17.000 fengslet - bare 12 overlevde

Denne uken avsluttes rettssaken mot Kaing Guek Eav, bedre kjent under navnet «Kamerat Duch».

Rettssaken som startet i mars, er den første hvor en av toppene i Røde Khmer skal få sin dom ved den FN-assisterte domstolen for rettsoppgjøret i Kambodsja.

Kaing Guek Eav er tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten.

• Les: Røde Khmer-ledere for retten
• Les: Gjensyn med skrekkabinett

«Kamerat Duch» har mye å svare for. Han bestyrte forhørssenteret og sikkerhetsfengselet Tuol Sleng i hovedstaden Phnom Penh. Fengselet kan beskrives som forkammeret til de groteske - og berømte - dødsmarkene.

Sikkerhetsfengsel nr 21

Etter at Røde Khmer hadde erobret makten i Kambodsja i april 1975, satte den revolusjonære kommunistbevegelsen i gang med en systematisk «omplassering» og likvidering av den kambodsjanske befolkningen.

Målet for Duch og de andre Røde Khmer-lederne var et maoistisk bondesamfunn, fritt for vestlig påvirkning.

Millioner ble tvunget ut av byene og til landsbygda, til arbeidskolonier som skulle virkeliggjøre det kommunistiske bondesamfunnet. Tiden i det nye «Demokratiske Kampuchea» skulle skrus tilbake, og revolusjonsåret 1975 skulle være «År null».

Alle med bånd til det gamle regimet; intellektuelle, akademikere, militære, buddistmunker eller bærere av den gamle borgerlige bykulturen, havnet i Tuol Sleng, også kalt Sikkerhetsfengsel nr 21, eller «S-21».

Penger, religion og privat eiendom ble forbudt. Det samme med skoler. Briller kunne være et tegn på boklig lærdom og føre til henrettelse eller internering.

Med jernhånd

Lederen i «S-21» var altså den tidligere matematikklæreren Kaing Guek Eav - eller «Kamerat Duch».

Ironisk nok var bygningene som inneholdt skrekkfengselet opprinnelig en skole, Chao Ponhea Yat, hvor klasserommene ble delt opp i små betongceller og torturkamre. Det ble satt jernstenger foran alle vinduer, og området inngjerdet med metervis av piggtråd.

Der hvor kambodsjanske skolebarn tidligere hadde løpt, ble det satt opp galger. På veggene hang det et rikt utvalg av torturredskaper.

Mellom august 1975 og januar 1979 regner man med at rundt 17.000 personer ble holdt fanget og torturert i «S-21». Til envher tid var det mellom 1000-1500 fanger der.

Etter hvert som paranoiaen tok Røde Khmer-regimet, ble ikke bare «fiender av kommunismen» pågrepet og ført til Tuol Sleng, men også Røde Khmer-tilhengere og kommunistfrender man fryktet var illojale.

Hele familier ble pågrepet, ikke bare enkeltindivider. Barn av arresterte endte opp som tvangsarbeidere i fengselet som foreldrene var sperret inne i.

Pinlig orden

I de kaotiske første dagene av januar 1979, da Røde Khmers styre gikk mot slutten og de vietnamesiske soldatene var på vei til Phnom Penh, løp «Kamerat Duch» fra celle til celle, helte bensin på fangene - og tente på.

Han forsøkte også å brenne alle dokumentene som knyttet han selv og Røde Khmer til skrekkfengselet. Men dokumentene var for mange.

For Duch hadde vært like systematisk i sin styring av «S-21» som han hadde vært i sin matematikkgjerning.

Alle fanger ble nøye registert med navn, bilde, ankomstdag og cellenummer. De måtte detaljert og kronologisk fortelle hele sin livshistorie frem til dagen de ble arrestert. Forhørene ble tatt opp på bånd, deretter nedskrevet i protokoller. Alle dokumenter eller lapper med fangenes håndskrift på, ble skrevet opp igjen med skrivemaskin av fengselets «dokumenteringsenhet.»

Se reportasje i nett-tv: "Verden i kveld" - 25 år siden Røde Khmer marsjerte inn i Phnom Penh

Sogar torturen den enkelte var blitt utsatt for, ble samvittighetsfullt nedtegnet. Det samme med lister over familie, venner, bekjente og arbeidskolleger som den avhørte ble tvunget til å skrive ned. Disse ble deretter innkalt til avhør, og arrestasjonene rullet videre.

Fangene ble tatt bilder av i det de kom. De som døde i fangenskap ble avbildet i likhet med viktige fanger som ble henrettet. Negativene ble holdt nøye adskilt fra bildene, slik at man hadde kopier.

Det var tre grupper fangevoktere, hvor kun én av gruppene hadde «lov» til å benytte tortur. Lyktes ikke de første forhørerne, ble fangen bragt videre til gruppe nummer to som hadde tillatelse til å utføre fysisk avstraffelse. Gruppe tre arbeidet med de «mest gjenstridig» og viktige fangene.

Torturen var systematisk lagt opp for å få fangene til å tilstå. Slag, elektrisk sjokk og sviing med glovarme metallgjenstander var vanlige metoder. Det samme var uttrekning av negler, alkohol i sår og såkalt "waterboarding", eller simulert drukning.

Å drepe fangene direkte, var i mot ordren fra Pol Pot. Fangene skulle tilstå. Å ikke tilstå var ingen mulighet, og de som forsøkte ble raskt brakt til torturkammeret.

Den vanligste anklagen, og tilståelsen, var at man hadde vært spion for enten CIA, KGB eller fienden Vietnam. «Dokumentasjonsenheten» hadde gjerne et utkast klart.

Tortur og massedød

Noen av fangene ble plassert i små eneceller, andre måtte dele med flere. Alle var lenket til veggen eller gulvet. Dagene startert med inspeksjon klokken halv fem. Maten bestod av fire skjeer ris og litt vannbasert suppe to ganger om dagen. Tillot man seg å drikke vann uten å spørre, ventet straff.

De uhygeniske forholdene i fengselet førte til sykdom - og død. Gruppen med såkalt medisinsk personale, ufaglærte sådann, skulle kun hjelpe til hvis fangene var blitt «skadet »i forhør.

Å voldta kvinnelige fanger, var i mot reglene. Fangevoktere som ble oppdaget hadde gjort noe slikt, ble selv henrettet.

Gjennomsnittlig tid i Tuol Sleng var to-tre månender, noen ble holdt lengre. Enden var uansett den samme; døden.

Det første året ble døde fanger gravd ned i området rundt «S-21», men det ble raskt for lite plass.

Fangene, levende eller døde, ble derfor fraktet til Cheung Ek, 15 kilometer fra Phnom Penh. Cheung Ek er den mest berømte av Kambodsjas dødsmarker.

Her ble folk henrettet, eller mer korrekt, slått til døde, med jernstenger, spisse bambusstenger eller hugget med macheter eller andre kuttvåpen for å spare på ammunisjonen. Barn ble banket livet ut av mot et stort tre som bærer slagmerker den dag i dag. Nå er det også satt opp et minnesmerke der.

De drepte ble dumpet i massegraver med opptil 100 lik i.

Utlendinger

De fleste som satt i «S-21» var kambodsjanere. Utlendingene hadde flyktet eller blitt utvist fra landet etter at Pol Pots menn hadde tatt makten.

Blant de få utenlandske fangene, var et flertall fra Vietnam og Thailand. Men det fantes også vestlige, blant dem fire amerikanere, tre franskmenn, to australiere, en brite og en fra New Zealand, ifølge de nøye nedførte notatene til Duch som inneholder 79 utenlandske navn.

Den siste utlendingen som døde i «S-21», var 29 år gamle Michael Scott Deeds fra USA, som ble tatt til fange av Røde Khmer-styrker sammen med en venn i det han seilte fra Singpore til Hawaii med en seilbåt.

Bare 12 av de 17.000 i «S-21», kom levende fra det. De som ble spart, hadde kunnskaper Duch kunne dra nytte av, som for eksempel å reparere maskiner.

En av de best kjente overlevende, er kunstneren Vann Nath, som ble satt til å male portretter av Pol Pot. Han har vært en av dem som har kunnet berette om grusomhetene som foregikk bak piggtråden, og som siden har billedlagt det med sin pensel.

Oppdaget av fotograf

Da Duch forlot Tuol Sleng i januar 1979, ble fengselet stående slik han forlot det. De vietnamesiske styrkene overså det, og det var to journalister som kom til å følge liklukten og oppdaget skrekkstedet.

I 1980 bestemte den daværende regjeringen at fengselet skulle gjøres til et museum, for å dokumentere galskapen til fienden Pol Pot. Fengselet er i dag et av Phnom Penhs mest besøkte og berømte attraktsjoner.

Duch selv flyktet ut av hovedstaden sammen med andre Røde Khmer-ledere, til den nordvestlige delen av landet.

I flere år levde han i grensetraktene mot Thailand. Han arbeidet for utenlandske hjelpeorgranisasjoner og etter hvert gjenopptok han sitt yrke som lærer. Han lærte seg engelsk og konverterte til kristendommen.

«Kamerat Duch» ble «gjenoppdaget» i april 1999. En utenlandsk fotograf kom til landsbyen hvor han bodde sammen med familien, under navnet Hong Pen. Fotgrafen gjenkjente den fryktede fengselssjefen fra bilder, og Hong Pen nektet ikke da han ble konfrontert direkte.

Han hevder fortsatt at han handlet på ordre fra toppen i Røde Khmer.

Til den britiske avisen The Independent uttalte han at han ikke kunne ha endret noe.

- Hvis jeg forsøkte å flykte, hadde de holdt min familie som gisler. Og min familie ville lidd samme skjebne som de andre i Tuol Sleng. Hvis jeg hadde flyktet eller gjort motstand, ville det ikke ha hjulpet noe eller noen, sa Kaing Guek Eav.

Nå spørs det hva dommerne mener.