"Nei til EU" er jo livsnerven for Senterpartiet. Like klart er det at Arbeiderpartiet ikke kan låse seg fast i en posisjon som hindrer muligheten til å søke EU-medlemskap i neste stortingsperiode. Men dette behøver ikke blokkere for alliansebygging på venstresiden nå. Partiene må bare holde EU-saken utenfor.
Arbeiderpartiets leder Jens Stoltenberg. (Scanpix-foto)
Jens Stoltenberg er nøktern, og velger å skyve på hele spørsmålet. Den tid, den sorg. Som alle andre vet han at EU-saken kan sprenge en hvilken som helst flertalls-regjering. Det samme gjelder forøvrig den sittende mindretallsregjeringen - Bondevik styrer jo med selvmordsparagraf i EU-spørsmålet.
Vi vet ikke hvor fort den nye EU-kampen kommer, eller hvor hardt slaget blir denne gangen. Men det skjer store endringer i Europa nå. Alle nordmenn på reise i sommer har merket at euroen finnes. Så kommer den store utvidelsen av EU i 2004. Spørsmålet blir om dette vil bevege folk fra nei-siden over til ja-siden - eller om holdningene til EU står fast.
Her sitter Kristelig Folkeparti med nøkkelen. Det er også Kristelig Folkeparti som sitter med nøkkelen når det gjelder sannsynligheten for en flertallsregjering med Arbeiderpartiet i spissen.
Langt frem
Vi får ikke noe svar i nær fremtid. Kristelig Folkeparti vil ikke gå over noen grense og skifte partner nå. Fornuftsekteskapet med Høyre koster, men å bryte opp vil ribbe partiet for troverdighet. Statsminister Kjell Magne Bondevik sitter ganske trygt akkurat nå. En regjeringskrise på statsbudsjettet i høst kan ikke utelukkes, men det er ikke dermed banet vei for en helt nye allianse mellom Arbeiderpartiet, SV og sentrum.
Statsminister Kjell Magne Bondevik sitter trygt.
Jens Stoltenbergs initiativ til samarbeid og alliansebygging må forstås i et langsiktig perspektiv. Første fase er å nærme seg SV og å utvikle tillit mellom de sentrale lederne. Personene er minst like viktige som politikken i denne runden. Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen kjenner hverandre godt og har forutsetninger for å "finne hverandre".
I neste fase kan ambisjonene om å utvide sirkelen med Senterpartiet utvikles. Det blir da også avgjørende at lederne klarer å forankre samarbeids-interessen bredt og dypt i partiene.
Nytt grep
Det er ikke vanskelig å se konfliktområder som kan stoppe prosektet til Jens Stoltenberg, enten vi snakker om EU-saken, utenriks- og sikkerhetspolitikken generelt, velferd eller offentlig sektor. Men Stoltenbergs initiativ i sommer er likevel viktig - og et helt nytt grep.
Arbeiderpartiet har ingen god tradisjon for å samarbeide med andre partier på en forpliktende måte. Arbeiderpartiet har vært maktarrogant og kjørt løpet alene, helt til det gikk utfor stupet. Stoltenberg erkjenner at partiets eneste sjanse til regjeringsmakt er gjennom samarbeid, enten med en felles regjeringsplattform eller forpliktende avtaler.
SV og partileder Kristin Halvorsen kan forhandle ut fra styrke.
Arbeiderpartiet måtte bli så svakt før partiet kom til denne erkjennelsen. Samtidig er SV større og sterkere enn før. Det er mye lettere for Kristin Halvorsen å gå i dialog med Arbeiderpartiet utfra en styrkeposisjon.
Tid og tillit, er Stoltenbergs stikkord for veien videre. Han vil ikke gå for fort frem, for det kan ødelegge alt. Han innser at Arbeiderpartiet må vinne tillit hos de andre. Her blir det mye blod, svette og tårer om utspill skal bli realpolitikk.
Med sitt sommer-initiativ har Jens Stoltenberg vist at han har et politisk prosjekt, at han nå tar kommandoen i Arbeiderpartiet - og ikke minst at han ønsker å kvitte seg med høyrestempelet.
