Jappetid, bankkrise og ny EU-avstemning

Av Per Kristian Johansen

Stortingsvalg og fortsatt borgerlig regjering

Statsminister Kåre Willoch følger opptellingen av stemmene etter valget i 1985. Foto: Henrik Laurvik / NTB / SCANPIX

Stortingsvalget i 1985 gav Willoch-regjeringen et knapt mandat til å fortsette. Arbeiderpartiet hadde fin framgang og økte med 5 mandater i forhold til valget i 1981. De fikk inn 71, mens Høyre tapte 3, og gikk inn i neste storingsperiode med 50 stortingsrepresentanter. Heller ikke de andre koalisjonspartnerne, Senterpartiet og Kristelig folkeparti, bidro til å styrke det borgerlige alternativet særlig, og for Venstre ble valgresultatet katastrofalt.

For første gang i partiets 101-årige historie ble partiet uten representant i nasjonalforsamlingen. På fløyene økte Sosialistisk Venstreparti til 6 representanter, mens og Fremskrittspartiet reduserte til 2. Når så det totale antall stortingsrepresentanter ved grunnlovsendring var økt fra 155 til 157, var situasjonen den at regjeringspartiene satt med 78 mot sosialistenes 77 mandater, og i vippeposisjon var FRP med sine 2 representanter. Den 4. oktober omdannet Willoch sin koalisjonsregjering, som altså nå var blitt ei mindretallsregjering.

Opphetet økonomi og regjeringskrise

Etter et kortvarig økonomisk tilbakeslag først på 1980-tallet, var det oppgangstider fra 1983. Avreguleringen av kredittvesenet og stigende internasjonale konjunkturer bidro til stor investeringsaktivitet og store økninger i både offentlig og privat forbruk. Samtidig fortsatte internasjonaliseringen av norsk økonomi i den forstand at norske bedrifter økte sin aktivitet i utlandet, mens utenlandske bedrifter kjøpte seg opp i norsk næringsliv.

Kursene på Oslo Børs steg på midten av 1980-tallet, og mange i næringslivet opplevde at det var muligheter til å tjene gode penger.

Kursene på Oslo Børs steg, og mange i næringslivet opplevde at det var muligheter til å tjene gode penger. Det ble satset friskt i nye næringer som fiskeoppdrett, turisme og data. I mange tilfeller var det slik at de unge, ny rike markerte sin velstand på en prangende måte gjennom ekstremt forbruk og et noe eksentrisk levesett. Derfor referer en til perioden som ”jappetiden”.

Politikerne i Storting og regjering innså etter hvert at det var nødvendig med innstramninger i økonomien. Allerede i trontaledebatten i 1984 uttalte Gro Harlem Brundtland at regjeringens politikk ikke var vekstpolitikk, men arbeidsløshetspolitikk, selv om arbeidsledigheten var relativt lav på det tidspunktet.

I debatten var inflasjon, skatt og virkemidler mot ledighet sentrale stridstemaer. Ut gjennom 1986 falt oljeprisen dramatisk, slik at det ble underskudd på driftsbalansen med utlandet, og fastlandsøkonomien viste tegn på en svakere utvikling. Alt i mars 1986 foreslo regjeringen innstramninger på årets statsbudsjett. Blant annet skulle avgifter på bensin økes med 35 øre pr liter, samt at det skulle komme økninger på alkohol og tobakk, mens subsidiene på kjøtt skulle reduseres.

Willochs andre regjering i sitt siste statsråd på Slottet. Regjeringen gikk av etter å ha stilt kabinettspørsmål på saken om innstramninger og økning av bensinavgiften. Foto: Knut Nedrås NTB / Scanpix

Kabinettspørsmål

I forhandlingene i Finanskomiteen kunne DNA støtte forslaget om økt bensinavgift, men mot en ekstra skatt på inntekter over 150 000 kroner og en viss regulering av aksjemarkedet. Et kompromissforslag falt imidlertid og FRP avviste avgiftsøkningen. Da stilte statsminister Willoch kabinettspørsmål på en helt konkret sak: bensinavgiften. De 79 i DNA, SV og FRP stemte mot regjeringens forslag, som falt. Willoch leverte derfor regjeringens avskjedssøknad 2. mai, samtidig som han henviste Kongen til lederen for det største opposisjonspartiet, Gro Harlem Brundtland.

Regjeringen Brundtland med økonomiske innstramninger

Den 9. mai 1986 ble Gro Harlem Brundtlands 2. regjering utnevnt. Det var ei ny mindretallsregjering, og den vil blant annet bli husket for den store kvinneandelen den hadde.

Gro Harlem Brundtlands 2. regjering fra 1986 huskes blant annet for den store kvinneandelen den hadde. Foto: SCANPIX / NTB Arkiv

Regjeringskrisen var årets største politiske drama, men regjeringen tiltrådte i en ganske turbulent situasjon. Lønnsoppgjøret var godt i gang, og hadde fått en bitter tone. Det var preget av harde og fastlåste konflikter både i privat og offentlig sektor, med brudd i meklingene, streiker og til og med den største lockout siden mellomkrigstiden.

Lønnsoppgjøret i 1986 endte i lockout. Yngve Hagen (t.v.) og Vidar Johnsen holder plakaten som sier at N.A.F.s adm.dir. Pål Kraby har gitt de jern og metall-organiserte i avisen Aftenpostens vedlikeholdsavdeling sparken. Foto: Morten Hvaal

Regjeringen måtte flere ganger be Stortinget vedta lov om tvungen lønnsnemnd for å få arbeidslivet i gang igjen. Med en lønnsramme på 7,5 % ble norske arbeidstakere liggende på topp i lønnsutviklingen sammenliknet med de europeiske landene vi konkurrerte med. I tillegg krevde LO 37,5 timers uke som lik arbeidstid for alle. Resultatet ble en sterkere prisvekst her heime enn i utlandet, og en forverret konkurransesituasjon for eksportnæringene.

Devaluering av krona

Bare to dager etter at regjeringen hadde tiltrådt, devaluerte den krona med hele 12%. Hensikten var på kort sikt å gjøre norske varer og tjenester billigere i utlandet, samtidig som importerte varer ble dyrere. Dette kunne imidlertid medføre enda større lønns- og prispress innenlands. Derfor måtte en devaluering følges opp av andre innstramningstiltak. Det kom også. Da regjeringen i slutten av mai la fram sitt reviderte nasjonalbudsjett, inneholdt det store budsjett innstramninger, med økning av skatter og avgifter for å kjøle ned økonomien.

Fra pressekonferansen i Regjeringskvartalet i forbindelse med devalueringen av krona i 1986. Fra v.: Sentralbanksjef Hermod Skånland, finansminister Gunnar Berge og statsminister Gro Harlem Brundtland.

For ytterligere å redusere veksten i pengemengden i samfunnet satte regjeringen i verk tiltak for å begrense bankenes utlånsvekst. Veksten i økonomien fortsatte likevel, med økende innenlands etterspørsel ut gjennom hele 1986, så i ettertid kan en se at innstramningstiltakene kom for sent.

Men i det store og hele viste det seg at Willoch regjeringens reformer i retning av markedsstyring i stedet for offentlig styring av økonomien, ble stående under Arbeidepartiregjeringens styring. Willoch-regjeringens økonomiske systemskifte fra 1981 til 1986 lot seg ikke oppheve eller reversere, og statens styringsmuligheter over økonomien var definitivt blitt redusert.

Nedgangstider og arbeidsløshet

Sommeren 1987 var det tegn til omslag i norsk økonomi, og landet gikk inn en økonomisk krise som skulle bli relativt langvarig, selv om det riktignok var svingninger i perioder.

- Det går nedover og nedover med norsk økonomi, sa en bekymret sentralbanksjef Hermod Skånland på en pressekonferanse 4. desember 1986. I bakgrunnen: Et teppe av kunstneren Jan Groth. Foto: Inge Gjellesvik / SCANPIX

Oppgangstiden hadde vært preget av høyt kostnadsnivå, høyt offentlig og privat forbruk, store låneopptak og etter hvert store underskudd på betalingsbalansen med utlandet. Krisen artet seg som innskrenkninger i næringslivet, dels som følge av store strukturendringer, dels fordi mange bedrifter innskrenket, gikk konkurs eller flyttet produksjonen ut til lavkostland. Det ble nedgang i investeringene i næringslivet, nedgang i boliginvesteringene, nedgang i veksten av BNP og dramatisk økning i arbeidsledigheten, spesielt fra 1989 og ut gjennom begynnelsen av 1990-årene.

I løpet av 1991 steg arbeidsledigheten til over 5 % og i 1992 satte den en dyster rekord på 6,2 % med 132 000 arbeidsledige. Det var liten trøst i at arbeidsledigheten var mye høyere i de fleste andre land ute i Europa. Samtidig var boligbyggingen lavere enn noen gang etter 1970, og manglende etterspørsel førte til prisras på boliger.

Den generelle prisstigningen var også svært lav, og etterspørselen så svak at finansministeren anmodet folk om å øke forbruket for å få litt fart i økonomien. Men økt aktivitet lot vente på seg, til tross for et betydelig rentefall i 1991, til glede oppmuntring for mange. Faktum var at mange, både private og bedrifter, var inne i uoverkommelige gjeldskriser, som selvsagt rammet bankene med full tyngde, og som ikke motiverte for nye låneopptak.

Oljeprisene lå jevnt over på et lavt nivå, noe som naturligvis hadde innvirkning på regjeringens økonomiske handlefrihet. Oljeproduksjonen gav direkte inntekter til staten gjennom statlig eierskap i Statoil og Norsk Hydro, og indirekte inntekter gjennom skatter og avgifter fra alle som var involvert i utvinning, transport og foredling. Varierende oljepriser betydde derfor uforutsigbarhet og gjorde politisk og økonomisk planlegging vanskeligere.

Regjeringen fikk likevel vedtatt en krisepakke for næringslivet i desember 1992, med blant annet betydelige avgiftsreduksjoner i arbeidsgiveravgiften og el-avgiften. Dette, sammen med rentenedgang og lav prisstigning, forbedret konkurranseevnen for norsk industri betraktelig. Men den økonomiske oppgangen lot vente på seg og ble stadig skjøvet ut i tid, slik at arbeidsledigheten forble høy, på over 5% i 1993, og kom så vidt under 5% i 1994 og 1995.

Fra jappetid til bankkrise

Det hadde vært lett å få låne penger etter liberaliseringen av kredittvesenet. Kredittnæringen hadde gått inn i en svært ekspansiv periode, der utlånsmengden ble målet for vekst. Både personmarkedet og bedriftsmarkedet var åpne for tilbudene fra banker og andre finansinstitusjoner. Risikovurderingen var i mange tilfeller særdeles overfladisk, eller manglet helt. Samtidig var det økonomisk gunstig å sitte med lån, både på grunn av inflasjonen, som ”spiste opp ” lånene, og fordelaktige skatteregler, særlig for folk med høye inntekter.

I 1990 var det åpenbart at en stod overfor en bankkrise av et enormt omfang. Bildet er fra DnBs hovedkontor på Aker Brygge. Foto: SCANPIX

Den svære utlånsboomen skapte imidlertid en boble som måtte briste før eller senere, og alt i 1987/88 var enkelte mindre banker i vanskeligheter. Disse fikk hjelp av bankenes egne sikringsfond, og det kunne se ut som om krisen var avverget. Men i 1990 var det åpenbart at en stod overfor en krise av et enormt omfang, da de store forretningsbankene, Den norske Bank, Kredittkassen og Fokus Bank kom opp med underskudd som ingen sikringsfond kunne dekke.

I den situasjonen måtte staten trå til med midler for å berge bankene, og opprettet Statens Banksikringsfond. Det kom til å dreie seg om den største og mest dramatiske redningsaksjon i norsk næringsliv siden bankkrisene på 1920 og 1930-tallet. Men det ble sett på som helt nødvendig å støtte banknæringen for å bevare tilliten til det norske finanssystemet. Snart ble også de store sparebanksammenslutningene rammet og måtte få statlig hjelp.

Resultatet ble at aksjonærene mistet sine aksjer og grunnfondsbevis. Disse ble skrevet ned i null, styrer og bankledelser ble skiftet ut med nye personer, og en omfattende prosess med omorganisering og nedbemanning av bankene startet. Staten overtok dermed eiendomsretten til bankene.

Det paradoksale var altså at den styrkingen av privatbankene på bekostning av statsbankene som hadde pågått utover 1980-tallet, endte med at privatbankene i realiteten nå fortsatte under statlig eierskap. Rundt en femtedel (ca. 20%) av bankenes tap kom fra personkunder mens resten var tap fra næringslivet. En god del av dette falt på nye, ekspansive næringer som fiskeoppdrett, forskjellige former for datafirmaer, turistanlegg, kjøpesentra og hoteller. Sammenbrudd i deler av disse næringene rammet også entreprenørforretninger og varehandelen generelt.

Nyfattigdom

Representanter for Arbeidsøkerforbundet, Gjeldsoffer-aliansen, Fattighuset og Arbeidssøkerenes Fellesorganisasjon lanserte velferdsaksjonen "Nok er nok" i 1997. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX

En skattereform fra 1992 gjorde det mindre lønnsomt fra et skattemessig synspunkt å ha gjeld. Det skulle også bli vanskeligere å drive det en kalte skatteplanlegging, det vil si å unndra seg beskatning ved å utnytte hull i en komplisert skattelovgivning. Mange finansakrobater hadde bygd opp svulstige selskaper på grunnlag av store lån, aksjespekulasjon, skatteplanlegging og styrte konkurser. Disse dro med seg andre firmaer, og arbeidsplasser ble lagt ned. Arbeidsledige ble sittende med store gjeldsbyrder som de ikke maktet å betjene. Begrepene ”gjeldsoffer” og ”gjeldsslave” var nye fattigdomsbetegnelser som dessverre rammet så alt for mange ordinære enkeltpersoner og familier.

Arbeidsledige Kjell Arne Gravseth gikk hele veien fra Stiklestad til Oslo med krav om bedre kår for de arbeidsledige i 1993. Foto: Morten Holm / SCANPIX

Nye omstillinger i arbeidslivet

Arbeidsledigheten holdt seg relativt høy, på rundt 5%, og viste lite tegn til nedgang før i 1996. Flere og flere arbeidsplasser ble presset ut av tradisjonelle primær- og sekundærnæringer, mens nye arbeidsplasser kom i nye virksomheter, og spesielt i tjenesteytende yrker i offentlig sektor. Men også tertiærnæringene ble innhentet av datateknologien og kravene om rasjonalisering, effektivisering og strukturendringer.

Nedgangen i antallet industriarbeidsplasser fortsatte, selv etter omfattende strukturendringer i næringen. Det var særlig de store industriforetakene som ble internasjonalisert og flyttet ut, mens de små bedriftene hadde en tendens til å forbli i landet.

Skipsfarten var en gammel, stor norsk eksportnæring som alltid hadde vist evne til omstilling. Nå ble det satset på cruiseskip, som egentlig var en arbeidsintensiv form for skipsfart. Men fra 1987 fikk norske redere bedre muligheter til å bemanne skipene med billige utenlandske mannskaper som arbeidskraft. Disse fortrengte norske sjøfolk ytterligere fra norsk skipsfart, etter en periode med hardhendt rasjonalisering og nedbemanning gjennom 1970- og 1980-tallet.

På 1970-tallet hadde presset vært rettet mot en ekspansiv tråler- og ringnotflåte som truet med ”å tømme havet”. Foto: Tore Eriksen / Finnmark Dagblad / SCANPIX

I fiskeriene var det jevnt over nedgang. Den ene fiskebestanden etter den andre ble rammet av overfiske til tross for ordninger med kvoter og tidvis strenge reguleringer. På 1970-tallet hadde presset vært rettet mot en ekspansiv tråler- og ringnotflåte som truet med ”å tømme havet”, som det ble sagt. Nå ble oppmerksomheten rettet mot kystflåten, med begrensninger av ulike slag og kondemnering av fartøyer og landanlegg. Dette rammet i første omgang livsgrunnlaget i utallige mindre fiskeværene.

Optimismen i landbruket som følge av opptrappingsplanen i 1970-årene skapte overproduksjon av melk og kjøtt på 1980-tallet. Det resulterte i vedtak om reduserte subsidier på kjøtt og kvotereguleringer med et to-pris system på melk. Gro Harlem Brundtlands andre regjering fra 1986 satte som mål å skape et billigere landbruk for staten og billigere landbruksprodukter for forbrukerne. Det måtte bety en mer effektiv og markedsorientert landbruksproduksjon i Norge, som kunne klare seg med sterk reduksjon av landbruksstøtten.

Samferdselsminister Kjell Opseth orienterte om postens- og teletjenestene i fremtidens Norge i 1996. Foto: Aleksander Nordahl / NTB-foto

Målet om økonomisk likestilling mellom bønder og industriarbeidere ble forlatt. For å få dette til å gå i hop ble landbruksproduksjonen samlet i større enheter. Enda flere små og middels store gårdsbruk ble lagt ned og sysselsettingen tilsvarende svekket ute i distriktene. Både landbruket og fiskeriene kom under sterkt press for å tilpasse seg markedet i pris, kostnader, kvalitet og produksjonsmengde.

I det offentlige var automatiseringen, og i neste omgang privatiseringen av teletjenestene et varsel om hvordan ny teknologi kunne komme til å revolusjonere gamle yrker. I løpet av kort tid var alle telefonsentraler blitt automatiserte og telefonoperatørene ble overflødige.

Snart skulle Postverket komme etter med sin omstillingsprosess for å imøtekomme Stortingets krav om lønnsomhet. Og veldig mange lokalsamfunn ble hardt rammet da Forsvaret måtte omorganiseres og moderniseres etter som den kalde krigen ble avviklet og våpenteknologien forutsatte ny forsvarsstrategi. Arbeidsplasser som i mange tiår direkte eller indirekte hadde vært knyttet til forsvarsanlegg, forsvant.

Fortsettelse: Fornyelser i næringsliv og politikk