skilleUnderholdning: Monsen (trippel)skille_slutt
3_1_banner  Store Norske
Her er du: NRK.no > Underholdning > Store norske Sist oppdatert 17:06
Hva er Store Norske?
Komiteen
Historie
Nominerte - bannerlenke
Nett.TV
KOLOFON
Publikum i NRK-studio? Send en epost til
---
Epost til redaksjonen:
---
Prosjektsjef for Radio- og Nett-underholdning
---
Vaktsjef og nettredaktør Underholdning:
 
Norge 1965-1975

Overflodssamfunnet i opprør og splittelse

Den økonomiske veksten fortsatte under borgerlig ledelse. Overflodssamfunnet fremmet forbruksvekst, og velferdsstaten fremstod som et sikkerhetsnett for den enkelte, for familien og for lokalsamfunnet, men spørsmålet om Norges tilknytning til Europa skapte kamp og splittelse i befolkningen.

Publisert 18.03.2005 18:34. Oppdatert 19.03.2005 20:02.
Av Per Kristian Johansen

Den nye generasjonen ungdom, som ikke hadde opplevd arbeidsledighet og fattigdom, stilte seg kritisk til mange sider ved samfunnsutviklingen og kom i konflikt med mye av det foreldregenerasjonen stod for. Men det var spørsmålet om Norges tilknytning til Europa som virkelig skapte kamp og splittelse i befolkningen.

Borgerlig regjeringsdannelse

Stortingsvalget i 1965 innledet en ny epoke i den politiske historien. I valgkampen opptrådte de borgerlige partiene som ett samlet regjeringsalternativ. Samtidig ble Arbeiderpartiet presset fra venstresiden av Sosialistisk Folkeparti (SF). Resultatet var at Arbeiderpartiets tilbakegang fra forrige stortingsvalg fortsatte, og partiet fikk inn bare 68 mandater på Stortinget.

Per Borten - Foto: NTB-arkiv / Scanpix
SF fikk inn sine to fra forgående periode, og de borgerlige, Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet hadde til sammen 80 mandater. DNA var definitivt det største partiet, men hadde mistet flertallet.

De borgerlige hadde stor appetitt på regjeringsmakten og de hadde i 1963 vist at de var i stand til å samarbeide på en slik måte at de kunne finne en felles plattform for ei regjeringserklæring. Det ble Senterpartimannen Per Borten, den trauste, uformelle og folkelige bonden fra Trøndelag, som kom til å lede den nye borgerlige regjeringen. Borten-regjeringen hadde flertallet bak seg i Stortinget, men i en koalisjon av så mange partier kan det lett oppstå motsetninger, og det skal mye kløkt og smidighet til i den politiske hverdagen for å holde en slik regjering sammen.

Sosialdemokratisk politikk i borgerlig forkledning

En kan spørre om dette regjeringsskiftet ble det store politiske systemskiftet som mange hadde forventet. Det viste seg imidlertid snart at den borgerlige regjeringen i mangt og meget videreførte den sosialdemokratiske politikken fra Arbeiderpartiets lange regjeringsperiode. Målene var de samme: økonomisk vekst, full sysselsetting, moderat prisstigning, jevn fordeling av byrder og goder og sikring av velferdsstaten.

Statsminister Per Borten på Slottsplassen, foran sin koalisjonsregjering, den første stabile borgerlige regjeringen i landet på over 20 år. Foto: NTB-arkiv / Scanpix

De indirekte virkemidlene med enorme overføringer over statsbudsjettet til næringsutvikling, distriktsutbygging, kommunikasjoner, trygder og sosiale tiltak fortsatte i hovedsak som tidligere, og de offentlige utgifter fortsatte å øke.

Den nye Folketrygden, som Arbeiderpartiregjeringen hadde forberedt over lengre tid, ble vedtatt i 1966 og satt ut i livet året etter. Folketrygden samordnet alle trygdeytelser, med unntak av barnetrygden, og den var en rettighetsreform. Med Folketrygden var trygdesystemet fullført og finansieringen ble fastlagt som en fordeling mellom skatteyterne, arbeidsgiverne og staten.

I 1969 ble et nytt indirekte skattesystem innført, som bygde på prinsippet om merverdiavgift (den gangen 20%) på varer og tjenester, mot noe reduksjon i de direkte skattene og økning av barnetrygden som kompensasjon til barnefamiliene.

Åpenhet i den offentlige forvaltningen

I 1967 ble det vedtatt en ny lov om hvordan saker skal behandles i den offentlige forvaltningen, den så kalte Forvaltningsloven.

Men denne loven inneholdt ingen ting om hvordan offentligheten kan få innsikt i forvaltningens saksbehandling. Dette spørsmålet, om offentlighet i forvaltningen, sørget regjeringen for å få utredet i løpet av siste halvdel av 1960-tallet, og i 1970 vedtok Stortinget lov om offentlighet i forvaltningen.

I 1967 ble Forvaltningsloven vedtatt. Illustrasjonsfoto: Berit Roald / SCANPIX
Denne loven gjelder for all forvaltningsvirksomhet innen stat og kommune, med unntak av forretningsvirksomhet, og hovedregelen er at forvaltningens saksdokumenter er offentlige hvis det ikke er gjort unntak i henhold til denne eller andre lover. Dette var et stort steg i retning av mer åpenhet i samfunnet.

Samtidig satte regjeringen ned et utvalg som skulle vurdere sider ved den militære og sivile sikkerhetstjenesten. Det hadde vært rettet sterk kritikk mot overvåkingstjenesten fordi den hadde opptrådt i strid med lov og instrukser, både i bruk av overvåkingsmetoder og fordi de hadde bedrevet overvåkning av politiske meninger. Resultatet ble et stortingsvedtak om at hemmelige tjenester skulle underlegges tilsyn av et politisk oppnevnt kontrollutvalg. Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten ble oppnevnt av Stortinget fra 1973.

Niårig grunnskole

Utover hele 1960-tallet innførte kommunene 9-årig skoleplikt. Illustrasjonsfoto: Morten Holm / SCANPIX
I 1959 ble en ny folkeskolelov vedtatt som i prinsippet åpnet for innføring av 9-årig enhetsskole om kommunene ønsket det. Inntil da var grunnskolen, som en kalte folkeskole, 7-årig, og kunne påbygges med frivillig framhaldsskole eller realskole.

Utover hele 1960-tallet innførte kommunene 9-årig skoleplikt, samtidig med at framhaldsskolene og realskolene ble avviklet. Dette førte til en sentralisering av grunnskolen. I kommunene ble mange bygdeskoler lagt ned og barna måtte kjøres til større sentralskoler. Tanken var at skolene, særlig ungdomsskoletrinnet, måtte være av en viss størrelse med nødvendige spesialrom og høyt kvalifiserte lærere for å kunne gi et godt faglig innhold.

Grunnskolereformen ble en belastning på kommuneøkonomien, selv om staten bidro med gunstige støtteordninger, og den møtte motstand fordi den styrket sentraliseringen i lokalsamfunnene. Mange var også imot den nye skoleordningen, som ble gjort obligatorisk fra 1969, fordi de mente det var galt å tvinge skoletrøtte ungdommer til to ekstra år på skolebenken i stedet for å la dem få gå ut i arbeidslivet.

Ett overordnet mål med denne omfattende grunnskolereformen var imidlertid at den skulle bidra til å utjevne forskjeller forårsaket av sosiale og geografiske forhold i samfunnet.

Protestene mot de store sentralskolene ble etter hvert tatt til følge, og utover 1970 tallet ble ungdomsskoletilbudene kraftig desentralisert igjen til mindre skoleanlegg slik at flere elever fikk bo heime under skolegangen eller fikk kortere reisetid med buss og båt. Denne kursendring var et resultat av erfaringer og pedagogisk forskning, men også i tråd med den vesentlige erkjennelse at skolen var en viktig miljø- og kulturfaktorer i lokalsamfunnet.

Ny videregående skole

På videregående nivå ble også skoletilbudene utbygd og desentralisert. Det ble opprettet nye gymnas, nye yrkesskoler for handel og handverk og fagskoler av forskjellige slag i byene, og ute i distriktene, og det ble lagt vekt på at flest mulig skulle få bo heime mens de tok videregående skole, eller deler av den.

I 1974 kom ny lov om videregående opplæring. Denne loven erstattet tidligere skolelover og omfattet stort sett alle skoleslag for ungdom mellom 16 og 19 år. Det skulle være den nye fylkeskommunens ansvar å bygge og drive de videregående skolene. Alle videregående skoletilbud ble nå organisert i forskjellige studieretninger, og bygd opp etter en felles mal, med grunnkurs og videregående årskurs. På denne måten mente en å utvide enhetsskolen til også å omfatte videregående skole.

Nye universitet og høyskoler

I 1968 vedtok Stortinget å opprette to nye universitet, ett i Trondheim og ett i Tromsø. Her fra NTNU i Trondheim. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / SCANPIX
Behovet for studieplasser for høyere utdanning økte selvsagt. I 1968 vedtok Stortinget å opprette to nye universitet, ett i Trondheim og ett i Tromsø. Dermed hadde hver landsdel fått sitt universitet.

I tillegg kom opprettelsen av en rekke distriktshøgskoler rundt om i landet som drev undervisning på grunnfags og mellomfagsnivå. Gjennom økt velstand og med støtte fra staten gjennom Statens lånekasse for utdanning, fikk mange flere anledning til å ta høyere utdanning. Mens det i 1950 var ca 8000 studenter som tok høyere utdanning, var dette tallet økt til 47000 i 1982. (Bull: Nordmenn før oss).

Men undersøkelser viste at det ennå var store skjevheter i rekrutteringen. Jentene var underrepresentert, særlig i de lengre studiene, og det samme var tilfellet med ungdom fra distriktene. Samtidig hadde utkant-Norge store problemer med å skaffe tilveie såkalt ”akademisk arbeidskraft.” Dette mente en best kunne løses ved at distriktenes egen ungdom ble rekruttert til disse yrkene.

68-generasjonen

1968 var året for de store studentopprørene ute i verden. Også i Norge utløste det demonstrasjoner og uro blant studentene. Den virkelig store proteststormen kom i Studentersamfundet i Oslo etter at Ottosen-komiteen, ledet av direktøren for Studentsamskipnaden i Oslo, Kristian Ottosen, hadde lagt fram sin innstilling om endring av grunnstrukturen i universitetsutdannelsen.

Direktøren for Studentsamskipnaden i Oslo, Kristian Ottosen. NTB arkivfoto Henrik Laurvik / SCANPIX
Ottosen-komiteen ble beskyldt for å tjene kapitalismens særinteresser, og det ble påstått at de ville gjøre universitetene til en slags fabrikker for produksjon av akademisk arbeidskraft. Studentene krevde reell medbestemmelse i organisering, drift, studieopplegg, eksamensformer og forskning gjennom økt representasjon i styrer og råd på alle nivåer ved universitetene.

Men protestbevegelsene var også rettet mot sider ved hele samfunnsutviklingen fra en ny generasjon som aldri hadde opplevd materiell nød, men bare sett økonomisk vekst og økende velstand rundt seg.

Ungdommen protesterte mot overflodssamfunnet, mot at sosial anseelse og status ble knyttet til høy levestandart og unyttig, overdrevent forbruk, mot unødvendig ressursforbruk, mot forurensing og mot ei passiv holdning til befolkningseksplosjonen ute i verden. På denne måten markerte ungdommene en klar opposisjon mot det etablerte samfunn, og mange ville bryte med tradisjonelle holdninger, normer og verdier, også i forhold til familie, ekteskap og samliv.

P-pillen, som var i salg fra 1966, innledet en periode med mulighet for langt større grad av seksuell frihet enn tidligere. Illustrasjonsfoto: Berit Roald / SCANPIX
P-pillen, som var i salg fra 1966, innledet en periode med mulighet for langt større grad av seksuell frihet enn tidligere.

Ungdomsopprørerne hadde også blikket vendt utover. De solidariserte seg med de fattige i u-landene og frigjøringsbevegelsene som ennå kjempet mot en eller annen form for imperialisme, og de protesterte mot Vestens nye økonomiske kolonialisme og raste mot amerikanernes krigføring i Vietnam.

68-generasjonen var langt fra noen enhetlig gruppe. En god del uro ble initiert og ledet av et fåtall revolusjonære aktører som hyllet sosialistiske diktaturer i Sovjetunionen, i Kina, i Albania og på Cuba. Disse fikk mye oppmerksomhet i media, men de aller fleste som deltok i allmøtene, i demonstrasjonene, i avisspaltene og i forskjellige kampanjer var våkne, samfunnsbevisste, engasjerte unge mennesker som aktivt ønsket å være med på å utforme det demokratiske samfunnet de levde i, og i neste omgang skulle overta ansvaret for.

Denne ungdommelige opposisjonen fikk naturligvis tilført ny næring og ny glød gjennom EF-kampen, og virkningene var åpenbare: Langt utover 1970-tallet viste ungdommen stor grad av politisk bevissthet og engasjement i mange sammenhenger. En gammel gymnaslektor erindrer begeistret at i mange klasser utartet nesten hver historietime i denne perioden til en heftig politisk debatt.

Fornyet tillit til Bortenregjeringen

Opptellingen etter stortingsvalget i 1969 ble en skikkelig thriller. Arbeiderpartiet hadde fremgang og tok igjen de tapte mandater fra forrige valg, mens SF falt ut av Stortinget. Endelig, først etter flere dagers opptelling, ble det klart at de borgerlige hadde oppnådd et knapt flertall, med 76 mandater.

Under opptellingen var spenningen også knyttet til om valgresultatet skulle gi 75 mandater på hver side. Det ville i tilfelle komplisere den parlamentariske situasjonen. Derfor innså en at antallet stortingsrepresentanter ikke burde være et partall (som da 150), men et oddetall, og etter hvert ble Stortinget utvidet til 155, 157, 165, og fra valget i 2005 vil det være 169 representanter.

Statsminister Per Borten med mikrofon foran seg. Montasjen viser noen av Bortens forskjellige ansiktsutykk. Foto: NTB-arkiv / Scanpix

Siden Senterpartiet hadde hatt størst fremgang av de borgerlige, ble det til at Per Borten fortsatte som statsminister for ei ny borgerlig koalisjonsregjering.

Lekkasjesaken

Statsminister Per Borten ankom Stortinget i Volvo Amazon. Han gjør V-tegnet mot de mange tilskuerne. Han skal svare på spørsmål om lekkasje-saken. Foto: NTB-arkiv / Scanpix
Det viste seg at samarbeidet mellom de 4 borgerlige partiene etter hvert ble svært krevende. Å lede regjeringen hadde vært som å bære et lass staur på skuldrene uttalte Borten da han overlot statsministerens kontor til Trygve Bratteli. For utenforstående kunne det se ut som om det, i tillegg til forskjellige politiske oppfatninger i mange saker, også var kulturelle og personlige motsetninger i regjeringskollegiet.

Det som etter hvert gjorde regjeringssamarbeidet umulig, var naturligvis spørsmålet om tilknytningen til EF. Alt i 1967 hadde Norge fulgt Storbritannias eksempel, som i 1962, og søkt medlemskap i EF. (Forkortelsene EEC og EF ble brukt noe om en annen under hele EF-kampen, men fra 1967 var den offisielle betegnelsen EF, for Det europeiske fellesskap.)

Etter stortingsvedtak i juni 1970 ble søknaden fornyet, og sammen med Storbritannia, Irland og Danmark skulle den norske regjering forhandle om medlemskap. Tilsynelatende var det altså stor politisk enighet om søknaden, men i virkeligheten var det dype motsetninger om nettopp denne saken, både innad i partiene, og mellom partiene. I Bortens eget parti var det mest skepsis og motstand, i Høyre var en klart for medlemskap, mens det i Venstre og Krf var det ulike oppfatninger.

Situasjonen var altså meget uklar. Da statsministeren på en flyreise i februar 1971 hadde vist en fortrolig rapport fra den norske ambassadør i Brussel om EF-forhandlingene til lederen for Nei-bevegelsen, og deler av rapporten ble gjengitt i Dagbladet, var regjeringskrisen ikke til å unngå. Statsministeren innrømte at han hadde vist rapporten til Arne Haugestad, lederen for Nei-bevegelsen, men forsikret at lekkasjen til avisen ikke kom derfra. Statsrådene fra de andre partiene erklærte likevel at de ikke hadde tillit til stasministeren, og regjeringen gikk bokstavlig talt i oppløsning.

”…djupt såra og vonbråten…”

Kjell Magne Bondeviks onkel, undervisningsminister Kjell Bondevik ga i 1971 vårt politiske språk et nytt uttrykk. "Djupt såra og vonbroten", sa han til pressefolk på Stortinget. Foto: NTB-arkivfoto / SCANPIX
Etter at statsministeren hadde innlevert regjeringens avskjedssøknad 2. mars 1971, ble 70 år gamle Kjell Bondevik, statsråd fra Krf, anmodet om å danne ei ny borgerlig regjering.

Han måtte imidlertid,”…djupt såra og vonbroten …”, erklære at det ikke lot seg gjøre, og han la skylda på Senterpartiet og deres holdning til EF-spørsmålet.

Dette mislykte forsøket på ny borgerlig regjeringsdannelse viser at de reelle motsetningene mellom regjeringspartiene var så dype at de ikke maktet å finne en felles plattform for ny regjeringsdannelse.

Bratteli-regjeringen

Brattelis første regjering i ekstraordinært statsråd i forbindelse med prinsessefødselen i 1971. Kong Olav og Kronprins Harald var tilstede. Foto: NTB / SCANPIX
Det ble derfor lederen for Arbeiderpartiet, Trygve Bratteli som fikk i oppdrag å danne en mindretallsregjering fra Arbeiderpartiet. Allerede 13. mars 1971 hadde han klar ei regjeringsliste, og ei uke seinere kom regjeringserklæringen, som selvsagt presenterte Arbeiderpartiets og regjeringens holdning til de store spørsmål i samtiden: Full statskontroll over oljevirksomheten i Nordsjøen, nedsettelse av pensjonsalderen til 67 år, opprettelse av eget miljøverndepartement og allsidig informasjon om EF-forhandlingene. Det ble altså denne regjeringen som fikk i oppdrag å fullføre medlemskapsforhandlingene i Brussel.

EF-kampen

Kampen om medlemskap i EF ble den heteste politiske kampen vi hadde hatt i Norge etter 1905. Den engasjerte alle, fordi en følte at det angikk hver enkelt. Selv om problemet var komplisert og svært omfattende, var voteringstemaet enkelt: Ja eller Nei.

Når Stortinget hadde vedtatt rådgivende folkeavstemning, og implisitt gitt uttrykk for at det samme Stortinget ville rette seg etter folkets råd, hadde den politiske elite overført avgjørelsesmyndigheten til folket.

I denne saken ble vårt indirekte demokrati erstattet med direkte demokrati. Det gav grasrota, med alle protestbevegelser og motkulturbevegelser, en voldsom innflytelse, og aksjonsformer preget av direkte opinionspåvirkning ble flittig tatt i bruk. Debatten og kampen fulgte ikke normale, tilvante partipolitiske skillelinjer.

Det oppstod nye allianser mellom grupper som tidligere ikke hadde hatt stort med hverandre å gjøre, mens etablerte samarbeidsorgan ble sprengt, familiemedlemmer og politiske venner vendte hverandre ryggen og yrkesgrupper slengte ukvemsord og beskyldninger mot hverandre. Slik ble befolkningen splittet på en måte som var ukjent i fredstid.

Motstandere og tilhenger organiserer seg

Pressekonferanse med ledelsen i folkebevegelsen mot EEC. Fra v: Ragnar Kalheim, lederen Hans Borgen, og Arne Haugestad. Foto: NTB / SCANPIX
Alt i august 1970 organiserte motstanderne seg gjennom ”Folkebevegelsen mot medlemskap i EEC”. Denne bevegelsen skulle organisere og lede motstandskampen både nasjonalt og lokalt. Den skulle være mest mulig tverrpolitisk og omfattet helt fra begynnelsen av alt fra intellektuelle, radikale sosialister til konservative bønder og fiskere, og deres organisasjoner.

Etter hvert ble kvinnegrupper, miljøgrupper, målungdom, avholdslag, kristne lekmansgrupper, akademikere og studenter aktive i Nei-bevegelsen, samt de politiske ungdomsorganisasjonene med unntak av Unge Høyre.

Av 150 stortingsrepresentanter, erklærte 37 at de var Nei-tilhengere. Tallet var interessant, for hvis en hadde 38 motstandere, kunne disse i flg Grunnlovens §93 stoppe innmeldelse i EF, om Stortinget skulle bli stående overfor et uklart råd fra folket, ved et 50 – 50 % avstemningsresultat.

Den sentrale ledelsen var tverrpolitisk sammensatt, og det ble lagt vekt på at styrene for lokallagene skulle bestå av folk med forskjellig sosial, politisk og religiøs tilknytning. Således skulle organisasjonen avspeile mest mulig av folkeopinionen, og det gav lærerik og nyttig erfaring å drive politikk sammen med folk med en annen partipolitisk, sosial og kulturell bakgrunn.

Valgkamp foran folkeavstemingen om EF: Ja til EF-plakat med statsminister Trygve Bratteli. Foto: NTB / Scanpix
Tilhengerne organiserte seg først på senvinteren i 1972 i ”Ja til EF” og fikk etter hvert sin tyngde knyttet til Høyre og Arbeiderpartiet, der ledelsen gikk inn for medlemskap. Ja-bevegelsen oppnådde aldri den samme bredden ute i folket som Nei-bevegelsen. Derimot hadde den støtte fra de tunge næringsorganisasjonene inn skipsfart, handel og industri, og fra et klart flertall på LO-kongressen. Men både innen DNA og LO var det en kraftig opposisjon som ikke lot seg bringe til taushet.

Da forhandlingsresultatet forelå i januar 1972, og regjeringen Bratteli anbefalte det, mobiliserte regjeringen og forvaltningen til kamp for medlemskap. Tilhengerne kunne bruke statens eget utredningsapparat og samfunnsautoritetene til å agitere for medlemskap. Regjeringens sterkeste utspill var statsministerens erklæring om at regjeringen ville gå av hvis det ble nei til EF-medlemskap. ”Kabinettspørsmål mot folket”, kalte en dette.

Argumenter for og mot EF-medlemskap

For de fleste EF-tilhengerne var medlemskap i EF sett på som en forutsetning for fortsatt økonomisk vekst. Eksportnæringene trengte fri adgang til de europeiske markedene, og fri flyt av varer, kapital og arbeidskraft ville fremme en felles økonomisk vekst som var nødvendig for fortsatt velstand og velferd. Motstanderne hevdet imidlertid at den næringsvirksomhet som var basert på et hjemmemarked ville møte tilsvarende problemer og bukke under. Det samme ville skje med primærnæringene, som utgjorde bærebjelken i et desentralisert bosetningsmønster.

Oslo 1971: Et stort fakkeltog i arrangert av Nei-bevegelsen et par dager før folkeavstemningen kan ha vært en medvirkende faktor til at resultatet av avstemningen ble Nei. Foto: NTB / SCANPIX
Det er interessant å merke seg at denne siden av EF-debatten falt sammen med en økende kritisk holdning til industrikapitalismen og vekstfilosofien, som ble oppfattet som en trussel mot miljøet, mot naturressursene og mot et menneskevennlig samfunn. Den gryende rød-grønne bølgen kom faktisk til å sette dagsorden for debatten om et nytt syn på samfunnsutviklingen, som ikke var forenlig med det en fant i et sterkt forurenset Europa.

Sjølråderetten, både den politiske og den økonomiske, ble et hett tema. ”Nei til salg av Norge” var et hardtslående argument fra mange Nei-tilhengerne, uten at det ble brukt offisielt fra organisasjonen. En så på EFs overnasjonale organer som en alvorlig trussel mot sjølråderetten, særlig over fiskeressursene og de nye olje- og gassforekomstene på norsk sokkel, og i forhold til særnorske støtteordninger for primærnæringene.

Spørsmålet om konsekvensene av å avstå suverenitet til EFs overnasjonale organer ble også det vanskeligste for tilhengerne å forholde seg til. Her dreide de gjerne debatten inn på EF som fredsbevarende organ, og kunne vise til at de to kontinentale stormaktene, Tyskland og Frankrike, som hadde forårsaket to katastrofale kriger i århundret, nå var bundet sammen i et fellesskap.

Norsk medlemskap ville være i tråd med vår vestlige alliansepolitikk og ville gi oss muligheter til å være med på å utforme Europas og verdens fremtid i fora der sakene ble avgjort i stedet for å stå utenfor. Mot dette innvendte motstanderne at Norges stemme ville tillegges liten vekt i blant de store, folketette landene i Europa.

Ja til EF klistremerke og logo i bakruten på en bil. Foto: NTB / SCANPIX
Den retten til medbestemmelse vi kunne oppnå innen EF ville ikke på noen måte stå i forhold til verdien av den sjølråderetten vi måtte oppgi. En avståelse av suverenitet, mente en, ville gi EFs byråkratiske institusjoner alt for stor innflytelse over norske forhold og således være en trussel mot norsk demokrati. Dessuten ble det pekt på at i global sammenheng var EF en eksklusiv kapitalistisk rikmannsklubb som ikke viste særlig stor innsats for å hjelpe de fattige i verden. Tvert imot var det slik at veksten innen EF ville komme på beskostning av de fattige u-landene.

Folkeavstemningen

Selve folkeavstemningen foregikk 24. og 25. september 1972 fulgt av en meget spennende opptelling. Det endelige resultatet viste at 46,51% hadde stemt Ja og 53,49% hadde stemt Nei. Fremmøteprosenten var 77,68%.

Det kjente bildet fra folkeavstemningen i 1972. Foto: Jan Greve / Scanpix

Dette avstemningsresultatet er blitt grundig bearbeidet og analysert av samfunnsforskere og historikere. Her fremkommer få absolutte, generelle sannheter, men noen større sammenhenger synes å fremkomme. Disse kan beskrives som motsetninger mellom sentrum og periferi, mellom elite og grasrot, mellom kapitalistiske næringsinteresser og folkelige, radikale motkulturer.

Geografisk sett hadde byene flere ja-stemmer enn bygdene, sentrale deler av Østlandet mer enn Nord-Norge, men forskjellene var likevel ikke så store som forventet. Den politiske eliten, dvs regjering, ¾ av stortingsrepresentantene, embetsverket, Høyre og DNA-ledelsen med støtte fra ca. 90% av avisredaktørene var på ja-siden, uten at grasrota fulgte dem.

I næringslivet markerte de tunge næringslivsorganisasjonene innen handel, skipsfart og industri seg tidlig som ja-tilhengere, sammen med LO-ledelsen, mens primærnæringene og deres organisasjoner bygde allianser med rød-grønne motkulturer i by og bygd mot medlemskap. Hensynet til nasjonale og kulturelle verdier var for disse grupper overordnet hensynet til økonomi og vekst. Dette gav nei-flertall i 387 av landets 444 kommuner.

Ny regjering

I samsvar med statsministerens erklæring på Gjøvik-møtet, måtte nå Regjeringen Bratteli gå av, og 18. oktober dannet Lars Korvald fra Krf ei ny mindretallsregjering bestående av statsråder fra Senterpartiet, Venstre og Kristelig folkeparti.

Korvaldregjeringen fra 1972. Foto: NTB / Scanpix

Denne regjeringens viktigste oppgave var å få i gang forhandlinger med EF om en norsk handelsavtale.

Jens Evensen. Foto: NTB-arkiv / Scanpix
En slik handelsavtale ble forhandlet ferdig i løpet av høsten og vinteren under ledelse av Jens Evensen, og ble undertegnet 14. mai 1973 av handelsminister Halvard Eika.

EF-striden og partiene

EF-kampen var en påkjenning på alle politiske partier, kanskje med unntak av ja-partiet Høyre og nei-partiet SP. Arbeiderpartiet ble tvunget til et kraftig oppgjør med sin langvarige tradisjon for partidisiplin og lojalitet mot partiledelsen. Venstre ble splittet i to, og har aldri senere gjenvunnet en styrke som er noe i nærheten av det partiet var før 1972. SF kom derimot styrket gjennom EF-kampen og fremstod som et radikalt og distriktsvennlig parti til venstre for DNA. Partiet ble tyngdepunktet i en ny partidannelse, der bl.a. NKP var med, som tok navnet Sosialistisk Valgallianse, SV.

Med dette uklare partimønsteret gikk så partiene mot nye, til dels stormfulle nominasjoner og valgkamp foran stortingsvalget i 1973. Hele 16 partier stilte lister, og av de nye partiene knyttet det seg mest spenning til Anders Langes Parti på grunn av resultatet på meningsmålingene. En annen usikkerhet var knyttet til utvidelsen av antallet stortingsrepresentanter til 155. Dette valget kunne bli et politisk jordskjelv, da en ante at store velgergrupper var på vandring og ville være lite lojale mot sine gamle partier.

Stortingsvalg og ny regjeringsdannelse i 1973

Statsminister Trygve Bratteli og Anders Lange diskuterer på Stortinget i 1973. Foto: Scanpix
For Arbeiderpartiet ble valget en katastrofe. De miste 12 mandater i forhold til 1969, og satt igjen med 62, mens SV fikk inn hele 16 representanter. På borgerlig side gikk det verst utover Venstre, som miste 11, og satt igjen med 1, mens Krf vant 6, og Anders Langes Parti kom inn med 4 representanter. Dette var unektelig en uryddig parlamentarisk situasjon, men 16. oktober dannet Trygve Bratteli sin andre regjering, som altså ble en ny mindretallsregjering.

Arbeiderpartiets galluptall sank under Brattelis regjering, særlig utover våren 1974, og om sommeren annonserte Bratteli at han ville gå av som formann på partiets landsmøte i april 1975 . Reiulf Steen ble ny partiformann, med Gro Harlem Brundtland som nestleder, mens parlamentarisk leder, Odvar Nordli, skulle overta som statsminister etter Trygve Bratteli. Dette regjeringsskiftet fant sted i januar 1976.

Oljekrise og bensinrasjonering

Kong Olav på trikken i 1973 - Foto: Jan Greve, Scan-Foto, arkiv
I oktober 1973 annonserte OPEC - landene at de ville redusere leveransene av råolje til Vesten og øke oljeprisene. Dette ville skape krise i hele Vesten, også i Norge, selv om vi hadde godt om elektrisk energi fra vannkraften. For å sikre at vanlige forbrukere skulle spare, forberedte regjeringen ei ordning med rasjoneringskort for bensin, og forbud mot helgekjøring. Dette var meget kortvarige ordninger, og rasjoneringen ble aldri satt ut i livet.

Men et bilde av Kong Olav V, som prøver å løse billett på trikken for å komme seg ut i Nordmarka på ski, gikk verden over. Det ble enda et bidrag til å gjøre han til den folkekjære kongen han var.

Les mer om kongen på trikken: Hvem delte trikkesete med Kong Olav?


LENKER
Siste saker:

 
MER FRA STORE NORSKE
Store Norske om Store Norske
Radio
Historie 1905-2005
STORE NORSKE KRYSSORD

Kryssord

Er du glad i å løse kryssord? Prøv Store Norske-kryssordet.
SI DIN MENING
Si din mening!
Er de riktige kandidatene plukket ut? Hvem fortjener å vinne? Si din mening om Store Norske her.
10 SISTE STORE NORSKE
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no