Hopp til innhold

- Bush har for kort tid på seg

President George W. Bush har avsluttet den viktigste del av sin ni dager lange reise til seks land i Midt-Østen med et ønske om å skape fred mellom israelere og palestinere før han går av.

George Bush taler i Kuwait under sin rundreise i Midtøsten

George Bush taler i Kuwait under sin rundreise i Midtøsten

Foto: Susan Walsh / AP

Kommentar: Jahn Otto Johansen
Foto: Anne Liv Ekroll / NRK

Når Bush sier han tror på fred og lover å presse partene til en løsning, er det ingen særlig grunn til å tvile på hans intensjoner.

Med riktig fødselshjelp mener Bush at en palestinsk stat skal kunne være en realitet innen han går av som president om litt over ett år. Men å ønske det, ja, ville det er èn ting, å gjøre det noe ganske annet.

Den viktige israelske avisen Maariv kaller president Bush for en ”lamm elefant” og tilføyer:” Vi sitter alle i en porselensbutikk”. ”Lame duck” (en lamm eller handlingslammet and) er jo det vanlige uttrykket på engelsk, men elefantbildet gjør sikkert et sterkere inntrykk i Midt-Østen. USA oppfattes ofte som en elefant som romsterer i en porselensbutikk.

 

Tar ikke Bush alvorlig

 

Hverken Hamas-føreren Jabari i Gaza eller Hisbollah-ledelsen i Libanon og ikke engang Syrias president Assad tar George W. Bush lenger alvorlig, mener den israelske avisen.

Den seriøse tyske avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung har vært rundt i Israel og de palestinske områder for å lodde stemningen blant ungdommen.

Både israelere og palestinere karakteriserer Bushs Midt-Øst-reise som ”kitsch-aktig, beklagelig og til og med farlig”. Den nye generasjon på begge sider i konflikten ser ikke mye håp i hans utspill.

 

Bush i Det hellige land

 

Jeg har ikke funnet en eneste europeisk eller amerikansk mediekommentator som virkelig tror at president Bush vil få dette til på så kort tid. Hans ”veikart (roadmap) til fred” ble aldri høyt prioritert, og det er første gang han besøker Israel som president.

Da han siste gang var i Israel, var han guvernør i Texas. Nå som den gang hadde George W. sterke religiøse følelser for de steder han oppsøkte, blant annet der Jesus skal ha sagt at ”velsignet er de som bringer fred”.

Han besøkte også Kapernaum og Betlehem, der han ba i Fødselskirken. Dette er ekte følelser hos en president som regner seg som ”personlig kristen” (evangelical), ikke bare spillfekteri.

 

USAs mangeårige passivitet

 

Men selv om det sies at tro kan flytte fjell, er verken tro eller følelser nok til å bringe fred i Midt-Østen. Det fikk Bill Clinton erfare etter at han i mange år forsøkte å skape fred mellom israelere og palestinere.

Hele Oslo-prosessen strandet. George W. Bush har vist seg merkverdig passiv, noe utenriksminister Condoleezza Rice mener skyldtes at prosessen var blitt låst fast fordi den ”dikterte nøyaktig hva som skulle skje etter hverandre”.

Da israelere og palestinere før jul møttes i Annapolis, ble de ifølge Rice enige om at ting kunne skje parallelt, ikke nødvendigvis suksessivt. Den analysen kan nok være riktig, men den unnskylder ikke Washingtons mangeårige passivitet.

 

De evangelisk kristne

 

George W. Bushs Midt-Øst-politikk kan delvis forklares med at han begge ganger trengte stemmer fra de evangelisk-kristne som er den mest Israel-tro gruppe i USA.

Dermed brøt han med en lang republikansk tradisjon som også hans far, George H. Bush, var en del av. Det var demokratene som tidligere ble regnet som Israels beste støtter, og de fleste amerikanske jøder stemte demokratisk.

Republikanerne hadde tettere forbindelser til arabiske oljeinteresser, og dessuten var de fleste amerikanske diplomater mindre Israel-vennlige enn velgerne.

 

Pappa Bush presset Israel

 

Da George H. Bush var presisdent, ble det lagt et meget sterkt press på israelerne da de stakk kjepper i hjulene på amerikansk Midt-Øst-diplomati.

Alle kreditter og all annen økonomisk hjelp ble innstilt til den israelske regjering måtte gi seg. Noe lignende press på Israel har sønnen aldri kommet med.

Når han nå ser ut til å omtale den israelske bosetting i de palestinske områder som ”okkupasjon”, røper det en noe hardere tone, men neppe noe mer.

Det er ingen grunn til å tro at George W. Bush i det år da Israel fyller 60 år og han skal tilbake som jubileumsgjest, vil legge et virkelig press på den israelske regjering.

 

Mange hindringer

 

Det er mange hindringer i veien for en israelsk-palestinsk fred. Palestinske terrorister fortsetter rakettangrepene på sivile israelske mål, og de får stadig mer effektive våpen fra iranerne.

Israelerne har ikke stanset sin ulovlige kolonisering i de okkuperte områder. Det er stor uenighet om hva som skal skje med de palestinere som ble fordrevet i 1948.

De får ikke komme tilbake, men hva slags erstatning skal de få? Endelig strides det om rettighetene til vann, ikke bare land.

 

Den demografiske bombe

 

Det altoverskyggende på lengre sikt er den demografiske bombe. I selve Israel utgjør jødene to tredjedeler av befolkningen, men den palestinske andel øker på grunn av langt høyere fertilitet.

I de palestinske områder er forskjellen allarmerende. De palestinske fødselstall langt over de jødiske, selv om kolonistene er ultraortodokse med mange barn.

Statsminister Ehud Olmert ser ut til å innse dette når han advarer mot ”sørafrikanske tilstander”. Da er Israel ferdig, sier han.

 

Ben Gurions advarsel

 

Det var denne demografiske bombe David Ben Gurion hadde i tanken da han i en samtale jeg hadde med ham etter seksdagerskrigen i 1967 sa at Israel ikke ville kunne forbli ”både en jødisk og en demokratisk stat” dersom de beholdt de okkuperte områder.

Ben Gurion brøt med Arbeiderpartiet, som var hovedansvarlig for koloniseringspolitikken. Den ble forsterket av Likud. Sharon brukte bosettingene taktisk da han var i opposisjon.

Da han ble statsminister, raserte han av de jødiske bosettinger i Gaza. Men det var unntaket fra hovedmønsteret.

 

De ”rettroende” på begge sider

 

Jeg har tidligere referert til min samtale med Ben Gurion, men det kan gjerne gjentas at staten Israels grunnlegger var så skeptisk til bosettingspolitikken.

Det burde de mest ukritisk Israel-venner merke seg. Men samtidig vil jeg advare mot den tendens til romantisering av terrorister som er vanlig i radikale kretser.

Selvmordsbombere og de som skyter raketter mot sivile israelske mål omtales i mediene bare som ”militante”, mens ETA i Spania fortsattes betegnes som det de er – nemlig terrorister. På venstresiden er det også en tendens til å tro på konspirasjonsteorier som i sin mest ekstreme form er en forlengelse av Sions Vises Protokoller og gammel antisemittisme.

Det er en tendens til å tillegge jøder en enorm makt og innflytelse, for ikke å si onde intensjoner. De ”rettroende” på begge sider vil aldri kunne bidra til noen fredelig løsning i Midt-Østen.

SISTE NYTT

Siste nytt