5 års okkupasjon

Av Per Kristian Johansen

Sabotasjehandlinger, allierte bombeangrep mot sjøfart og landanlegg, gjengjeldelsesaksjoner, nedbrenning av hele landsdeler, tvangsflytting av mennesker og bevæpnet undertrykkelse gjorde at mange følte de levde i en permanent krigsstilstand. I tillegg kom at det var mangel på mat, brensel og alle slags andre vareslag.

Varetilførslene til Norge var svært begrenset og i alle sammenhenger ble den tyske krigsmakt prioritert. På den annen side var det mange nordmenn som hadde gått arbeidsledige i årevis på 1930-tallet, og som var glade for å få ”tyskarbeid”, dvs at de tok arbeid på tyske anlegg, og tjente rimelig godt på det.

”Festung Norwegen”

Tyskerne drev omfattende bygge- og anleggsvirksomhet for å bygge opp ”Festung Norwegen”. En stor del av arbeidet ble utført av russiske, polske og jugoslaviske krigsfanger som ble utsatt for en svært rå og brutal behandling av tyske og norske fangevoktere. En del norske forretningsdrivende tjente imidlertid store penger på leveranser til de tyske anleggene.

Norge under okkupasjonen 1940-45: Tysk- og nazivennlige nordmenn demonstrerte mot landsmennene som kalles jøssinger, og som motarbeidet okkupasjonsmakten. Foto: SCANPIX / Riksarkivet

I hverdagen var Norges befolkning delt i tre grupper: Det var gode nordmenn, eller jøssinger. Disse var folk en visste en kunne stole på. De stripete var de som satt på gjerdet, som ofte hverken sjøl eller andre visste om de ville ende opp på fiendens side eller ikke. Så var det nazistene, som gjennom medlemskap i NS passivt eller aktivt gav sin støtte til den nazistiske ideologi og det samfunns- og menneskesyn denne ideologi stod for.

Ellers levde folk i et overvåknings- og angiversamfunn, der alle måtte våkte seg vel for hva en sa, hva en mente og hva en gjorde. Litt slarv, en heftig diskusjon, utdeling av en illegal avis, en ordrenekt kunne få uante konsekvenser for en selv og for andre.

Styringsorgan i det okkuperte Norge

Quislings forsøk på regjeringsdannelse ble en fiasko, for ingen, hverken i embetsverket, i næringslivet eller i organisasjonene ville ha noe med han og hans regjering å gjøre.

Partileder i NS Vidkun Quisling på sitt kontor i Oslo Rådhus. Foto: NTB Arkiv / SCANPIX

Det var åpenbart at det kunne gå mot fullstendig kaos i den sivile forvaltning i de tysk okkuperte områdene med Quislings selvoppnevnte regjeringen.

Da Konge, regjering og Storting var på flukt, var det bare Høyesterett av de tre statsmakter som var til stede i Oslo. Høyesterettsjustitiarius Paal Berg tok initiativ til å få dannet et sivilt myndighetsorgan for å lede administrasjonen i de områder som tyskerne hadde besatt. Dette organ skulle ikke være ei regjering, det skulle ikke ha politiske funksjoner, men bestå av embets- og tjenestemenn som skulle holde samfunnsmaskineriet i gang.

Den 15. april ble et Administrasjonsråd dannet som skulle lede den sivile forvaltning i de besatte områder. Alle medlemmer var gode nordmenn som var lojale mot Konge og regjering.

Administrasjonsrådet. Leder Ingolf Elster Christensen nr. 2 f.h. i første rad. Helt t.h. Paal Berg. T.v. for Christensen den tyske sendemannen Curt Brauer. Lengst t.v. direktør Gunnar Jahn. Bare embetsmenn og fagfolk ble utnevnt. Foto: SCANPIX

Administrasjonsrådet forhandlet med de tyske myndigheter om forsyninger og klarte å forhindre at det oppstod kaos og sammenbrudd i den statlige og kommunale forvaltning.

Josef Terboven

Reichskommisar Terboven og Vidkun Quisling på vei inn til "Statsakten" på Akershus der Quisling ble innsatt som "ministerpresident" i 1942. Foto: Krigsarkivet/SCANPIX

Sommeren ble likevel ganske så dramatisk i forholdet til den nye tyske ledelsen i Norge.
Hitler oppnevnte Josef Terboven til øverste tyske leder i Norge med tittelen ”Rikskommissær for de besatte tyske områder”. Han skulle bli nordmennenes onde ånd i de kommende 5 årene.

Terboven beskrives som den nye typen mennesker som nazismen hadde formet, et ærgjerrig maktmenneske, effektiv, initiativrik, hensynsløs, iskald, intelligent, en dyktig teoretiker, en troende nasjonalsosialist som underordnet seg Hitler fullt og helt, men ellers ingen andre (Jensen: Fra 1905 til våre dager). Terboven skydde ingen midler i sine forsøk på å tvinge nordmennene til lydighet og inn i et nazistisk system.

Terboven kom snart i konflikt med Quisling, som ble satt på sidelinja og senere fremstod som en slags paradefigur med tittelen ”ministerpresident”.

Konge og regjering kreves avsatt

Da ”de besatte områder” omfattet hele landet og den norske militære motstand opphørte, varte det ikke lenge før tyskerne stilte nye krav overfor Administrasjonsrådet: Stortinget skulle sammenkalles på Eidsvold og avsette Kongen og regjeringen, og velge en ny regjering. Denne ville bli en motregjering til den som satt i London.

Høyesterett erklærte enstemmig at slik regjeringsdannelse ville være et brudd på den norske forfatningen, og avviste forslaget. Den tyske forhandlingsleder truet med at alternativet var at Administrasjonsrådet kunne bli erstattet med tyske kommissarer, og at alle norske gutter i vernepliktig alder ville bli sendt til Tyskland som krigsfanger. Samtidig så situasjonen ute i Europa svært mørk ut for de allierte, i og med at Tyskland seiret på alle frontavsnitt, og 18. juni kapitulerte Frankrike.

I Norge var det bitterhet mot de allierte som hadde trukket seg ut av Nord-Norge, og mot regjeringen som hadde rømt over til England.

Carl J. Hambro ville ikke la seg presse til å foreslå overfor Stortinget at Kongen skulle abdisere. Foto: Foto: Mattis Mathiesen

I denne situasjonen var det at Stortingets presidentskap, med unntak av stortingspresidenten, Carl J. Hambro, som var i utlandet, lot seg presse til å foreslå overfor Stortinget at Kongen skulle abdisere, at Elverumsfullmakten skulle tilbakekalles og at regjeringen Nygaardsvold skulle gå av og erstattes med noe de kalte et Riksråd.

Både Kong Haakon og regjeringen avviste presidentskapets henstilling under henvisning til at det ikke ville tjene fedrelandet, det ville være brudd på Norges Grunnlov og det faktum at henstillingen var kommet som følge av press fra tyskerne.

På grunn av indre motsetninger mellom Quisling og hans tilhengere og Terboven ble de videre forhandlinger utsatt til i begynnelsen av september. Stortinget ble da i all hast kalt inn til Oslo, og ikke alle rakk fram i tide. Det ble aldri stemt i samlet Storting over presidentskapets forslag, men ei opptelling i partigruppene viste at av 130 stortingsrepresentanter var 75 for og 55 mot at kongen skulle avsettes, eller ”suspenderes”, som det da het. Men tyskerne presset på med stadig nye krav, blant annet om at det skulle være flere nazister i den nye regjeringen, som de omtalte som Riksrådet.

Nyordningen

Plutselig brøt Terboven forhandlingene og 25. september 1940 holdt han en viktig radiotale der han redegjorde for det nye styret som Norge skulle ha. Talen inneholdt en del løgnaktige påstander, bl. a. at det i Stortinget hadde vært grunnlovsmessig flertall for å avsette kongehuset.

Terboven proklamerte, som det het i nazistenes normative språkbruk, at Kongehuset var avsatt, at Nygaardsvoldregjeringen var avsatt, at Administrasjonsrådets virksomhet var avsluttet og at de politiske partiene i Norge var oppløst. Kommissariske statsråder, de fleste nazister, var innsatt for å lede regjeringsarbeidet.

Administrasjonsrådet ble oppløst og erstattet av et tyskoppnevnt råd av "kommissariske statsråder ", innsatt av rikskommissær Terboven. Foto: SCANPIX

Nasjonal Samling

Det eneste politiske partiet som var tillatt, var Nasjonal Samling, NS, et parti Quisling hadde stiftet i 1933, men partiet hadde ikke fått så mange stemmer at det ble representert på Stortinget. Nå skulle det være det statsbærende partiet, og nordmennenes vei til frihet og selvstendighet ville gå gjennom tilslutning til NS.

Nazifiseringen av det norske samfunnet

Tiden med Administrasjonsrådet hadde bidratt til at skillelinjene i forholdet til de nye makthaverne og deres ideologi kunne virke uklare. Nå ble det i alle fall skapt klare skillelinjer, for alle skjønte fra nå av at det norske folk skulle nazifiseres, og redskapet skulle være NS. For å nå dette målet, var det ikke nok å ha regjeringsmakten, og de tyske nazister visste godt hvordan de skulle skaffe seg kontrollen over hele samfunnet.

Først og fremst ville de kreve lojale, nazistiske embets- og tjenestemenn på alle nivåer, og særlig innen rettsvesen, politi, skole, kirke og kultur. På det lokale plan oppløste en de folkevalgte kommunestyrene og oppnevnte naziordførere som avgjorde de fleste saker på egen hånd, eller sammen med et formannskap av nazister. Videre måtte de skaffe seg kontroll over alle organisasjoner og foreninger, eller om nødvendig løse dem opp.

I et demokratisk samfunn er frie organisasjoner en mektig maktfaktor, og de frie norske organisasjonene passet ikke inn i det nazistiske systemet. Nazistene måtte sørge for en lovgivning som gav dem full kontroll over alle propagandamedier, som presse, radio, film, teater, litteratur, bildende kunst. Sensur og ensidig propaganda er en grunnpilar i et totalitært samfunn.

Gestapo

For å markere sin styrke ble det organisert en hird etter mønster av Hitlers SA og SS menn. Det var uniformerte nazister som dro rundt i gatene og provoserte fram uro, for så å ”rydde opp” ved å bruke vold, og dermed skape frykt og terror. Og alt fra aprildagene i 1940 hadde tyskerne organisert et aktivt hemmelig politi, GESTAPO, i de besatte områder.

Oslo september 1941: SS Gruppenführer Reinhard Heydrich (midt i første rekke), på besøk i Norge. Rolf Schiedermair (til venstre, litt bak Heydrich). Foto: SCANPIX

Etter hvert fikk Gestapo som sin viktigste oppgave å bekjempe motstandsbevegelsen i alle dens former, og de benyttet seg av infiltrasjon, angiveri, represalier og tortur på sin jakt etter motstandskjempere. De ble også opprettet konsentrasjonsleirer, der folk kunne interneres for den minste forseelse eller bare på mistanke, før veien i verste fall gikk til fangenskap i Tyskland, eller dødsdom ble avsagt.

Motstandskampen

Motstandskampen mot nazifiseringen uteble ikke. Quisling og hans tilhengere ble helt fra begynnelsen av sett på som forrædere, og de fikk liten tilslutning. I alt var i overkant av 54.000 nordmenn innom NS som medlemmer for kortere eller lengre tid, og i 1943, da medlemstallet var høyest, var det på ca. 43.000, eller mindre enn 1,5 % av befolkningen.

Motstandskampen artet seg på mangfoldige måter, fra sosial boikott av nazister og deres arrangementer, f.eks. i idrett eller i kirkelige sammenhenger, til godt organiserte voldelige anslag mot nazister, tyske anlegg og deres virksomheter. Det sist nevnte var svært risikofylt da voldsomme represalier mot uskyldige var en del av nazistenes metoder for å opprettholde lydighet.

I første omgang brøt Høyesterett og Den norske kirke med nazistaten, og lærerne protesterte så kraftig mot kravet om å nazifisere skolen og barneoppdragelsen at dette forsøket måtte oppgis. Den 17. mai 1941 leverte lederne for 43 organisasjoner med til sammen rundt 700.000 medlemmer et protestskriv til Terboven, der de protesterte mot overgrep fra nazistaten som krenket folks allmenne rettsoppfatning.

Terbovens mottrekk var arrestasjon av tillitsvalgte en måneds tid senere. Det førte til at tillitsvalgte fra de fleste organisasjonene la ned sine verv og det ble masseutmeldelser fordi det ble satt inn nazister som nye organisasjonsledere. Således ble de gamle organisasjonene i praksis tomme skall under nazistenes kontroll, mens mange av de tidligere tillitsvalgte engasjerte seg i illegalt motstandsarbeid. Disse personene ble verdifulle i det organiserte motstandsarbeidet fordi de hadde mange pålitelige kontakter og personlige bekjentskaper rundt om i landet, og kunne bidra til å bygge opp hemmelige nettverk mot nazismen.

Hjemmefronten

Det tok tid å bygge opp en organisert motstandsbevegelse som hadde autoritet og som også var godkjent av Regjeringen i London. Men i løpet av 1941 oppstod det en organisert sivil Hjemmefront under ledelse av Høyesterettsjustitiarius Paal Berg.

Gutta på skauen. Hjemmefronten under 2. verdenskrig. Scan-Foto: Oscar Hasselknippe

En av de viktigste oppgavene til Hjemmefronten var holdningskampen, dvs å hindre at folk sluttet opp om nazismen, at en ikke mistet motet og håpet, men stod samlet når nazistene kom med sin fremstøt mot enkelte grupper eller hele befolkningen. For at folk skulle føle fellesskap og samhold utformet Hjemmefrontledelsen paroler, korte, enkle påbud som ble spredt rundt til folk med beskjed om hvordan en skulle forholde seg. ”Parolen sier…!” het det i slike meldinger som ofte fikk fra mann til mann, spredd via hemmelige nettverk, eller også ble spredt gjennom det store antall illegale aviser, som ble lest og øyeblikkelig sendt videre.

I 1941 ble det bestemt at alle radioapparat skulle inndras, og det ble strenge straffereaksjoner for å lytte på radiosendinger. Tyskerne ville forhindre at folk fikk propagandasendingene fra London inn i stua, men det sies at aldri har nyheter spredd seg så raskt i Norge som under radioforbudet. Svært mange trasset radioforbudet og hadde gjømt unna radioapparater som de lyttet på, og de spredde naturligvis de alliertes budskap og regjeringens henstillinger, Kongens mange taler og alt annet av nyhetsstoff fra den frie verden.

Mot slutten av okkupasjonstiden fikk den sivile Hjemmefronten i oppdrag å være med på å forberede den sentrale og lokale maktovertakelse etter nazistene når okkupasjonen ville opphøre, enten ved ny krig i Norge eller ved at tyskerne frivillig kapitulerte. Ingen visste hvordan frigjøringen av landet ville skje, men det var klart at noen måtte stå klare til å overta styret etter nazistene.

Milorg

Norge under tysk okkupasjon, våren 1945. Hjemmestyrkene, Milorg-gruppen "Bjørn West " i Matrefjordfjellene nord for Bergen. Soldater på ski over et islagt vann. Foto: SCANPIX

Milorg var den militære delen av Hjemmefronten, men på grunn av at alt måtte foregå i dypeste hemmelighet oppstod det mange misforståelser og uklarheter, som dessverre førte til avsløringer med svært tragiske utfall. Milorg drev etterretningsvirksomhet og sendte informasjoner til de allierte om tyskerne i Norge, de satte i verk sabotasjeoppdrag hvis det var nødvendig og de bygde opp våpenlager, drev våpen øvinger og forberedte krig mot tyskerne hvis det skulle bli nødvendig for å frigjøre med våpenbruk Norge. Ved frigjøringen i 1945 disponerte Milorg ca. 40.000 mann under våpen. Forsyningene kom stort sett som flyslipp fra Storbritannia.

Utefronten

Regjeringen i London ledet Norges fortsatte kamp mot det nazistiske Tyskland. Det aller største bidrag regjeringen hadde, var handelsflåten. Vi var den gangen nummer fire blant sjøfartsnasjonene, med nesten 20% av verdens tankflåte.

Både Hitler og Quisling prøvde å få tak i flåten ved at de umiddelbart etter angrepet på Norge sendte ut ordre til alle norske skipskapteiner om å seile til nøytral eller tysk-kontrollert havn. Ingen skipper adlød denne ordren, men søkte alliert havn for nærmere ordre. Allerede 22. april 1940, mens regjeringen var på flukt i Norge, ble det vedtatt å opprette ett felles statlig rederi for hele den norske handelsflåten. Dette statlige rederiet fikk navnet ”The Norwegian Shipping and Trade Mission”, men er bedre kjent som ”Northraship”. Det hadde hovedkontor i London og fikk etter hvert 50 avdelingskontorer rundt om i verden.

Lille Norge var altså en stormakt på havet, og det betydde respekt og anerkjennelse blant de allierte, som mest av alt trengte alle slags forsyninger, ikke minst olje og bensin til den motoriserte krigføringen. Den britiske utenriksminister Eden skal ha sagt at den norske handelsflåten var mer verdt for de allierte enn en million soldater. Norske sjømenn seilte på alle verdenshavene og deltok aktivt i alle allierte invasjoner rundt om i verden. Men tapene i skip og mannskap var formidable. Nesten 4000 norske sjøfolk omkom, dvs hver tiende sjømann døde, og det var en større tapsprosent enn i de væpnede styrker.

Handelsflåten seilte inn store inntekter for regjeringen. Det gav regjeringen et viktig økonomisk grunnlag, blant annet til å bygge opp et norsk forsvar ute. Det ble anskaffet marine fartøyer som opererte sammen med allierte krigsfartøy, en norsk brigade ble utdannet og satt opp i Skotland, og for første gang ble det bygd opp et eget flyvåpen, der pilotene ble utdannet ved Little Norway i Canada. Mange nordmenn deltok også i allierte styrker som ikke var under norsk kommando.

Både handelsflåten og de militære styrkene ble bemannet med folk som på de forunderligste måter klarte å rømme fra Norge. Noen ble tatt under fluktforsøk, torturert og henrettet av tyskerne, men mange lyktes i å komme seg ut og kunne melde seg til alliert krigstjeneste eller som mannskap i handelsflåten.

Det var naturlig at mange fluktruter fikk til Sverige, eller via Sverige, som var nøytralt. Her ble det etter hvert svært mange nordmenn samlet, og det var ikke lett å beskjeftige alle sammen. Men mot slutten av krigen tillot den svenske regjering at det ble organisert en liten norsk hær av polititropper i Sverige. Disse drev øvinger og skulle kunne settes inn i Norge etter frigjøringen. I 1945 var det ca 50000 nordmenn i Sverige, og av disse var 13000 organisert i polititroppene.

Frigjøringen av Øst-Finmark og brent jord

Kong Haakon taler i BBC 26. oktober 1944. Han meddeler det norske folk at sovjetrussiske stridskrefter har gått mot den felles fiende. Foto: SCANPIX

Høsten 1944 måtte den tyske hæren som stod inne i finsk Lappland trekke seg tilbake gjennom Finmark. For å forhindre at sovjetiske styrker rykket inn i Norge, bestemte den tyske general Rendulic at hele Finmark og Nord-Troms til Lyngen skulle brennes. Det ble gjort med tysk grundighet, og befolkningen ble drevet på flukt, eller evakuert, som det het.

I slutten av oktober gikk russerne over Passvikelva og den 25. oktober erobret de Kirkenes. Dermed var den første del av Norge befridd, men russerne stoppet fremrykkingen. Denne delen av Finmark var russisk militært område, og det skapte mistillit hos britene og amerikanerne. Men den norske regjering fikk overført en liten norsk militær avdeling, samt mat, klær, brensel, medisiner og hjelp til å få tak over hodet. I mens fikk tyskerne tid på seg til å legge resten av landsdelen fullstendig øde.

Frigjøringen av Finnmark 1944. Kirkenes etter tyskernes tilbaketrekning. Bildet er tatt i sentrum av byen, innbyggerne blant ruiner. Foto: SCANPIX

Frigjøringen

Tegning i "Daily Express". Vikingånden reiser seg bak det lenkede norske folk. Hitler vil at Goebbels skal gi den lenkede en ny propagandadosis, men Goebbels svarer: "Det nytter ikke, han er fullstendig immun!". Kilde: Jensen, Norges historie.

Stor spenning knyttet seg til hvordan frigjøringen ville arte seg. Flere alternativer kunne tenkes. En mulighet var at tyskerne ville fortsette ”finnmarkiseringen” og prøve å brenne ned så mye som mulig av landet.

Klorte seg fast

Et annet scenario var at Hitler og hans nærmeste kunne klore seg fast i Norge og kjempe her til siste mann, eller at Terboven ville nekte å bøye seg for ordre om kapitulasjon.

Adolf Hitler begikk selvmord 30. april. Her er forsiden i Aftenposten under teksten "Der Führer falt, i kamp til siste åndedrag mot Bolsjevismen". Propagandaen fortsatte til det siste. Foto: NTB Arkiv / Scanpix

Det stod faktisk 350.000 godt utrustede tyske soldater i landet, det var svært mange veldig gode tyske forsvarsanlegg, og landet er av topografi lett å forsvare.

Alle disse muligheter ville forutsette en alliert invasjon, og blodig krig på norsk område. Hjemmefrontens ledelse og Milorg forberedte seg på det verste og var i full alarmberedskap.

Kapitulering

Om morgenen den 7. mai 1945 kapitulerte tyskerne i Europa.

8. mai ble butikkene stengt på grunn av glede. En plakat fra et butikkvindu med påskriften "Lukket på grunn av glede!" Noen har tilføyd: der noen har føyd til "Fornuftig" under teksten. Foto: NTB arkiv / Scanpix

Etter Hitlers død 30. april var den tyske storadmiral Dønitz Tysklands øverste formelle leder. Han avsatte Terboven og gav all militær og sivil makt til den tyske militære øverstkommanderende i Norge, general Bøhme.

Bøhme fikk om kvelden ordre om å overgi seg med sine styrker i Norge, og han etterkom denne ordre. Dermed kunne Hjemmefrontens Ledelse den 8. mai sende ut sin erklæring som hadde den nå så velkjente innledning: ”Vår kamp er kronet med seier, Norge er atter fritt…”.

8. mai

Om morgenen 8. mai kom Milorg-guttene fram fra sine baser og skjulesteder (”gutta på Skauen”) og marsjerte inn i byer og tettbebyggelser, kledd i knikkers og vindjakker med uniformsband rundt armen , og bevæpnet med håndvåpen av forskjellige slag.

Om ettermiddagen den 8. mai kom den allierte militærkommisjon for å overlevere kapitulasjonsvilkårene til tyskerne.

Jubel på Karl Johans gate frigjøringsdagen 8. mai. Biler fulle av jublende mennesker med norske flagg og folkemengder i gatene. Foto: Aage Kihle / SCANPIX / NTB Arkiv

Den 9. mai kom britiske fallskjermtropper, ”The Red Devils”, sammen med en kontingent norske fallskjermtropper. Disse skulle forestå avvæpningen av de tyske styrker.

Den 13. mai kom kronprins Olav, som da var norsk forsvarssjef, til Norge sammen med noen av regjeringens medlemmer. Dermed erklærte Hjemmefrontledelsen at de så sin oppgave som løst, og at de trådte tilbake og overlot makten til den politiske ledelse som nå var på norsk jord.

Den 7. juni kom kong Haakon og resten av kongefamilien hjem igjen, på dagen 5 år etter at Kongen hadde forlatt Norge. Han ble mottatt av Oslos ordfører, Einar Gerhardsen, og neppe noen andre personer har noen gang blitt så hjertelig mottatt i Norge som Kongen ble ved hjemkomsten til landet.

En jublende folkemasse ønsket kongefamilien velkommen tilbake til Norge 7. juni 1945. Her vinker Kong Haakon til folket ved ilandstigningen. Th. ordfører Einar Gerhardsen. Foto: NTB / Scanpix

– Nå hadde folk følelsen av at Krigen endelig var slutt.

Kong Haakon besøker Melbu etter krigen - Foto: NTB arkiv / Scanpix