Forskjellige betegnelser er blitt brukt for å karakterisere dagens samfunn. Noen har snakket om det post-industrielle samfunn, andre refererer til IT-samfunnet, eller Informasjonssamfunnet. Kritikere snakker om et forvitringssamfunn. Vi velger å legge vekt på omstillingene som det mest karakteristiske. Nå kan en saktens innvende at omstillinger er en del av den generelle samfunnsutvikling, og slik sett er karakteristisk for hele århundret. Men i vår tid berøres vi alle av store og raske endringer i samfunnet rundt oss, som en del av hverdagen, fordi det uopphørlig stilles krav til omstilling i alle etater og sektorer, og prosessene foregår i et fryktelig høyt tempo.

Frigivelsen av kredittene først på 1980-tallet førte til enorm utlånsvekst og en flom av penger ut i samfunnet. Forbruk, investeringer, aksjekurser og priser steg mer enn hva var sunt for økonomien. Mange unge brukte lett tjente, og ofte lånte penger, på spekulative investeringer og et overdådig, svært motebevisst forbruk. De ble kalt ”japper” og ble en slags merkelapp for dette tiåret. Rundt 1990 brast boblen i en formidabel gjelds- og bankkrise med rekordhøy arbeidsledighet, og først fra 1993 begynte en ny oppgangstid for Norge. Da var forholdet til Europa igjen blitt et brennaktuelt politisk tema, først med EØS-avtale, så med ny kamp om fullt medlemskap.

Etter EF-striden var store velgergrupper på troløs vandring mellom partiene. Samtidig påvirket tunge folkebevegelser, særlig innen miljøvern og kvinnesak, opinionen, partiene og statsorganene. Politikerne måtte ta hensyn til kravene om mer medbestemmelse, større grad av likestilling, bedre miljøvern, romsligere rammer for fiskere og bønder. Stagnasjon i den internasjonale økonomien skjerpet kravene til omstilling i næringslivet, men den nye oljeøkonomien bidro til å gjøre omstillingsprosessen enklere.

Den økonomiske veksten fortsatte under borgerlig ledelse. Overflodssamfunnet fremmet forbruksvekst, og velferdsstaten fremstod som et sikkerhetsnett for den enkelte, for familien og for lokalsamfunnet, men spørsmålet om Norges tilknytning til Europa skapte kamp og splittelse i befolkningen.

Levestandarden økte for alle, arbeidsledigheten var borte, og det var vekst i alle næringer. Hele tiårsperioden var preget av stabilitet i politikken, i økonomien og i samfunnet. Organisasjonene i arbeidslivet samarbeidet med staten, noe som skapte muligheter for forutsigbarhet og planlegging på alle områder i samfunnet.

Krigen var over, freden og gleden brøt løs. Et utslitt folk feiret friheten i et nedslitt og utarmet fedreland, men med håp og forventninger om å skape ei god og trygg fremtid for seg og sine. Den nye hverdagen betydde gjenreising, først og fremst av det politiske systemet, og så gjenoppbygging og fornying av alt som var ødelagt og nedslitt gjennom 5 års krig og okkupasjon.

Andre verdenskrig representerte et dramatisk brudd med den demokratiske tradisjon i Norge. Tyskerne prøvde å gi inntrykk av at de kom for å befri oss fra en forestående britisk okkupasjon, men ettersom nordmennene med ulike former for aktiv og passiv motstand viste at de nektet å godta deres erobring og det nazistiske systemet, ble tvang, overgrep, terror og redsel en del av hverdagen for folk flest.

Etter Arbeiderpartiet hadde iverksatt krisetiltakene gikk det oppover med økonomien. Flere kom i arbeid og det ble rom for viktige sosialpolitiske vedtak. Men ute i verden ble mørke krigsskyer etter hvert synlige i horisonten, og AP måtte justere sin forsvarspolitikk. Men oppbygningen av forsvaret var ikke nok til å stoppe de tyske angripene 9. april, og etter to måneders krig måtte regjeringen flykte til en eksiltilværelse i London mens folket heime var underlagt tysk okkupasjon.

Hele mellomkrigstiden var preget av mindretallsparlamentarisme og borgelig splilttelse. Samtidig ble Norge rammet av økonomiske kriser, og kom inn i en ond sirkel med konkurser, oppsigelser og enorm arbeidsledighet. Nedgangstidene førte til et kriseforlik mellom de to klassepartiene, Bondepartiet og Arbeiderpartiet, og førte Det norske arbeiderpartiet inn i regjeringskontorene for en 30-årsperiode.

I 1915 raste første verdenskrig, og for Norge og de andre nordiske land var det et overordnet mål å føre en slik nøytralitetspolitikk at en unngikk krig på egen jord. Men denne politikken satte oss mellom barken og veden. Faren for å bli trukket inn i krigen var overhengende, og det sies at utenriksminister Ihlen balanserte som på en knivsegg i sin utenrikspolitikk.