- Krav som stilles til fattige land om demokratisering eller andre reformer fører ofte ikke til målet, sier forsker Espen Villanger.
Espen Villanger
Seniorforskeren ved Chr. Michelsens institutt i Bergen har tatt for seg sammenhengen mellom bistand og krav til mottakerland i en doktoravhandling.
- Vi har gjennom noen år nå sett at politikken som går ut på å kreve demokratiske eller økonomiske reformer som betingelse for bistand, ikke virker. Jeg har sett på hvorfor dette ikke virker, sier Villanger.
Prisbelønt
Resultatet av studien har blitt så bra at Villanger har fått prisbelønning fra Norges Bank for den beste makroøkonomiske avhandlingen de siste tre år her i landet.
Hans konklusjon er at det ikke nytter å tvinge fattige land til å bli demokratiske, eller gjennomføre reformer som de folkevalgte i landet ikke er enige i.
- Den eneste veien å gå for å få et land til å gjennomføre
reformer, er en likeverdig dialog, sier forskeren, som også er varaordfører for Arbeiderpartiet i Fjell kommune utenfor Bergen.
Kommune og land
Villanger sier at erfaringene fra kommunepolitikken hjelper ham til å forstå hvorfor det ikke nytter å tre reformer ned over hodene på folk.
- Kommunepolitikken har gitt meg innsikt i maktspillet, og jeg vet hvordan folkevalgte reagerer når det kommer noen utenfra og vil fortelle dem hva de skal gjøre, sier han.
- Dersom disse rådene ikke samsvarer med det politikerne oppfatter som mandatet de har fått av folket, så er det ingen mulighet for at rådene vil bli fulgt, sier Villanger.
Tilsynelatende er bistand med betingelser en smart måte å oppnå reformer på. Når det ikke fungerer, så skyldes det at flere interesser kommer inn i bildet.
Det opptrer en tredje aktør. Villanger gir eksempler på hvordan dette skjer:
Tredje aktør
I Angola vil USA presse gjennom reformer som gjenytelse for bistand. Men samtidig er store amerikanske oljeselskaper avhengige av et godt forhold til myndighetene i landet for å få nye oljekonsesjoner. Da blir maktforholdet snudd.
Bruker USA for mye press, kan de amerikanske selskapene bli utelukket.
Også frivillige organisasjoner får en egeninteresse når de har etablert seg i et land. For noen av dem som jobber med landet, vil personlig karriere være avhengig av at bistanden blir opprettholdt.
Det kan føre til at organisasjonene legger press på egne myndigheter om å opprettholde bistanden selv om reformene uteblir, sier Villanger.
- Slike aktører spiller en stor rolle, og kan motvirke den gode hensikten fra landet som gir bistanden. Dette er det ikke tatt nok hensyn til i politikken.
Verstinger
- Det er åpenbart at dersom man ønsker reformer i fattige land, må rike land gå inn og være en trofast støttespiller over lang tid, sier Villanger, som roser den norske politikken med hovedsamarbeidsland.
Derimot er han skeptisk til Norges forhold til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, IMF.
- Norge har ikke forstått de negative virkningene av hvordan Verdensbanken og IMF har oppført seg mot enkelte land, sier Villanger, som kan vise til eksempler der funksjonærer fra disse organisasjonene overkjører landets egne fagfolk. Det skaper ingen god atmosfære for utvikling.
- Men hvordan skal landene som gir bistand forholde seg til
verstinglandene, som Zimbabwe?
- Det er et stort problem. Men hovedproblemet er at når vi
stiller betingelser for bistand til verstingene, så får de
fattige i disse landene det enda verre, sier han.
- Der det ikke er mulig med dialog med dem som styrer, må bistanden gå direkte til dem som trenger det. Det gjelder både der det er diktaturer og for land i borgerkrig, sier Espen Villanger.