Omstillingssamfunnet

Av Per Kristian Johansen

Gro-perioden avluttes

Gro Harlem Brundtland under valgkampen i 1995. Foto: Ned Alley / SCANPIX

Gro Harlem Brundtlands regjering fortsatte etter nederlaget i EU-avstemningen i 1994. Hun hadde i en årrekke som statsminister ledet utviklingen av det norske samfunn gjennom stagnasjon, bankkrise og stigende arbeidsledighet. Men i 1995 og 1996 gikk alt så mye bedre med god vekst både i fastlandsøkonomien og i petroleumsvirksomheten etter at en ny økonomisk oppgangsperiode begynte i 1993.

Arbeidsledigheten ble redusert. Over en 3-årsperiode ble det skapt mer enn 100 000 nye arbeidsplasser. Lønnsoppgjøret i 1996 gav en kraftig reallønnsvekst, noe som økte den private etterspørsel og skapte et visst prispress. Men statens finanser var bunnsolide, eksportinntektene økte og underskuddene på statsbudsjettene fra slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-tallet ble snudd til overskudd.

Reform og modernisering

I statsbudsjettet for 1996 ble det for første gang avsatt penger til å bygge opp et eget oljefond, med det offisielle navnet Statens petroleumsfond. Denne gode økonomiske utviklingen preget også viljen til å sette i verk nye reformer. Regjeringen fikk gjennom at grunnskolen skulle utvides til 10 år, og ved Reform 94 fikk all ungdom mellom 16 og 19 år lovfestet rett til 3 år videregående opplæring. Det ble også satset på utbygging av flere barnehager.

LO-leder Yngve Hågensen. Foto: Tomm W. Christiansen / SCANPIX

Gro Harlem Brundtland hadde ledet moderniseringsprosessen i Arbeiderpartiet, der Thorbjørn Jagland overtok som formann på partiets EU-landsmøte i november 1992. På landsmøtet i 1995 fremkom det en viss kritikk mot sider av det en betegnet som Arbeiderpartiets moderniseringspolitikk, og spesielt mot privatiseringen av statsbedrifter. LO-leder Yngve Hågensen og eldre partiveteraner satte spørsmålstegn ved denne utviklingen, og debatten på landsmøtet og i media fikk preg av å være uttrykk for en generasjonskløft i partiet.

I regjeringsposisjon gikk partiet inn for å modernisere offentlig sektor og fornye den statlige forvaltningen. Det skulle innebære at statlige og kommunale etater måtte finne seg i å konkurrere med private firmaer.

Konkurranseutsetting kaltes dette. Telemonopolet, for eksempel, ble vedtatt opphevet fra 1. januar 1998, og en omstruktureringsplan for Postverket, som ble drevet gjennom på Stortinget med Arbeiderpartiets og Høyres stemmer, forutsatte at 1400 postkontorer skulle legges ned og for en del erstattes av flere landpostruter og såkalte kontraktspostkontorer. Postverket skulle bli i stand til å spare 800 millioner årlig!

Mer effektiv statsforvaltning

En annen oppgave som Arbeiderpartiet var opptatt av, var å sannere en del nemnder, utvalg og råd for å oppnå en mer effektiv og forenklet statsadministrasjon. Samtidig så en at organisasjoner og sammenslutninger i arbeids- og næringslivet slo seg sammen i større og mer slagkraftige enheter som forhandlet på vegne av større grupper. Disse forventet å ha større påvirkningskraft gjennom offisielle høringsuttalelser, gjennom lobbyvirksomhet og i mulighetene for å påvirke opinionen.

De økonomisk sterke næringer og interesseorganisasjoner engasjerte i stigende grad profesjonelle firmaer som lobbyister for å utrede, forklare og overbevise politikerne slik at deres interesser ble mest mulig tilgodesett.

Men i lønnsforhandlinger, også i offentlig sektor, ble en større andel av "potten" fordelt lokalt etter individuelle forhandlinger. Således ble arbeidstakerens og yrkets markedsverdi lagt til grunn for lønnsfastsettelsen. Dette skulle øke motivasjon og innsats hos den enkelte og bidra til å forbedre effektiviteten i offentlig sektor.

Gro Harlem Brundtland i spissen for sin avtroppende regjering. Foto: Gunnar Lier / SCANPIX

Thorbjørn Jagland slipper til

En smilende Thorbjørn Jagland etter at han har vært hos kong Harald 23.10.1996. Foto: Berit Roald / SCANPIX

Den 26. oktober 1996 meddelte Gro Harlem Brundtland Kongen og Stortinget at hun ønsket å tre tilbake som statsminister.

Det var en selvfølge at partilederen, Thorbjørn Jagland, dannet ny regjering. Sammensetning av denne regjeringen bød på mange overraskelser, selv om han beholdt 11 av de tidligere statsrådene.

Et nytt Planleggings- og samordningsdepartement ble opprettet med Jaglands venn, og fredsmegler i Midt-Østen, Terje Rød-Larsen, som statsråd. Dette var uttrykk for at Jagland og partiet hadde en ambisjon om å forsterke innsatsen for moderniseringen av samfunnet.

"Det norske hus"

I regjeringens tiltredelseserklæring brukte statsministeren metaforen "Det norske hus – år 2000" som et bilde på det samfunnet regjeringen ønsket å utvikle.

Statsråd og fredsmegler Terje Rød-Larsen hilser på palestinernes president Yasser Arafat som var på offisielt besøk i Norge i 1996. Foto: Rune Petter Ness / SCANPIX

Men i og med at media, Økokrim og skattevesenet kom til å rette søkelyset mot Rød-Larsen for en ti år gammel aksjehandel og tilhørende skattesak, valgte han å gå av som statsråd allerede etter en måneds tid, og etterfølgeren, Bendik Rugaas, klarte ikke å videreføre entusiasmen rundt prosjektet i den relativt korte tiden fram til stortingsvalget i 1997.

Men regjeringen fikk vedtatt betydelige reformer utover våren 1997, som fastlegeordningen, retten til fritt sykehusvalg, et eget lovverk for familievernkontorene og endelig et forpliktende løfte om at psykiatrien skulle styrkes, bl.a ved at handlingsplaner skulle utarbeides for psykiatrien som en del av kommunale helse- og sosialplaner.

Stortingsvalg og regjeringsskifte i 1997

Thorbjørn Jagland vinker farvel etter at han gikk av som Statsminister 7. oktober 1997. Foto: Ørn Borgen / SCANPIX

Foran dette valget stilte Jagland kabinettspørsmål på folket: regjeringen ville gå av hvis ikke Arbeiderpartiet oppnådde minst 36,9 % av stemmene, det som var valgresultatet for DNA ved stortingsvalget i 1993. Partiet landet på 35%, og Jagland tok konsekvensen av sitt valgløfte, eller rettere sagt sin valgtrussel. Det var liten trøst i at både H og SP gjorde enda dårligere valg.

Høyre måtte tilbake til 1924 for å finne et valg med så lav oppslutning, og Senterpartiet mistet den ekstra tilslutning de fikk i 1993 foran EU-avstemningen. KRF og FRP gjorde sine beste valg med hhv 13,7 og 15,3% oppslutning. Venstre kom over sperregrensa med 4,5%, og fikk inn 6 mandater. Fra Nordland kom Steinar Bastesen inn for en ny partidannelse, som senere tok det offisielle navnet Kystpartiet.

De tre sentrumspartiene hadde i Stortingsåret 1996/97 prøvd å opptre mest mulig samlet, blant annet i forlik med regjeringen om statsbudsjettet, og i en del fellesmerknader om store saker i Stortinget. "Sentrumsalternativet" ble et begrep som innebar at disse tre partiene ville påta seg å danne regjering i en gitt parlamentarisk situasjon, enten i stortingsperioden fram til 1997, eller som følge av valget.

Fortsettelse: Bondevik-perioden innledes