NRK Meny
Urix forklarer

I dag har «alle konflikters mor» vart i 100 år

Den 2. november 1917 kunngjorde den britiske regjeringen at de støttet opprettelsen av et jødisk hjemland – i Palestina. Dermed var de i gang.

FILES-ISRAEL-PALESTINIAN-CONFLICT-BALFOUR

Balfour-erklæringens far, utenriksminister Balfour, besøker Tel Aviv. The Balfour Declaration i 1917 åpnet veien for staten Israel.

Foto: HANDOUT / AFP

Det skjedde uten hornmusikk og fanfarer. Storbritannias utenriksminister Arthur James Balfour sendte et brev til landets mest prominente jøde, baron Lionel Walter Rothschild, om at den britiske regjeringen støttet sionistenes krav om en egen jødisk stat i Palestina.

Dette kom overraskende på britenes arabiske allierte. De kjempet sammen med verdens ledende stormakt mot en felles fiende, Det osmanske riket. Araberne trodde at Palestina skulle bli deres etter at tyrkerne var beseiret.

Britenes motiv

Høsten 1917 var politisk og militært uoversiktlig. Første verdenskrig hadde delvis gått i stå. Det var ingen bevegelse på vestfronten, bare tusenvis av døde. USA var riktignok i ferd med å slutte seg til de allierte, men Russland var på vei ut. Og Det osmanske riket holdt stand.

Britene trengte en ny giv og ville appellere til verdens jøder i alminnelighet, og jøder i USA og Russland i særdeleshet. Løftet om et eget land skulle motivere jødene til økt innsats. Dermed skulle «trippelententen» få en ny giv og gå seirende ut av krigen.

Israel Palestinians Balfour Battle

Utenriksminister Arthur Balfour fikk navnet sitt knyttet til det britiske regjeringsdokumentet som gikk inn for opprettelsen av en jødisk stat.

Foto: AP

Balfour-erklæringen var dermed et resultat av en kynisk, militærstrategisk analyse. På den annen side var det bred støtte i den britiske regjeringen for den sionistiske ideen om et jødisk hjemland.

Jødene var imot!

Den jødiske journalisten Theodor Herzl skrev i 1896 artikkelen Der Judenstaat, der han tok til orde for et eget jødisk land som løsningen på det som ble kalt «jødespørsmålet».

Tanken var at jøder som ble forfulgt og diskriminert i andre land, skulle kunne flytte til det nye landet, som etter deres mening måtte etableres i området de opprinnelig kom fra.

Men jøder flest var lite interessert. En forsvinnende liten prosent hadde sluttet seg til den politiske sionistbevegelsen. Spesielt i USA følte jødene seg hjemme og integrert.

I tillegg fryktet de at med et nytt hjemland ville jødene i Palestina få all oppmerksomhet, hvilket kunne føre til forverrede kår for jøder i andre land.

«Rule Britannia!»

I 1917 var Det britiske imperium på sitt aller mektigste. Solen gikk aldri ned, som det het, og etter egen mening hadde de verdensherredømme til havs også. Men de stolte ikke helt på franskmennene.

Ifølge Sykes-Picot avtalen fra 1916, skulle de to landene dele Midtøsten seg imellom når Det osmanske riket var beseiret. Et statsministerskifte i London i desember 1916 førte imidlertid til en ny og mer ambisiøs Midtøsten politikk.

Statsminister Lloyd George ønsket seg en triumf. Han ville gjerne gi sine velgere Jerusalem. En politikk som passet britiske sionist-aktivister godt.

Jødisk hjemland – med forbehold

Selv om den etter hvert skulle snu opp ned på millioner av menneskers liv, så var selve Balfour-erklæringen et beskjedent dokument. Mellom en liten innledning og en høflig avslutning var det skrevet 67 ord.

FILES-ISRAEL-PALESTINIAN-CONFLICT-BALFOUR

Dette er brevet som utenriksminister Balfour skrev og som inneholder selve den politiske erklæringen om et jødisk hjemland i Palestina

Foto: HANDOUT / AFP

Viktigst var naturligvis det oppsiktsvekkende løftet om kursendringen i britisk utenrikspolitikk. Dernest forsikringen om at dette ikke skulle skje på bekostning av jøder i andre land.

Men det fantes ett viktig forbehold: En ny stat i Palestina skulle ikke etableres i strid med de «sivile og religiøse rettighetene som de nåværende ikke-jødiske samfunnene i Palestina» nyter godt av.

«En sorgens dag for alle palestinere»

Ghada Karmi er forfatter og universitetslærer. Hun er britisk, og palestinsk. Født i Jerusalem, men flyktet da staten Israel ble opprettet i 1948. I anledning 100-årsdagen for Balfour-erklæringen er hun med i en paneldebatt på Al Jazeera.

Ghada Karmi

Balfour-erklæringens 100 årsdag er en trist dag for alle palestinere, sier forfatter Ghada Karmi til Al Jazeera

Foto: Al Jazeera

– Selvfølgelig! Hva ellers?, svarer hun på spørsmålet om dette er en sorgens dag.

– Vi er urfolket som betalte prisen for denne sionistiske ideen om en jødisk stat!

Og hun er glassklar når hun uttaler seg om Balfour:

– Uten Balfour-erklæringen, ville det ikke ha vært noe Israel. Jeg tror det er så enkelt!!

Mer sammensatt og komplisert

Martin Kramer ved Shalem universitetet i Jerusalem mener det er noe mer sammensatt. I den samme debatten påpeker han at det tok mer enn 30 år fra britene sa de ville anerkjenne et nytt jødisk hjemland til staten Israel var et faktum.

I den perioden skjedde det mye og det ble tatt mange valg som kunne ha endret forutsetningene for en jødisk stat. Nazi-Tyskland gasset i hjel seks millioner jøder, sionismen fikk økt oppslutning, araberne fant olje – men britene holdt ord.

World On The Move

700 jøder på flukt fra nazistene blir hindret i å gå i land i det britiske mandatområdet Palestina, én uke før utbruddet av 2. verdenskrig.

Foto: Ap

Samtidig innvandret stadig flere jøder til Israel, der noen av dem kjempet for saken med våpen i hånd. 14. mai 1948 var målet nådd.

«Skjebnens ironi»

«Jødene og muslimene var venner». Den USA-fødte historikeren Yasir Qadhi sier dette overrasker alle; men det er et faktum, hevder han. Helt frem til sionismen ble en realitet så samarbeidet de, ikke minst mot kristne korsfarere.

Muslimene ga alltid jødene fritt leide, de hadde sympati for hverandre og hjalp hverandre, sier Qadhi, som selv er muslim og underviser i Memphis. Det er derfor det alltid har kunnet bo så mange jøder i muslimske land.

Da den britiske regjeringen vedtok Balfour-erklæringen var det én som talte imot, sier Qadhi. Det var regjeringens eneste jøde, Edwin Samuel Montague. Han advarte mot å opprette en egen jødisk stat.

Det vil skaffe oss uvenner i den arabiske verden der vi ikke har noen fiender, var Montagues argument. Han visste og de andre skulle bare ha visst.

«Alle konflikters mor»

Den selvstendige nasjonen Israel fikk liten tid til å feire. Allerede dagen etter angrep Egypt, Syria, Jordan og Irak. Konflikten resulterte i at hundretusenvis av palestinere måtte forlate sine hjem og bli flyktninger i eget land.

I snart 70 år har de ventet på å flytte hjem. I mellomtiden er det blitt mer enn 5 millioner av dem. I Israel bor det i dag i overkant av 6 millioner jøder.

Yasir Arafat og Shimon Perez

To uforsonlige motstandere i krig forhandlet seg frem til Nobels fredspris. Israels Shimon Peres og PLOs Yasser Arafat.

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

I årevis har forholdet mellom palestinere og israelere dominert nyhetsbildet verden over. Kriger og konflikter, israelske bosettere og palestinske terrorister, intifadaer mot landnåm. Partene har tatt livet av hverandre og delt Fredspriser. Og alt er fremdeles like fastlåst.

100 årsdagen blir markert

I dag er det fest i London. Statsminister Theresa May har invitert sin israelske kollega Benjamin Netanyahu for å feire jubileet. Palestinerne på sin side har varslet demonstrasjoner på Vestbredden.

I fjor forlangte palestinernes president Mahmoud Abbas at britene skulle be om unnskyldning for all den lidelse Balfourerklæringen har påført det palestinske folk.

PALESTINE POW CAMP 1948

Israel etter selvstendigheten og etter krigen i 1948. I tillegg til flyktningleirer, ble det opprettet egne leire for krigsfanger.

Foto: JIM PRINGLE / Ap

Det skjedde ikke, men i anledning 100 årsdagen har utenriksminister Boris Johnson forsøkt å ri to hester. I en artikkel i Daily Telegraph beskriver han seg selv som en venn av Israel, men skriver samtidig at han er sterkt berørt av alle som har måttet lide.

Lord Balfour beklager skjevhetene

Lord Balfour av 2017 har talt sin tipp-olde-onkels sak, og sagt at tidligere utenriksminister Arthur James Balfour ville ment dagens situasjon i Palestina er «totalt uakseptabel».

BRITAIN-ISRAEL-PALESTINIANS-CONFLICT-HISTORY-BALFOUR

Lord Balfour i 2017, med fornavn Roderick, støtter sin tippolde-onkel, men mener han ville ment at palestinerne måtte få mer støtte.

Foto: TOLGA AKMEN / AFP

I et intervju med AFP talte Roderick Balfour begeistret om alt Israel har oppnådd, men fordømte den «totale ubalanse» når det gjaldt gjennomføringen av det som står i erklæringen – sett fra palestinernes ståsted.

– Jeg er sikker på at Arthur ville ha sagt at dette er totalt uakseptabelt, og at det må gis mer hjelp til palestinerne, sa dagens Lord Balfour til AFP.

En svært mager trøst for palestinere som nekter å gi opp håpet, men tross alt en trøst på en vanskelig dag.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt