Skamfull og uønsket: Slik er det å bo på gata

To utenlandske menn møtes ved en av de mest populære søppelkassene Oslo har å by på. De ser hverandre inn i øynene og er fullstendig klare over at de begge har det samme målet: den tomme Fanta-flasken som så vidt kan skimtes mellom bananskall, tyggisklumper og brukt snus.

Den korteste av dem gestikulerer mens han veksler noen ord med den ti år yngre duellanten. Han går omsider med på at yngstemann kan stikke av med potten, og den heldige vinneren fisker frem flasken og legger den i plastposen før han haster videre.

Den korte flaskepanteren står tomhendt tilbake. Han forklarer at konkurrenten er en bekjent av ham, de er til og med slektninger, og derfor valgte han å være grei. Denne gangen.

– Men vanligvis må man være tøff! Det er kamp om flaskene, sier mannen, heretter kalt «Daniel».

Skammer seg

«Daniel» ønsker ikke å stå frem med fullt navn og bilde, i frykt for å bli gjenkjent av venner og bekjente i hjemlandet. Utenom hans nærmeste familie tror alle at han har en «respektert og ordentlig» jobb i Norge, og at reisingen mellom de to landene er selvvalgt og ikke på grunn av at turistvisumet hans løper ut.

– Jeg er livredd for at noen på skolen til datteren min skal finne ut at jeg panter flasker og sover på gata i Norge. For en skam!, forteller «Daniel» før han trekker inn røyk fra sigaretten han nettopp fant i søpla.

Han kjenner seg skamfull hver eneste dag, når han graver i andres søppel. Han blir aldri immun mot de dømmende blikkene eller de stygge kommentarene som kommer fra tid til annen.

Så hvorfor drar han ikke bare hjem?

Sover utendørs

Kirkens Bymisjon anslår at flere hundre mennesker sover utendørs i Norge, under broer, på byggeplasser og i skogen, også om vinteren. «Daniel» er en av disse, men akkurat hvor han sover, vil han ikke snakke om. Han er redd han kan bli ranet, eller at politiet vil gi han bot, om de vet hvor han legger seg om kvelden.

Det er forbudt å sove utendørs i Norge, og derfor er det ofte «Daniel» blir jaget vekk og kjeftet på om han blir funnet sovende. Likevel sover han stort sett som en stein. Etter 17-timers arbeidsdag og mange tusen skritt, er det mye som skal til for å vekke ham.

«Daniel» skulle gjerne sovet inne, særlig når det nærmer seg tosifret antall minusgrader og følelsen i fingrene og tærne forsvinner. I teorien kan han sove inne, fordi akuttovernatting er et tilbud fra Kirkens Bymisjon og Røde Kors som gir sengeplass til noen heldige, fattig tilreisende.

Men for «Daniel» handler det om prioriteringer. Når flesteparten i hans bransje tar kvelden, og prøver å sjekke inn på akuttovernattingen mellom klokken 22 og 23, er det «flaskebonanza» i søppelkassene i sentrum.

Da er det bare å bite tennene sammen, plukke i vei og huske hvorfor han oppholder seg i et land milevis unna familien.

Tjener mellom 300–400 kroner dagen

På sin daglige rute, i området mellom Oslo S, kjøpesenteret Oslo City og Bussterminalen, har han full kontroll på hvor alle søppelkassene står, og på hvilke som er de mest fruktbare. Han stikker hånden ned i kassene, føler seg frem, er effektiv i bevegelsene og unngår for mye klin.

Når han undersøker innholdet i en av søppelkassene på broen mellom Oslo S og bussterminalen, finner han både en halvliterflaske og en brukbar blå caps.

– Yes!, sier «Daniel», som finner flesteparten av klærne sine på denne måten.

Capsen går i sekken, flasken i den slitne Jernia-posen som begynner å bli halvfull. I løpet av dagen håper han å fylle posen mange ganger, og som regel tjener han mellom 300–400 kroner. Om sommeren får han kanskje en hundrings til, takket være tørste Oslo-boere og turister i hopetall.

Så sant han i det hele tatt får lov til å pante flaskene.

– Utnytter desperate mennesker

Han kunne kanskje tjent bedre penger ved å tigge på Karl Johan, men det synes han til gjengjeld er enda mer nedverdigende. Det å pante flasker føles mer som en jobb enn tigging. Hans eneste reelle alternativ til flaskepantingen, og noe «Daniel» håper å få slippe, er å jobbe svart.

Veldig mange fattige tilreisende i Norge blir fanget opp av useriøse arbeidsgivere som venter på gatehjørnene i området rundt Oslo S.

– Dette er kriminelle som ønsker å utnytte desperate og sårbare mennesker for billig arbeidskraft, sier Kari Gran.

Hun er daglig leder for Møtestedet, en kafé for mennesker i Oslos rus- og gatemiljøer og hører utallige historier fra mennesker som kommer til Norge i håp om å skaffe seg jobb og en levelig inntekt, men som ender med å tigge, pante flasker, selge sex eller som føler seg tvunget til å jobbe svart.

– Det har blitt så utrolig vanskelig for dem å komme inn i det hvite arbeidsmarkedet, at mange ikke har mulighet til å si nei når useriøse arbeidsgivere tilbyr 30 kroner i timen og en madrass i en kjeller, forklarer hun.

Ifølge Gran kan det ta flere måneder å bli registrert som arbeidssøker, og det er nesten umulig å opprette bankkonto for denne gruppen mennesker. Derfor virker en hvit jobb uoppnåelig.

«Daniel» sier han kunne jobbet med hva som helst, så lenge arbeidsforholdet er lovlig. Men når ikke det er mulig, vil han heller tjene noen hundrelapper om dagen som flaskepanter, enn å jobbe svart. Da vet han i alle fall hundre prosent sikkert at pengene havner i egen lomme.

Føler seg diskriminert

– Det er den snille som jobber i dag, sier «Daniel» og refererer til vekteren på Oslo Bussterminal.

Den høyreiste, muskuløse vekteren med sylskarpe skjeggkanter lar blikket streife over flaskepanteren før han fortsetter å hjelpe en fortumlet turist. «Daniel» puster lettet ut og takker høyere makter for flaksen han skulle ha denne fredagen, og for at han får fortsette ruten sin gjennom terminalen. Dét skjer ikke hver gang.

Han forteller at noen vektere jager ham vekk når de ser ham. Det gjelder ikke bare på Bussterminalen, men også på Oslo S, på kjøpesentre og i butikker.

Det «Daniel» opplever som diskriminering, har blitt en del av hverdagen, og en kamp han ikke orker å kjempe. Én ting er å ikke få oppholde seg på Oslo S og andre offentlige steder som han ser at andre får lov til. Eller at han ikke får bruke toalettene på Bussterminalen lengre, fordi han ikke har bankkort å betale med.

Det som frustrerer ham mest, er når han blir utestengt fra enkelte matbutikker fordi «kundene ikke liker å ha ham der», fordi «en med samme nasjonalitet har stjålet fra butikken tidligere» eller fordi «han er skitten på hendene».

Både når han skal handle mat og pante flasker, hender det at reglene er annerledes for ham enn for de andre i butikken.

– Noen ganger når jeg skal pante, så får personen foran meg i køen pante sine flasker, men når det er min tur, skrur de av maskinen og sier det er noe feil med den, forteller han.

Det er han ikke alene om å oppleve. Kari Gran fra Møtestedet forteller at det er et stort problem at enkelte grupper blir diskriminert i matbutikker. De har samarbeidet med Likestillings- og diskrimineringsombudet om å få en slutt på praksisen, og håper at flere blir bevisste på at denne formen for diskriminering er ulovlig i Norge.

Hovedorganisasjonen Virke er ikke kjent med pantepraksisen, men direktøren for Virke dagligvare, Ingvill Størksen, er tydelig på at diskriminering ikke skal skje, uansett hvilken bakgrunn kundene har.

– Så lenge man oppfører seg ordentlig skal man selvfølgelig få lov til å være i butikkene, sier hun.

Savner familien

Diskriminering, skam og 17-timers arbeidsdag til tross, «Daniel» har plukket flasker i Norge i ti år og har ikke tenkt til å stoppe.

Fordi han ikke finner arbeid i hjemlandet med god nok lønn til å brødfø familien, er han nødt til å dra nordover så ofte han kan. Han må sørge for at familien skal leve så normalt som mulig, uten å bli sultne eller kalde.

Derfor har han også gått glipp av store deler av barnas oppvekst, og lengter etter familien hver eneste dag han er borte fra dem.

– Det verste er når vi snakker på telefonen, og barna sier at de savner meg og spør om jeg kan komme hjem. Jeg savner jo dem også, men har ikke noe valg, forteller han.

Han tenker ofte på familien når han tar seg en sjelden hvilepause på en av bagasjetrallene utenfor Oslo S. Dette er et av få steder hvor han kan sitte ned uten å bli jaget vekk. Her kan han spise maten sin og studere menneskene som kommer ut og inn av drosjer. På de sølvfargede metallrørene kan han avlaste føttene og lene seg bak reklameplaten på trallen, slik at ansiktet skjules fra omverdenen.

Han liker å sitte her, skjermet for vinden og med tak over hodet. Men han kan ikke sitte for lenge. Klokka tikker og flasker kastes. «Daniel» må på jobb.

Håper TV-aksjonen kan gjøre en forskjell

«Daniel» er en av menneskene som sannsynligvis vil dra nytte av TV-aksjonen 21. oktober, som i år går til Kirkens Bymisjon. Organisasjonen ønsker å prioritere at fattige tilreisende kan sove innendørs, få et varmt måltid om dagen og et verdig sanitærtilbud.

Midlene vil også sørge for flere steder som kafé Møtestedet, slik at mennesker som havner utenfor kan ha et sted å gå til, for å få en kopp kaffe og en god prat med noen som bryr seg.

Men mest av alt håper Kari Gran i Bymisjonen at årets TV-aksjon vil føre til en holdningsendring i den norske befolkning.

– Det som virkelig vil gjøre en forskjell, er hvis vi oppdager at dette er våre medmennesker. At vi behandler «Daniel» og mennesker i en vanskelig livssituasjon med respekt.