- Du er lammet som vi lovet

”Nå skal vi få deg til å drive litt sport,” sa en av de israelske etterretningsagentene.

Palestineren satt på en firkantet krakk festet til gulvet og med metallstykker stikkende opp fra setet.

Fangens ankler var låst til krakkens ben med fotlenke, og hendene bak med håndjern.

Tortur som sportsgren

En av forhørerne satt foran fangen, en annen bak. Og sportsgrenen det ble snakket om, gikk ut på å dytte fangen i brystet slik at han ble slengt bakover, mens fangevokteren bak dyttet ham hardt i ryggen tilbake.

Etter et minutt eller to ramlet palestineren sammen på gulvet. Den ene forhøreren satte foten på fangens bryst og trampet hardt. Den andre forhøreren grep så fangen i overarmene og løftet ham opp på krakken igjen.

Deretter ble palestineren tvunget til å krølle tærne, men uten å kunne hvile helene i bakken. Og slik fortsatte torturen fortsatte i fire dager og netter uten stans. De åtte forhørerne byttet på jobben. Resultatet: I dag sitter palestineren lenket til en rullestol. Han er lam i føttene. 

Moralsk blindhet

Det var ikke en slik historie jeg hadde tenkt å fortelle i ukens korrespondentbrev.

Jeg hadde heller lyst til å skrive om noe morsomt eller fargerikt fra Midtøsten, men da jeg i fredagsmagasinet til den israelske avisen Haaretz leste kollega Gideon Levy’s ukentlige artikkel under vignetten ”Skumringssonen”, bestemte jeg meg for noe annet denne gang.

Gideon Levy var i sin tid talsmann for Shimon Peres, som i dag er nyvalgt president i Israel. Peres har siden Israel ble født vært med å forme den jødiske statens politikk, og Peres må derfor bære sin del av ansvaret for hva slags stat Israel er blitt.

For 25 år siden fikk Gideon Levy nok av politikernes løgner. Nå er den israelske 55-åringen en av de mest kritiske journalistene i den jødiske staten.

I flere år har Levy med fare for sitt eget liv reist i de okkuperte områdene. Han har blitt skutt på av israelske soldater og nesten drept. Likevel forsetter ham å skrive om det han kaller Israels ”moralske blindhet”.

Hver eneste uke avslører Levy israelske overgrep, for så på slutten av sine artikler referere de militæres forklaringer og bortforklaringer.

 

Militære forhør

Det var ved halv tre-tiden natten til 22. april 2005 israelske soldater rykket inn i landsbyen Saida, ikke langt fra Tulkarem på Vestbredden.

Soldatene omringet huset der palestineren Luwaii Sati Ashkar bodde, og gjennom høytalere fikk familie ordre om å komme ut. Den 30 år gamle Luwaii Sati ble bundet, fikk bind for øynene og kjørt vekk.

Han ble først undersøkt av en israelsk lege som kunne slå fast at palestineren var frisk. Deretter ble fangen tatt inn i en jeep og kjørt til et israelsk fengsel. Der møtte han sine forhørere, en oberst, en major, en tredje som kalte seg Sagiv, en fjerde Eldad, en femte Maimon, åtte i alt.

Etter to timers forhør, sa Maimon: ”Hvis du ikke forteller alt skal vi ta deg på en annen vei. Har du hørt om militært forhør? Vi vil forlate deg med en forslått eller forkrøplet kropp. Du vil be til Gud om at du må få lov til å dø, men vi vil ikke la et slippe unna med det. Vi vil bare la deg dø når du har fortalt alt vi ser etter.”

Fikk saltet vann

Deretter fikk palestineren en fangedrakt, og forhørerne satte ham på den firkantede krakken og begynte torturen. Hver gang fangen besvimte, ble han vekket med en bøtte kaldt vann i ansiktet. Og så tok forhøreren en ny omgang.

Fangen gråt og tigget. ”Fortell meg hva dere vil vite", skrek han. ”Si at jeg er ansvarlig for angrepet på Pentagon, så skal jeg ta på meg skylden. Fortelle meg bare hva jeg skal tilstå.”

Luwaii Sati Ashkar ble arrestert natt til en fredag, og ble sittende i forhør på krakken hele helgen. De åtte forhørerne gikk i skift.

Fangen fikk ikke engang gå på toalettet. Han måtte gjøre sitt fornødne i buksa. han fikk heller ikke mat.

”Hvis vi gir deg noe å spise vil det skje noe med magen og tarmene dine., ” sa en av forhørerne. ”Kanskje tarmene vil eksplodere av presset fra maten når vi dytter deg fram og tilbake. Du skal få en kopp med salt vann.”

”Hvorfor salt”, spurte fangen. ”Gi meg vann uten salt.”

”Nei, nei.

Fangen måtte drikke det salte vannet. Og så spydde han det opp igjen.

 

- Nå er du paralysert

Først tre døgn etter arrestasjonen fortalte de israelske forhørerne at fire vitner hadde bekreftet at Luwaii hadde tatt med en ettersøkt palestiner i bilen sin. Og nå ville de vite mer.

Fangen forklarte at han hadde hørt om en ettersøkt palestiner med navn Luwaii Sadi. Jeg heter Luwai Sati. Kanskje dere blander oss sammen.”

”Tror du vi er så stupide. Vi vet nøyaktig hva vi gjør. Yallah, sport igjen,” svarte forhøreren og satte foten kraftig mot brystet til palestineren som var lenket til krakken.

Det var som en eksplosjon i kroppen, som om noe brast. Så svimte Luwaii av nok en gang, og våknet av kaldt vann som ble kastet i ansiktet hans.

”Reis deg,” sa israeleren.

Men palestineren maktet ikke. Leggene var kalde, som om de var fylt av nåler.

” Jeg kan ikke,” sa han

”Nå er du blitt paralysert,” svarte israeleren

”Jeg er vel det,” svarte fangen

”Det var dette vi lovet deg. Det var slik du ville ha det,” sa forhøreren.

Anklaget for bagateller

Den israelske journalisten som skrev historien nøyde seg ikke bare med de kalde fakta i artikkelen med overskriften: Nå er du lammet som vi lovet. Gideon Levy stilte som vanlig leserne noen spørsmål: ”Hva sier forhøreren Maimon til sine barn når han kommer hjem?

Hva sier Eldad og Sagiv til sine koner om dagens arbeidsøkt? At de torturerte nok en hjelpeløs fange inntil han ble krøpling? At de brutalt slo denne sjarmerende unge mannen, og at han da forhørene var over ikke ble anklaget for noe alvorlig, bare for bagateller?

Og hvor var Israels Høyesterett, som i 1999 forbød denne form for tortur som den 30 år gamle, gifte palestineren Luwaii Sati Ashqar gjennomgikk i Kishon varetektskompleks?

Også Israels etterretningsorganisasjon Shin Bet, som var ansvarlig for torturen, fikk anledning til å svare. ”Forhørene ble utført i henhold til regler og direktiver (...) Denne saken er avsluttet,” var konklusjonen.

 

Voldtekt og drap

Jeg hadde nettopp lest Gideon Levys artikkel da jeg gikk over grensen fra Israel og inn i Gazastripen for tre dager siden.

De alvorligste kampene mellom milits fra Hamas og Fatah var over, og Hamas hadde full kontroll over kysstripen. I ingenmannsland på Gazastripen fant jeg et femtitall unge, redde palestinere sittende og vente.

De hadde alle vært medlemmer av Fatahs styrker og var livredde for å dra tilbake til sin hjem av frykt for å bli drept.

At de unge palestinerne var redde skjønte jeg godt. Hamas-militsen hadde gjennomført groteske drap. Ikke bare høye offiserer fra Fatahs styrker ble skutt i stykker til nesten kjøttdeig mens de lå på bakken. Også mange andre ble drept og skjendet til det ugjenkjennelige.

Seierersrusen

Kokker og andre som arbeidet for de palestinske selvstyremyndighetenes styrker ble levende kastet ut fra tak. Sårede ble hentet ut fra sykesengene og skutt.

Hamas-militsen gikk fra hus til hus i sin jakt. Kvinner ble voldtatt, og hele familier tatt livet av. Hvor mange er ikke bekreftet, men det snakkes om at 300-400 palestinere ble drept av Hamas-militsen i forrige uke.

I Gaza by var sporene godt synlige. Kontorer og hus sto ribbet for innbo, vinduer og dører. Jeg møtte flere palestinske journalister som fortalte om drap, tortur og overgrep, men ikke våget å skrive om ugjerningene i detalj.

Jeg møtte også Hamas-folk som ikke ville innrømme at de oppførte seg som en mobb. Hadde Hamas bare besinnet seg i seierersrusen ville omverdens dom bli annerledes. Nå er den hard.

En dråpe saus

I Gaza by ble jeg på et merkelig vis minnet om en historie fra den gang store deler av Midtøsten ble regjert av Kalifen i Bagdad.

Det skulle være fest, og Kalifen bestemte at hans nyervervede slave, en stor, sterk og vakker mann, skulle servere kveldens hovedrett. Slaven skulle bære et kjempebrett fylt med lam, ris, rosiner og mandler til Kalifens bord og servere.

Men da slaven så kalifen i all sin stas, ble han så nervøs at hendene begynte å skjelve, og da han serverte sølte slaven en liten dråpe saus på kalifens silkekappe.

Kalifen ble rasende og sa til livvakten: "Ta denne slaven vekk med en eneste gang og hogg av ham hodet til skrekk og advarsel for andre som ikke gjør jobben sin". Da slaven hørte dette, forsto han at livet var tapt.

Men i stedet for å vente til at han ble ført bort, tømte slaven hele fatet med lam, ris, rosiner og mandler over kalifen, før vaktene tok ham i et jerngrep. Da kalifen kom seg av sjokket ropte han etter vaktene som førte slaven bort for å bli halshogd: ”Vent litt. Før du dø må jeg bare få et svar på hvorfor du gjorde dette?”

Hard dom

”Ærede Kalif. jeg gjorde det for å beskytte ditt gode navn og renome. Jeg er redd for at alle muslimer vil forakte deg og tro du er en tyrann som lar en stakkars slave bli halshogd for bare å ha sølt en lite dråpe saus på deg uten å han villet det. Derfor gjorde jeg meg nå skyld i en bevisst forbrytersk handling for at du skal ha grunn til å straffe meg.”

Da kalifen hørte dette, besinnet han seg. Kalifen forsto han var i ferd med å avsi en urettferdig dom. Og han ga i stedet slaven sin frihet.

Hvis palestinerne fra Hamas på Gazastripen hadde tenkt seg om før de drepte sine fiender, kunne de alle ha unngått det heslige merket de nå har laget i nyere palestinsk historie.