Røde Kors i Libanon
Foto: Helene Sandvig/NRK

Redningen på fire hjul

Når Røde Kors-bilene ruller inn på tunet, blir det leven i leiren. Besøkene fra de frivillige er en viktig del av de syriske flyktningenes hverdag.

Psykolog Nora Sveaass er ikke i tvil om hva som er det viktigste frivillige hjelpere kan bidra med:

– Å bli møtt med en respektfull holdning og å oppleve at noen anerkjenner det du har vært gjennom, kan gi mennesker på flukt mot til å fortsette, mener førsteamanuensisen ved Psykologisk institutt ved Universitet i Oslo.

For de 21 familiene med i alt 150 mennesker som har rømt fra Aleppo i Syria, er besøket fra Libanesiske Røde Kors en viktig motivator i hverdagen. Nå er de samlet på en høyde i Bekaadalen i Libanon. De sitter sammen i gruppen på en slags terrasse med et tak som beskytter mot den varme sola.

Laster kart, vennligst vent...

Teltleiren Khirbet Quanafar ligger bare to en halv mil fra den syriske grensen.

Nede i dalen er det grønt og frodig, og frukt og grønnsaker dyrkes på åkrene. Mange av mennene kom som sesongarbeidere fra nabolandet før krigen brøt ut. Libanesiske bønder har lenge hyret dem for å dyrke jorden, men nå som krigen herjer, er de blitt boende og må betale leie for teltplass gjennom arbeidet.

Kvinnene og barna i leiren har rømt over fjellene i Syria for å treffe sine ektefeller og fedre. De er papirløse, de er flyktninger og de er uten rettigheter i det nye landet.

Barna leker på terrassen, men trekker snart ut i solen for å myse ned mot de hvite bilene som stadig kommer nærmere. Gradestokken stiger opp mot 40 grader, men på terassen er det deilig og svalt.

Libanesisk Røde Kors kommer kjørende i det fjerne over de støvete grusveiene. Det velkjente Røde Kors-merket gir organisasjonen den nøytraliteten de trenger for å kunne være en aktør alle parter i krigen respekterer. Hjelpeorganisasjonen tilbyr livsviktige forsyninger til teltleiren Khirbet Quanafar.

Frivillige hjelper flyktningene

22-år gamle Lala Dana Olabi fra Libanon studerer, men bruker all tid hun kan hos flyktningene.

Foto: Line Hødnebø / NRK

Bilenes ankomst er ukas høydepunkt, og det merkes godt i leiren. De frivillige stiger ut av bilene og det er gjensynsglede for både barn, voksne og frivillige. Blant dem er 22 år gamle Lala Dana Olabi fra Libanon. Hun har hendene fulle av fargeblyanter og papir, og nå smiler hun bredt.

Lala Dana studerer engelsk og grafisk design, men bruker nesten all tid på å være frivillig for Røde Kors og hjelpe flyktningene. Øynene til de minste stråler. Nå blir det lek og tegning.

Anerkjennelse og respekt

De unge, frivillige fra Libanesiske Røde Kors kommer for å være med barna og snakke med de voksne. De hjelper til med alt det praktiske. Sanitæranlegg blir reparert og ordnet, pledd, mat og hygieneartikler blir delt ut. Men det viktigste de frivillige gjør er å lytte og være medmennesker.

Nora Sveaass

– De frivillige kan gi en bekreftelse til foreldrene som har flyktet med barn, sier Nora Sveaass.

Foto: Milana Knezevic

– Ingen flykter med mindre de må. Når man først bestemmer seg for å reise, er det i en situasjon som utgjør er en alvorlig belastning, gjerne kombinert med fare og trussel og dermed også sterke følelsesmessige reaksjoner. Man ser ingen annen utvei. Da er det viktig at noen kan være vitne til det du har opplevd, sier psykolog Nora Sveaass.

Sveaass forsker på flyktninger, menneskerettsbrudd og psykologiske konsekvenser av tortur og vold. Hun har selv vært i Libanon og forteller at det var store områder hun ikke kunne reise til fordi riskikoen for å bli truffet av bomber var så høy.

Hun mener det har stor verdi at mennesker som Lala Dana Olabi hjelper til i leirene. Ikke bare kan de avlaste foreldrene, men også være pådrivere for at lek og læring blir satt i gang.

– Barn kan hjelpes mye ved å være i aktivitet. De frivillige tilbyr dem pauser fra krigen og frykten som omgir dem, og kan tilføre dem noe som forhåpentligvis kan gi dem en mer verdig hverdag, sier Sveaass.

Hun påpeker også at en viktig oppgave for frivillige må være å hjelpe foreldrene til å kunne ta hånd om egne barn igjen.

– Det er ikke gitt at foreldre som har vært utsatt for så mye utrygghet makter å holde håpet oppe for sine barn. Det er også noe vi ser hos flyktninger som kommer hit til Norge.

Tidligere jobbet Sveaas som sjefpsykolog ved Psykososialt senter for flyktninger ved UiO. Hun forteller at mange av dem som kommer er så preget av det de har opplevd og at de er så motløs i egen fortvilelse, at de må oppmuntres og hjelpes for å kunne ta vare på barna sine.

Lala Dana lærer barna om hygiene

– Jeg tenker mye på hvordan barna har det, hva de har opplevd, forteller Lala Dana som bruker nesten all tiden sin som frivillig.

Foto: LINE HØDNEBØ / NRK

Flyktningene i teltleiren er bare to og en halv mil unna den syriske grensen. Å kunne se over til hjemlandet sitt vil være en konstant påminnelse om hva du har rømt fra og etterlatt. Sveaass er opptatt av at frivillige også er viktige for fremtidsplanene til flyktningene.

– De mange som lever i flyktningleire skal jo videre en gang. Mange vil nok ønske å etablere seg et trygt sted til man kan vende hjem, og frivillige kan kanskje forberede dem på dette. Skjønt, det er vanskelig å forestille seg en hverdag i Aleppo. Det skal mye til før de kan reise tilbake dit og gå på skole og jobbe igjen, sier hun.

Til vanlig bor det omtrent 4,5 millioner mennesker i Libanon. FN anslår at det er omtrent 1,5 millioner flyktninger fra Syria i landet nå. Beekadalen med sine frodige marker hatt tatt imot brorparten av dem, selv om det ikke finnes en eneste offisiell flyktningleir i landet. Flyktningene leier heller teltplass hos jordeiere. Forsyningene Røde Kors kommer med er derfor viktig for overlevelsen til menneskene som har rømt over fjellene.

– Mennesker på flukt lever i en utrygg situasjon. Det aller viktigste de frivillige kan bidra med, er å gjøre øyeblikket så levelig som mulig for dem som har søkt tilflukt andre steder og kanskje bidra med å gi dem styrke i hverdagen, sier Sveaass.

Lala Dana fra Røde Kors Libanon

Barna og Lala utveksler historier, opplevelser og tanker når de frivillige er på besøk i teltleiren.

Foto: LINE HØDNEBØ / NRK

Den livsviktige leken

Lekene Lala Dana, den frivillige 22-åringen, kommer med er nøye planlagt. De timene de frivillige er her skal gi flyktningene en enklere hverdag og gi grunnlaget for en bedre fremtid. Hygiene står høyt på listen over lærdom barna skal ta med seg videre.

Mange av barna har gått på skole i Syria, men det finnes ingen skole i teltleiren. Disse få timene i uken er all undervisning de får.

– Studievennene mine og familien min klager på meg fordi jeg er så opptatt med dette, sier Lala Dana og omfavner en liten jente som allerede strekker seg etter papiret.

– Det viktigste jeg kan gjøre er å skape litt glede.

Lala Dana, frivillig, Røde Kors Libanon

De minste tegner, fargelegger og lukter på såpen de vasker hendene med. Snart setter Lala i gang en lek hvor noen barn skal vaske hendene med såper som lukter ulikt, og så skal de andre gjette hvem som har vasket seg med hvilken såpe. Latter og glede sprer seg til alle i leiren.

– De beste vennene mine er også med i Røde Kors, og jeg rekker ikke å gjøre noe annet enn dette. Det er et valg jeg har tatt: Jeg vil hjelpe barna, sier Lala Dana.

Lærer hvordan de skal vaske seg

Barna tegner, fargelegger og lukter på såpen de vasker hendene med. Slik lærer de om renhold.

Foto: Line Hødnebø / NRK

Etter at alle har fått prøvd de ulike såpene, rusler Lala Dana med de små vennene sine under et tre for å beskytte dem mot den varme solen. Barna higer etter oppmerksomheten hennes, og hun ser dem alle. Én etter én.

Under treet utveksler de historier. Lala Dana elsker å dikte egne fortellinger, men er opptatt av at de små skal lære noe av dem også. I skyggen fra treet forteller de hemmeligheter, hvisker og tisker og ler.

Barna fra Aleppo

Når de frivillige kommer på besøk blir det liv og røre i teltleiren. Tegning, læring og lek står på programmet.

Foto: Line Hødnebø / NRK

– Jeg tenker mye på hvordan barna har det, hva de har opplevd. Det viktigste jeg kan gjøre er å skape litt glede, men også lære dem noe viktig, sier Lala Dana over hodene på barna som nå snakker i munnen på hverandre.

Tiden går fort mens de leker, og snart må Lala tilbake. Før hun kjører av gårde får hun varme klemmer, og en liten jente holder en bukett med tusenfryd mot henne. Den lille jenta vet at Lala Dana elsker blomsten. Hun smiler bredt og gir den lille jenta enda en avskjedsklem.

– Vi sees neste uke, sier 22-åringen og legger blomstene forsiktig i vesken sin.