ll Never Walk Alone»

Før Corbyns hovedtale på siste dag av landsmøtet reiser Labour-medlemmene seg i salen og synger Liverpool-sangen «You'll Never Walk Alone" av full hals.»

Frieriet til folk i Liverpool og til arbeiderklassen er komplett, selv om det garantert er en del av byens Liverpool-fans som ikke synes noe om at sangen deres blir brukt på den måten.

Men det er slik Labour skaffer seg oppmerksomheten til pressens kameraer. Det ser og høres bra ut.

Linselus

Et kamerateam starter å filme utenfor Labours-konferansebygg. Brexit-forkjemperne retter seg opp i ryggen og Bray roper ut sine slagord som om det var på kommando.

– Hvorfor filmer du dem?, spør jeg.

– Det er for å gi litt farge til historien, sier fotografen.

En journalist gjør seg klar til gå på direkten i sin TV-kanal. Bray og Want benytter sjansen og stiller seg bak ham, slik at de skal være godt synlige i bildet.

De er bare to, men det skapes på et vis et inntrykk av at de er mange. Effektiv reklame for saken er det helt sikkert.

– Han kan være litt irriterende fordi han skal absolutt foran kameraet ditt hele tiden, sier en TV-fotograf jeg kjenner fra London.

Brady har utsatt meg for det samme flere ganger, men han flytter seg han hvis du spør ham høflig.

– Skjelt ut

Solen skinner i Liverpool, men det er ikke alltid like behagelig å være yrkesdemonstrant. Det verste Bray har opplevd i de to årene hendte i forbindelse med en demonstrasjon for en høyreorientert gruppe i London, forteller han. Han ble skjelt ut på det groveste og han følte situasjonen var truende.

– Vi har også hatt folk som prøver å rive ned flaggene våre, og en mann sa at jeg burde henges som en forræder, forteller Bray.

– Men stort sett er folk greie og de vil gjerne diskutere EU, og det er bare moro, sier Bray,

Theresa May neste uke

Labour-leder Jeremy Corbyn er ferdig med sin tale til landsmøtet. NRKs fotograf og jeg skal lage sak om Labours standpunkt i EU-saken til kveldens dagsrevy. Også i vår sak har Steve Bray og samboer Barbara Want en liten opptreden.

Søndag starter De Konservative sitt landsmøte i Birmingham. EU-saken henger som en mare over statsminister Theresa May og flere i partiet vil komme til å utfordre hennes brexit-plan i uka som kommer.

Det skal med andre ord bli spennede å se hva slags strategi De Konservative kommer opp med i Birmingham for å forsøke å samle partiet.

Steve Bray har taktikken klar.

– Jeg vil prøve å få smuglet noen EU-flagg inn i landsmøtesalen. Det hadde vært tøft, sier han.

Han har 181 dager igjen å demonstrere på. 29. mars neste år skal Storbritannia etter planen ut av EU.