Den nye arbeidsdagen

Av Per Kristian Johansen

Det moderne Norge

Trondheim 22. juni 1906: Fra Kong Haakon og Dronning Mauds kroning i Nidarosdomen i Trondheim. Tegnet av F. Matania. Foto:

Det ble opprettet et diplomatkorps som skulle ivareta landets politiske forbindelser med andre land, og Fridtjof Nansen ble norsk sendemann i London fra 1906 til 1908. Bjørnson hadde en gang sagt at den beste utenrikspolitikk er "ingen Udenrikspolitik at have". Med det mente han at Norge skulle være nøytral i forholdet til alle stormaktallianser i Europa. Nøytralitet ble Norges utenrikspolitikk fram til det tyske angrepet på Norge 9. april 1940. Den første norske utenriksminister var Jørgen Løvland.

Christian Michelsen fortsatte som statsminister fram til valget i 1906. Da unionen ble oppløst, talte han om "den nye arbeidsdagen" som skulle komme. Det ble et slags slagord for utviklingen av det moderne Norge, som på sett og vis ble skapt dette tiåret.

Økonomisk oppgangstid

Sam Eyde en av grunnleggerne av Norsk Hydro. Foto: NTB arkivfoto / SCANPIX

Det første tiåret i det 20. århundret var en ekspansiv periode for Norge, og landet opplevde en lang sammenhengende økonomisk oppgangstid helt frem til 1912. Med elektrisiteten kom bygging av kraftstasjoner og rimelig energi til elektrokjemisk, elektrometallurgisk og annen industri. I 1905 sto blant andre ingeniøren Sam Eyde bak grunnleggelsen av Norsk Hydro, som drev med kunstgjødselproduksjon. Norsk Hydro ble en industrigigant, og gav i første omgang grunnlag for to bysamfunn; Notodden og Rjukan.

I 1906 ble A/S Sydvaranger stiftet, og Kirkenes vokste frem som bysamfunn. Slik fortsatte det med nye fabrikker, nye bysamfunn og selvsagt mange nye industriarbeidsplasser. Folk flyttet fra landsbygda til byene og ble industriarbeidere.

Kommunikasjonsrevolusjon

Perioden var preget av utbygging på flere hold. Antall biler økte, og det ble behov for flere og bedre veier. Dampskipsruter ble etablert langs kysten og telefonnettet ble utbygd. I 1914 kom de første flyene. Trygve Gran var den første nordmann som fløy et lite fly over Nordsjøen.

Trygve Gran flyr over Nordsjøen med flyet Nordsjøen i 1914. Foto: SCANPIX

Fiskeflåten ble motorisert og en gikk over fra seil til motor, og bøndene fikk slåmaskiner og andre mekaniske landbruksredskaper. Alle tekniske nyvinninger påvirket menneskene og samfunnet.

Hvor viktig teknisk utvikling var, ser man av at den tekniske høgskolen (NTH som den het da) ble grunnlagt i Trondheim i 1910 for å utdanne teknisk og vitenskapelig personell.

Kapitalen kom stort sett utenfra (Storbritannia, Tyskland og Frankrike), og utenlands kapital ville gjerne kjøpe opp norske naturressurser som fossefall og gruver. Noen fryktet at vi ville bli økonomisk avhengig av utlandet: Vi hadde vunnet vår politiske frihet i 1905, men kunne tape vår økonomiske selvstendighet. Derfor gikk Venstre sterkt inn for at dette måtte kontrolleres, og vi fikk den politiske kampen om Konsesjonslovene og hjemfallsretten.

Reform

Arbeiderbevegelsen (dvs. Det norske Arbeiderparti) og LO vokste til å bli betydelige maktfaktorer i samfunnet. Innen LO ble Martin Tranmæl en ledende og legendarisk skikkelse.

Gunnar Knudsen var statsminister først i 1908 og til 1910 og dernest i 1913 til 1920. Foto: Scanpix

I Venstre var det to ruvende personer. Den ene var Gunnar Knudsen (som var statsminister først i 1908 og til 1910 og dernest i 1913 til 1920), og Johan Castberg. Som justisminister drev Castberg gjennom konsesjonslovene, og i sosiallovgiving har han fått navnet sitt knyttet til "de castbergske barnelovene" som ble vedtatt i 1915. Loven gav barn født utenom ekteskap (som var stor sosial skam den gangen) retten til å få familienavnet og arveretten etter faren, selv om mor og far ikke var gift.

Dette var en veldig radikal reform den gangen, og den vakte voldsomme protester, særlig blant de konservative i Høyre. Castberg ville familien til livs, het det i argumentasjonen, og lovene var et angrep på moralen.

Denne sosiallovgivingen kom også på flere områder. I 1915 kom en ny lov om syketrygd for vanlige arbeidere, ulykkestrygd for fiskere og sjøfolk og en arbeidervernlov, som for første gang hadde bestemmelser om begrenset arbeidstid til folk. Loven satte for første gang begrensninger til arbeidstid, og fastsatte en 10-timers arbeidsdag for voksne arbeidere.

Kulturkamp og språkstrid

Mange kulturpolitiske spørsmål engasjerte folk flest ganske mye i perioden. Ett av disse var målsaken, som fikk særlig grobotn etter 1905.

Bokmålet lå svært nært opp til dansk i skrivemåten. Derfor mente mange at at når vi var kommet oss politisk ut av unionen med Sverige, så burde vi se til å få løst opp den språklige unionen med Danmark. Dette aktiviserte nynorskfolkene, og i 1906 ble Noregs Mållag grunnlagt. Ett av organisasjonnens fremste mål var å få skriftlig prøve i nynorsk til eksamen artium. Dette tok Venstre opp på sitt program, og alt året etter, i 1907 gikk kravet igjennom i Stortinget etter forslag fra regjeringen Michelsen, og mot Høyres ønske.

Bjørnstjerne Bjørnson reiste landet rundt og talte for riksmålet i sin siste store kampsak. Foto: SCANPIX

Målstriden var altså en politisk sak og dreide seg om at nynorsk og bokmål skulle være sidestilt i forvaltning og offentlig administrasjon. I denne saken stod grovt sett Venstre og Høyre på hver sin side. I 1907 ble det også vedtatt en ny rettskrivning, der bokmålet ble mer frigjort fra dansken med en del norskere skrivemåter og bøyningsmønstrer.

Motstanderne av nynorsken som likestilt med bokmålet organiserte seg i 1907 i det de kalte Riksmålsforbundet. Bjørnstjerne Bjørnson var første formann, og han reiste landet rundt og talte for riksmålet i sin siste store kampsak. Foran stortingsvalget i 1909 slo Høyre fast i sitt program at de ville arbeide for riksmålets vekst og at det skulle være grunnlaget for vår fremtidige språkutvikling.

Målsaken felte regjeringen

Ny statminister etter Gunnar Knudsen i 1910 ble Wollert Konow. Han dannet ei koalisjonsregjering bestående av Frisinnede Venstre (som W. Konow var leder for) og Høyre. Det var fra før strid og motsetninger innad i regjeringen om mange saker.

En sympatiuttalelse for landsmålet førte til at Wollert Konow (SB) ble tvunget til å ta avskjed i 1912. Foto: SCANPIX

Jørgen Løvland, som hadde vært norsk statsminister i Stockholm og norsk statsminister i 1908, var svært opptatt av målpolitikken. Han hadde vært med å stifte Norges Mållag i 1906, og fra 1909 til 1912 var han andreformann i samskipnaden. I 1912 inviterte han sittende statsminister Wollert Konow, som representerte Venstre og Frisindede Venstre, til den årlige landsmøtefesten i januar. Konow hadde dannet en koalisjonsregjering av Høyre og Frisinnede Venstre. Konow holdt en tale på festen, men kom i skade for å si "maalsaken har været den sak som sterkest har baaret det norske folk frem i det siste halvhundre aar". Slik positiv omtale av målsaken kunne ikke høyresiden svelge, og talen gjorde at Konow til slutt måtte gå av.

Høyre lot sine statsråder gå av, og det hele endte med at regjeringen ble rekonstruert under Jens Bratlie fra Høyre sin ledelse. Men valgene samme år gikk regjeringen imot, og han måtte vike plassen for en venstreregjering under Gunnar Knudsen.

Sammen med Olav Bjaaland, Helmer Hansen, Sverre Hassel og Oscar Wisting nådde Roald Amundsen Sydpolen 14. desember 1911. Amundsen til venstre. Foto: SCANPIX/Arkiv

Førstemann til Sydpolen

Roald Amundsen nådde Sydpolen 14. desember 1911 som førstemann. Foto: SCANPIX

Sammen med sine fire ledsagere Olav Bjaaland, Helmer Hansen, Sverre Hassel og Oscar Wisting nådde Roald Amundsen Sydpolen 14. desember 1911 som førstemann foran engelskmannen Robert Falcon Scott og hans ekspedisjon. Alle her hjemme var enormt stolte av at det var en norsk ekspedisjon som var først.

Jubileum og hundreårsmarkering

1914 skulle være jubileumsåret i Norge, og hundreåret for Grunnloven av 1814 skulle feires. En stor utstilling i Kristiania minte om alt det nordmenn hadde utrettet i de hundreårene og om den nye norske staten. Stemningen var tillitsfull og optimistisk, og fremstegene skulle fortsette i minst like raskt tempo som før. Det var ikke mange som la merke til spenningen ute i verden, og enda færre trodde den skulle føre til krig.

I en tale statsminister Gunnar Knudsen holdt i februar 1914 uttalte han:

"For tiden er den politiske himmel, verdenpolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år".

Verdenskrig

Fra slaget ved Verdun i Frankrike under den første verdenskrig 1914-18. Bildet viser en fransk soldats grav. Arkivfoto / SCANPIX Sverige

I 1914 brøt verdenskrigen ut ute i Europa, og da krigen brøt ut, tok den svenske sendemann i Oslo kontakt med den norske regjering og ba om at "... Norge og Sverige under krigen i Europa måtte innrette seg slik at de ikke skjøt på hverandre". Det var viktig å hindre at Sverige kom med på tysk side og Norge på engelsk, slik at krigen ble ført over til Norden. Siden kom også Danmark med i dette nordiske utenrikspolitiske samarbeidet, og det lyktes å holde Norden nøytral under hele krigen.

Straks krigen brøt ut ble det panikk, særlig i de store byene. Folk hamstret varer og tok ut pengene av banken. Prisene steg på grunn av etterspørselen. Men etter noen dager grep regjeringen inn og sattte maksimalpriser på de viktigste varene og forbød utførsel av mat og andre viktige varer.

På grunn av stor etterspørsel ute i Europa, bel det høykonjunktur i Norge, og fra 1915 enorm aksjespekulasjon, (jfr. skuespillet "Bør Børson").

I dette tiåret døde alle "De fire store"; Henrik Ibsen og Jonas Lie i 1906, Alexander Kielland i 1907 og Bjørnstjerne Bjørnson i 1910. Det blir sagt at da disse fire store var borte, føltes det som en viktig periode var avsluttet.

Se også Det dramatiske året 1905.