skilleUnderholdning: Monsen (trippel)skille_slutt
3_1_banner  Store Norske
Her er du: NRK.no > Underholdning > Store norske Sist oppdatert 17:06
Hva er Store Norske?
Komiteen
Historie
Nominerte - bannerlenke
Nett.TV
KOLOFON
Publikum i NRK-studio? Send en epost til
---
Epost til redaksjonen:
---
Prosjektsjef for Radio- og Nett-underholdning
---
Vaktsjef og nettredaktør Underholdning:
 
Norge 1935-1945:

Fra oppgangstider til krig og okkupasjon

Etter Arbeiderpartiet hadde iverksatt krisetiltakene gikk det oppover med økonomien. Flere kom i arbeid og det ble rom for viktige sosialpolitiske vedtak. Men ute i verden ble mørke krigsskyer etter hvert synlige i horisonten, og AP måtte justere sin forsvarspolitikk. Men oppbygningen av forsvaret var ikke nok til å stoppe de tyske angripene 9. april, og etter to måneders krig måtte regjeringen flykte til en eksiltilværelse i London mens folket heime var underlagt tysk okkupasjon.

Publisert 17.12.2004 14:51. Oppdatert 18.12.2004 17:10.
Av Per Kristian Johansen

Nygaardsvoldregjeringen (1935–1940)

Arbeiderpartiet gav nå opp sin revolusjonære linje. Regjeringen la fram ei forsiktig regjeringserklæring der de lovet å samarbeide, og erklærte at de ville arbeide innenfor det parlamentariske systemet. Partiet vendte dermed tilbake til den sosialdemokratiske lære, som hadde vært partiets opprinnelige ideologi.

Valgplakat fra 1936. For første gang brukes personfokusering i Arbeiderpartiets agitasjon. Bildet viser Nygaardsvold som garanterer at regjeringen ikke vil innføre revolusjon, men kjempe for arbeid og trygge kår for alle. (Kilde: Emblem, Norge 2)
I regjeringsposisjon var partiet opptatt av krisepolitikk i kampen mot arbeidsledigheten, næringspolitikk, sosiale reformer, kulturpolitikk, og ikke minst en politikk for å demme opp mot fascisme og nazisme i samfunnet.

Ved stortingsvalget i 1936 økte partiet sin tilslutning med 120 000 nye velgere, men fikk bare en ny representant på Stortinget. Partiet var nå et stort folkeparti som samlet stemmer først og fremst blant arbeidere, fiskere og småbrukere over hele landet.

Inntil valget i 1936 var det stortingsvalg hvert 3. år, men i 1938 vedtok Stortinget en grunnlovsendring som utvidet valgperiodene til 4 år. Det samme Stortinget vedtok også å forlenge sin egen valgperiode med ett år, og bestemte at det skulle være nytt stortingsvalg igjen høsten 1940. Men da var landet okkupert av tyskerne.

Krisetiltakene

Regjeringen fikk gjennom økninger i krisebevilgningene til industrien, til sysselsettingstiltak i vei og jernbanebygging, til kommunene og til bedre lønnsomhet i landbruket og fiskeriene. Etter hvert økte prisene, produksjonen steg, lønningene økte, det ble jevnere etterspørsel og oppgangstider.

Johan Nygaardsvold (1879-1952). Politiker og stortingsrepresentant (A) 1916-1949. Statsminister fra 1935 etter "kriseforliket" mellom AP og Bondepartiet. Statsminister for "eksilregjeringen" i London under den andre verdenskrig 1940-1945. Foto: SCANPIX
Arbeiderpartiet tok selvsagt æren for denne positive økonomiske fremgangen. Men det er usikkerhet om i hvilken grad oppgangstiden skyldtes krisetiltakene, for oppgangen hadde egentlig begynt før Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakten i 1935. Den politiske spenningen og den militære opprustning ute i Europa bidro til å øke etterspørselen og skapte dermed grunnlag for konjunkturoppgang uten for landets grenser. Det påvirket naturligvis også Norges økonomi.

Berge Furre mener for eksempel at de politiske virkningene av krisepolitikken og regjeringsskiftet var større enn de økonomiske, fordi motsetningene i det politiske livet og arbeidslivet ble dempet. Det ble mindre tale om klassekamp, og i stedet vann den tanken innpass at samfunnsklassene måtte samarbeide mot et felles mål, et bedre samfunn (Berge Furre, Norsk historie 1905 –1940). Den første Hovedavtalen, "Arbeidslivets Grunnlov", som satte retningslinjene for tarifforhandlinger, ble forhandlet fram mellom LO og NAF, Norsk Arbeidsgiverforening.

Aktiv næringspolitikk

En viktig årsak til at landet arbeidet seg ut av krisen var at store deler av norsk næringsliv hadde vært gjennom en omstilling og produserte mer effektivt. Regjeringen ønsket å få til et samarbeid mellom staten og det private næringslivet for å stimulere produksjonen. Regjeringen ønsket ikke å overta produksjonsmidlene, men være en aktiv medspiller i et næringsliv som de kontrollerte. Det skjedde bl.a. ved lån og støtteordninger, og i 1936 ble Den norske Industribank opprettet for å ta seg av finansieringen til industriforetak.

I landbruket støttet regjeringen opprettelsen av forskjellige omsetningsorganisasjoner, og de fikk gjennom en revisjon av jordloven som gjorde det lettere for det offentlige å ekspropriere jord, som så kunne selges til noen av de mange jordløse og arbeidsløse på bygdene. Regjeringen gav støtte til det en kalte bureising., det vil si at folk på bygdene kunne få hjelp til å bygge hus og rydde små gårdsbruk. Arbeiderpartiet mente at familiebruk på 50 – 100 dekar var den rette bruksstørrelsen i Norge (Furre, Norsk historie 1905 –1940).

Også i fiskeriene gikk Arbeiderpartiet inn for organisering av omsetningen gjennom store omsetningsorganisasjoner, som for eksempel Noregs Sildesalgslag og Norges Råfisklag, etter at den omstridte Råfiskloven ble vedtatt i 1938. For Arbeiderpartiet var det viktig at fiskerne hadde eiendomsretten til båt og redskaper. Det ble derfor en heftig kamp mot trålfisket som var under utvikling på 1930-tallet, og som ble oppfattet som en kapitalisering av fiskeriene. Trålfisket ville ødelegge strukturen i norske fiskerier, ødelegge ressursgrunnlaget og true bosetningen langs kysten, ble det hevdet. I 1939 ble det vedtatt en trålerlov som egentlig satte en stopper for videre utvikling av ei trålernæring i Norge

Sosiallovgivning

Viktige sosiale lover ble vedtatt i denne tiden. I 1936 ble lov om alderstrygd vedtatt, og to år senere kom en annen viktig sosial lov, lov om arbeidsledighetstrygd. Dette var viktige milepeler i sosiallovgivningens historie, selv om bidragene var små og ikke beregnet på alle.

Lov om arbeidervern ble kraftig utvidet til å omfatte alle som hadde lønnsarbeid, som telefonansatte, sykepleiere, butikkpersonale og gårdsarbeidere. Dermed kunne også disse gruppene gjøre krav på 8 timers arbeidsdag, og alle fikk rett til 9 dagers ferie.

Forsvarspolitikken

Denne plakaten ble utgitt av Arbeiderpartiet i 1930. Fram til Arbeiderpartiet dannet regjering i 1935 hadde partiet ganske konsekvent stemt mot bevilgninger til forsvaret.
Arbeiderpartiet hadde lange antimilitaristiske tradisjoner. I partiet hadde det vært en inngrodd frykt for at en borgerlig regjering kunne bruke militære styrker mot arbeiderklassen, og det var stor skepsis til et konservativt offiserskorps. Helt fram til Arbeiderpartiet dannet regjering i 1935 hadde partiet ganske konsekvent stemt mot bevilgninger til forsvaret.

Etter regjeringsdannelsen i 1935 forandret partiet kurs og gikk med på å øke bevilgningene til militære formål. Dette skjedde i skyggen av den økende trusselen fra fascistiske og nazistiske bevegelser som overtok makten i land etter land ute i Europa. Mot slutten av perioden ble det vedtatt relativt gode bevilgninger til forsvaret, men det var uklarheter om hva pengene skulle gå til og hvordan en skulle prioritere innen forsvaret. Det kan nok være en vesentlig grunn til at Norge var militært sett dårlig forberedt og hadde en svak mobiliseringshær da tyskerne angrep 9. april 1940.

Norge i krig

Natt til 9. april 1940 ble Norge angrepet av tyskerne. Vi hadde da gjennomlevd en fredsperiode på 125 år. Selv om det høsten 1939 og vinteren 1940 var krigstilstand mellom stormaktene ute i Europa, håpet nok folk flest at vi i Norge skulle klare å holde oss utenfor selve krigen også denne gangen.

Oslo 9. april 1940. Den tyske invasjonen i Norge. Tyske styrker rykker inn i Oslo, og marsjerer på Karl Johans gate ved Universitetet. Foto: SCANPIX

Nøytralitetspolitikken hadde lyktes, og det i seg selv gav en viss tillit. I tillegg hadde Norge sagt seg løst fra Folkeforbundets sanksjonsparagraf. Det innebar faktisk en erklæring om at vi ikke lenger hadde tillit til Folkeforbundet som sikkerhetsgaranti, men også en beslutning som skulle bidra til å hindre at vi ble trukket med i en europeisk storkonflikt.

Forsvaret vårt var definert som er nøytralitetsvern, som skulle ha som oppgave å avvise krenkinger av vår nøytralitet. Men forsvaret var ikke sterkt nok til den oppgaven, og slett ikke i stand til å avvise den tyske krigsmaskinen, selv om Hitler gikk på sitt første militære nederlag under felttoget i Norge.

Andre verdenskrig var en kamp mellom to systemer, diktatur og demokrati. Det gav vår nøytralitetspolitikk en viktig, men ikke uttalt forutsetning: Vi var helt klart mot Hitler-Tyskland, og hvis vi kom med i krigen, måtte vi komme på den rette siden.

Norge i stormaktsspillet

Tyske soldater river ned en barriere på grensen mellom Tyskland og Polen 1. september 1939. Foto: AP Photo
Den andre verdenskrigen brøt løs 1. september 1939, da Hitlers tropper gikk inn i Polen. To dager senere erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland i samsvar med garantier de hadde gitt. Etter at Polen var erobret og delt mellom Tyskland og Sovjetunionen, var det en viss spenning knyttet til spørsmålet om hvor og når Hitler ville sette i gang sitt neste storangrep. Norge hadde alt ved krigsutbruddet sendt ut en nøytralitetserklæring, og innstilte seg på å føre en streng nøytralitetspolitikk. I løpet av høsten 1939 og vinteren 1940 viste begge de krigførende parter at de ville være interessert i å ha Norden på sin side.

Utenriksminister Halvdan Koht (t.v.) i konferanse med statsrådssekretær Tostrup. Foto: SCANPIX
Utenriksminister Halvdan Koht var oppriktig opptatt av å føre en korrekt nøytralitetspolitikk i samsvar med folkerettens regler, men det viste seg å være vanskelig å manøvrere mellom stormaktsinteressene. De militære tiltak var utilstrekkelige til å hevde et nøytralitetsvern, med bare 7000 soldater innkalt på nøytralitetsvakt, og en marine, som riktig nok ble mobilisert, men hadde få moderne fartøyer til disposisjon for å vokte ei lang kyststrekning. Kystfortene ble bare delvis satt i beredskap, og minesperringer kom ikke på plass utenfor kysten vår.

Ved krigsutbruddet i 1939 hadde neppe Hitler tanker om å angripe Norge, men den tyske marine under ledelse av storadmiral Raeder mente at Norges strategiske beliggenhet ville være særlig viktig i et fremtidig oppgjør med Storbritannia. Under første verdenskrig hadde den tyske flåten vært innstengt i sine Nordsjøhavner, og stort sett bare ubåtene hadde kommet ut for å operere i Atlanterhavet. Derfor ville det være strategisk viktig for Tyskland å ha kontroll med norskekysten for å anlegge fly- og marinebaser her. Det ville gi en helt annen mulighet for å få kontroll over Det nordlige Atlanterhav og kunne bli en mer effektiv trussel mot Storbritannias blokadekrig. Dessuten ble det sett på som særlig viktig for den tyske krigsindustrien at landet sikret seg tilgang til den svenske jernmalmen, som ble skipet ut over Narvik og fraktet på malmskip langs norskekysten ned til Tyskland.

I desember fikk Quisling møte Hitler og han skal da ha bedt om tysk hjelp til å gjennomføre statskupp i Norge for å forhindre at den norske regjering inngikk avtale med Storbritannia og Frankrike om at de skulle besette landet. De skal også da utvekslet raseideologiske synspunkter, og en slags raseteoretiske ideer om at nordmenn bokstavlig talt skulle brukes som avlsmateriale for det nye fremtidige ariske overmennesket.

Kodeord "Weserübung"

Det er usikkert i hvilken grad Quislings besøk hos Føreren kan ha påvirket han til å fatte beslutning om å angripe Norge, men i tidlig på vinteren 1940 fikk den tyske admiralstab grønt lys for å utarbeide en angrepsplan mot Norge, som hadde kodeordet "Weserübung".

Frankrike og Storbritannia så naturligvis de samme strategiske fordeler ved Norge, og var følgelig opptatt av å hindre at Tyskland fikk herredømme over landet. Malmtransporten over Narvik ble tillagt stor vekt, og de allierte truet med å minelegge norskekysten for dermed å presse malmskipene ut i internasjonalt farvann slik at de kunne angripes.

Winston Churchill støttet forslaget om å opprette en front i Norden. Foto: AP Photo
Frankrike ønsket militære operasjoner mot Norge. Ved å opprette en front i Norden, ville en binde tyske styrker her oppe og bidra til å lette presset mot Frankrike. Formålet var altså å forsøke å flytte fronten og krigshandlingene fra sentrale deler av Europa og oppover til Norden, men forslaget fant liten støtte i den britiske regjering, bortsett fra hos Winston Churchill.

Britene krevde imidlertid at Norge måtte legge ut miner og erklære en del av norsk sjøterritorium som militært område, noe Norge avstod fra. Britene prøvde også å forhøre seg om mulighetene for å få tillatelse til å landsette tropper i Narvik-området, som skulle dra gjennom Sverige til Finland for å hjelpe finnene. Finland var blitt angrepet av Sovjetunionen, så Den finske vinterkrigen raste for fullt, og finnene hadde selvsagt stor sympati i Norden og i hele den vestlige verden.

Denne muligheten ble klart avvist, men i Norge visste ingen at de alliertes Øverste Krigsråd besluttet 4. februar å sende store militære styrker til Norge under påskudd av at de skulle hjelpe Finland. Disse styrkene skulle landsettes i Narvik og sendes videre til Kiruna og andre gruveområder i Nord-Sverige. Dermed skulle de allierte skaffe seg kontroll over malmgruvene, jernbanen som fraktet malmen til Narvik og malmskipingshavna i Narvik. I tillegg ville de ha militære styrker stående der som kunne møte et eventuelt tysk angrep, eller kanskje avskrekke tyskerne fra et slikt angrep.

Kodenavn "Wilfred"

Operasjonen bar kodenavnet "Wilfred", men den britiske regjering kviet seg for å sette den ut i livet uten å ha fått samtykke fra de nordiske lands regjeringer. Det kom heller ingen formell henvendelse fra finnene om å yte dem militær hjelp.

Den 12. mars gav imidlertid den britiske regjering klarsignal til at planen kunne settes ut i livet, men samme dag ble det inngått våpenhvile i krigen mellom finnene og russerne. Dermed falt også påskuddet for å landsette allierte tropper i Narvik, og planen ble ytterligere utsatt, inntil 5. april. Da ble det bestemt å minelegge deler av norsk territorialfarvann og holde klar troppestyrker for landsetting i Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik. Men den 2. april hadde Hitler fastsatt 9. april som dagen for det tyske angrepet på Norge, og siste fase i forberedelsene var i full gang.

Kontrafaktisk historietenkning

Så kan vi selvsagt filosofere over hva som ville ha skjedd hvis allierte styrker fra Storbritannia og Frankrike hadde kommet før tyskerne og prøvd å gå i land i Norge. Hvordan hadde de blitt mottatt, og hvilke følger kunne det ha fått for krigens videre utvikling, og for vår deltakelse i andre verdenskrig?

8. og 9. april

En rekke nøytralitetskrenkinger, som den norske marine ikke klarte å avvise, førte til heftige notevekslinger og diplomatisk aktivitet mellom den norske regjering og de krigførende parter.

En hornmine driver i land ved norskekysten under krigen. Foto: SCANPIX
Natt til 8. april la britene ut minebelter i norsk farvann, i Vestfjorden, på Hustadvika og utenfor Stadt. Da var allerede det tyske angrepet under full utvikling, og det innløp advarsler og informasjon til Utenriksdepartementet, bl. a. fra den danske sendemann i Berlin, om at store flåteenheter kunne være på vei mot Norge. Men disse informasjoner ble ikke tatt alvorlig nok i Utenriksdepartementet og hverken den øvrige regjeringen eller Stortinget ble skikkelig informert. I stedet brukte utenriksledelsen dagen til å utforme og avlevere protestnote til Storbritannia på grunn av den alvorlige nøytralitetskrenkingen som mineleggingen innebar.

I protestnoten stod det: "Den norske regjeringa kan ikkje på nokon måte godkjenne at krigførande land legg ut miner på norsk område. Ho må krevja at slike miner straks blir tekne bort og at vakthald med framande krigsskip sluttar. Den norske regjeringa må halde seg til hande og setja i verk alle høvelege til tak som ei nøytralitetskrenkjing kan gje grunn til."

I Generalstaben satt en hele dagen og ventet på en mobiliseringsordre som ikke kom, og det ble sendt ut beskjed til alle divisjonssjefer at det ikke ville bli mobilisering den kvelden. Dermed ser det ut til at alle gikk hver til seg!

Det tyske angrepet

Da angrepet var et faktum, var det 3 personer som handlet slik at det fikk betydning for den videre utvikling av krigen:

Birger Eriksen, oberst og sjef på Oscarsborg festning. Han åpnet ild mot "Blücher", som ble skutt i senk i Drøbaksundet. Dermed ble angrepet på Oslo utsatt, og Kongefamilien, den norske regjering og Stortinget unngikk å bli tatt til fange. Om bord i "Blücher" var det spesialstyrker som blant annet skulle ta seg av denne jobben.

Blücher ble skutt og senket ved i Drøbaksundet. Foto: SCANPIX / Arkiv

Stortingspresident Carl J. Hambro fikk i all hast satt opp et ekstra tog fra Oslo til Hamar, slik at Kongefamilien, regjering og Storting kom seg trygt ut av Oslo og på flukt. Også gullbeholdningen til Norges Bank ble brakt ut av byen i morgentimene på 26 forskjellige lastebiler.

Stortingspresident Carl J. Hambro fikk i all hast satt opp et ekstra tog fra Oslo til Hamar, slik at Kongefamilien, regjering og Storting kom seg trygt ut av Oslo og på flukt. Foto: Mattis Mathiesen
Sent på kvelden satte Stortinget møte på Elverum, og Hambro forela Stortinget en uttalelse, som det ikke ble stemt over, men som ingen gjorde innsigelser mot. Denne ble senere omtalt som Elverumsfullmakten, og gav Regjeringen fullmakt til å handle på vegne av Stortinget inntil neste storingsmøte kunne holdes. Dette ble en særlig viktig styrke for regjeringen, ikke minst da den kom til London og skulle etablere seg som Norges eneste lovlige regjering, og også for å vinne forståelse for sin legitimitet både ute og hjemme.

Kong Haakon nektet å utnevne Vidkun Quisling til norsk statsminister, etter krav fra den tyske diplomaten Braüer i Norge. Hvis regjeringen skulle gå med på de tyske kravene, erklærte Kong Haakon at han måtte abdisere. Dermed grep altså kongen inn ganske direkte og la press på regjeringen om at den måtte ta opp kampen, selv om det skulle koste mange norske menneskeliv.

Helten

Otto Ruge ble en nasjonal helt og et symbol for motstandskampen. Foto: Riksarkivet / SCANPIX
Regjeringen bestemte at den ville ta opp kampen, og oberst Otto Ruge ble utnevnt til ny kommanderende general og øverste leder for forsvaret. Han hadde mange personlige kvaliteter som gjorde at han beskrives som rette mann for stillingen. Otto Ruge viste vilje til å gjøre motstand mot det tyske overfallet med alle midler uansett hvor svart det kunne se ut og hvor mange skuffelser de norske styrker måtte oppleve. Otto Ruge ble en nasjonal helt og et symbol for motstandskampen.

Forræderen

Vidkun Quisling representerte fra første stund det motsatte, og ble den personifiserte forræderen. Han var den ubehjelpelige klovnen som falt mellom alle stoler, som ingen hadde bruk for. For nordmennene ble han forræderen mer enn noen annen slik at under krigen og i all etter tid er ordet "Quisling" over hele verden blitt synonymt med begrepet "forræder".

En av de mest kjente karikaturene fra krigen viser Quisling som kommer i audiens hos Hitler:
- Jeg er Quisling.
- Javel. Og navnet?
(Kilde: Christensen, Vårt folks historie)

Quislings mikrofonkupp

Vidkun Quisling på sitt kontor i Oslo Rådhus. (Foto: NTB arkiv / SCANPIX)
Bakgrunnen for at "Quisling" ble synonymt med begrepet "forræder", var at 9. april erobret Quisling NRK og erklærte på radio at Nygaardsvolds regjering hadde trådt tilbake, og at hans parti, Nasjonal Samling, hadde tatt makten for å verne Norges sikkerhet og nasjonale selvstendighet. Det var dannet en ny nasjonal regjering med Quisling som sjef. Alle embets- og tjenestemenn måtte lystre ordre bare fra denne regjering, og all motstand mot tyskerne var forbrytersk og måtte øyeblikkelig opphøre. Erklæringen vakt en voldsom harme og forbitrelse i det norsk folk. Dette var klart forræderi, og bidro sterkt til å skjerpe motstandsviljen. Tyskerne prøvde i noen dager å satse på Quisling som statsleder i Norge, men allerede 15. april gav de opp det, og hans regjeringstid var over.

Les mer om Quislings mikrofonkupp.

Felttoget i Sør-Norge

Det er stor enighet om at den tyske planen for okkupasjon av Norge var særdeles dristig. Den bygde på overraskelse, dårlig norsk forsvarsevne og en tro på at britene ville avskrekkes av et overlegent tysk flyvåpen og ikke sette inn sin mest verdifulle marine i de sørlige norske kystfarvann.

Strategien var at tyskerne skulle sette seg fast i viktige norske kystbyer, etablere såkalte militære brohoder, vente på forsterkninger og så binde brohodene sammen, først og fremst Oslo - Bergen, og Oslo – Trondheim. For de norske styrkene måtte så hovedoppgaven være å hindre tysk fremrykning og prøve å stenge fienden inne i de byene der de hadde satt seg fast, for så å vente på hjelp vestfra for å kaste tyskerne ut av landet.

Åndalsnes i brann etter tyske bombeangrep i 1940. Foto: SCANPIX
De norske styrkene var svakt utrustet, og lite øvd sammenliknet med de tyske styrkene. Tyskerne erobret mange forsyningsdepoter, noe som ytterligere svekket vår forsvarsevne. En annen svakhet var det at norske styrker manglet sambandsutstyr og øvede sambandsfolk. Også de britiske troppene som ble landsatt i Åndalsnes var dårlig utrustet for vinterkrig, og hadde derfor liten betydning. Etter en måneds tid var Østlandsområdet tatt av tyskerne, og forbindelsen til Trondheim var opprettet.

Felttoget i Nord-Norge

De to gamle norske panserskipene "Eidsvold" og "Norge" i Narvik havn før de ble senket av tyskerne 9. april 1940. Foto: SCANPIX
I Narvik og rundt byen gikk det hett for seg. Om morgenen 9. april senket tyskerne de to gamle panserskipene ”Eidsvold” og ”Norge” med store norske tap, og besatte byen med ca. 2000 alpejegere. Men alt natta etter overrumplet britiske marineenheter tyskerne på Narvik havn, og i løpet av tre dager hadde britene senket eller på annen måte ødelagt alle de ti jagerne og flere tyske handelsskip med forsyninger og militært personell. Den tyske marine hadde dermed mist halvparten av sin jagerflåte.

I mellomtiden ble et framstøt til lands av norske og allierte styrker mot Narvik planlagt. General Carl Gustav Fleischer ledet en feltbrigade som var ferdig oppsatt 9. april og kampklar etter å ha ligget på nøytralitetsvakt hele vinteren. Under hans kommando ble en rekke norske avdelinger ført fram mot Narvik-området, og etter hver fikk de støtte av franske, polske og britiske tropper. Det var vanskelige værforhold med enorme snømengder i Nord-Norge den vinteren og våren, så selve felttoget var krevende av den grunn også.

Etter svært blodige kamper ble tyskerne drevet tilbake og et angrep kunne rettes mot selve byen, med støtte fra britiske krigsskip. Den 28. mai gjenerobret norske og allierte styrker Narvik, og Hitler led sitt første militære nederlag.

Norske soldater i feltantrekk som deltok i krigen om Narvik. Undertegnedes bestefar (nr. 3 fra venstre) deltok i de blodige kampene, 24 år gammel.

De tyske styrkene trakk opp på Bjørnefjell, og det sies at på svensk side stod det jernbanevogner klare til transitt transport av tyskerne gjennom Sverige tilbake Tyskland.

Kortvarig glede

Dessverre ble gleden kortvarig. Den 10. mai hadde tyskerne satt i gang en veldig offensiv på Vestfronten i Europa, og stillingen ble snart kritisk for Frankrike. Derfor bestemte de allierte å oppgi felttoget i Norge og trekke sine styrker ut. Da var løpet kjørt, for nordmennene kunne ikke fortsette motstanden på egen hånd. De norske styrker måtte gi opp Narvik, kapitulere og akseptere okkupasjonsstatus.

Narvik etter tysk flyangrep 1. juni 1940. Oversikt over byen, branner og røyk. Foto: SCANPIX / Riksarkivet

Konge og regjering på flukt

Kong Haakons klare avvising av tyskernes krav om å utnevne Quisling til statsminister, kom til å bety mye for den norske motstansviljen. Kongen ble alt fra de første dager et viktig samlingsmerke. Derfor var det ikke rart at tyskerne gjorde mange forsøk på å komme han, kronprinsen og regjeringen til livs. De to første store flyangrepene ble rett mot Elverum og Nybergsund, og flere kom senere under flukten nordover, som endte i Tromsø.

Et berømt og velkjent bilde fra Kongebjørken i Molde, der Kong Haakon og Kronprins Olav har en pause i sin flukt nordover fra den tyske okkupasjonsmakten. Foto: Per Bratland / SCANPIX

Da de allierte trakk sine styrker ut av Norge, gav general Ruge det rådet til Kongen og regjeringen at de foreløpig måtte gi opp kampen og reise til Storbritannia for å fortsette krigen mot nazismen derfra. Det ble en tung avgjørelse å ta, men 7. juni forlot Kongen, Kronprinsen, Regjeringen og andre sivile og militære ledere Tromsø på den britiske krysseren ”Devonshire” General Ruge valgte å bli, å gå i tysk fangenskap sammen med sine styrker, som ble demobilisert. ”Men krigen fortsetter på andre fronter, - nordmenn er med i striden der,” sa han i en avskjedstale til soldatene.

Kongen og regjeringen sendte ut en felles erklæring om at det var nødvendig å oppgi kampen innenlands, men at de ikke ville oppgi kampen for å gjenvinne Norges selvstendighet.

I Norge var det mange som følte at Kongen og Regjeringen hadde søkt egen sikkerhet og sveket alle de som satt igjen heime. Det ble derfor en svær oppgave for Nygaardsvolds regjering i London å gjenopprette tillit og respekt blant en hardt prøvet befolkning heime i Norge.

Fortsettelse: 5 års okkupasjon






LENKER
Siste saker:

 
MER FRA STORE NORSKE
Store Norske om Store Norske
Radio
Historie 1905-2005
STORE NORSKE KRYSSORD

Kryssord

Er du glad i å løse kryssord? Prøv Store Norske-kryssordet.
SI DIN MENING
Si din mening!
Er de riktige kandidatene plukket ut? Hvem fortjener å vinne? Si din mening om Store Norske her.
10 SISTE STORE NORSKE
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no