Leo Ajkic i Sør-Sudan

Barna i flyktningleieren i Wau i Sør-Sudan og Leo Ajkic fikk god kontakt mens han var på besøk. Før han dro hadde han vært usikker på om han orket å dra til et av verdens farligste land.

Foto: Ida Scheie / NRK

Skremt av det han ikke kunne se

– Hvorfor skulle jeg reise dit, jeg som har rømt fra en konflikt for å komme til Norge? Leo Ajkic har reist verden rundt, men nå ville han bare bli hjemme.

– Flere hadde sagt at de ikke ville dra. At de ikke turte. Jeg gruet meg til alt. Til å fly, til å være der. Jeg driver ikke med ekstremsport heller.

Leo Ajkic fremstår ikke akkurat som den redde og engstelige typen. Der han med sin litt hengslete, coole og bekymringsløse stil har gitt flyktninger en stemme.

– NRK skjønte hvis jeg ikke ville være med. Jeg kunne få bli hjemme. Jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle reise. Jeg tenkte på det da jeg skrev opp hvem som er mine pårørende. Men så kom jeg til at dette er en sak som er mye større enn meg, mye viktigere enn meg.

Leo Ajkic

Leo Ajkic var usikker på om han skulle tørre å reise til Sør-Sudan på vegne av TV-aksjonen. Landet er et av verdens farligste og utrygt.

Foto: Anette Torjusen / NRK

Vi må tilbake til juni i år og da Leo ble spurt om han ville reise til Sør-Sudan som programleder for årets TV-aksjon. Ønsket var at han skulle lage reportasjer om flyktningbarna i Sør-Sudan. Årets aksjon går til skolegang for barn i krig.

Leo er usikker om han vil dra til det voldelige landet der FN frykter at et folkemord kan skje når som helst. Der barn og babyer blir angrepet av sylskarpe macheter. Der voldtekter, drap og skuddvekslinger er den brutale hverdagen.

Sikkerhetssituasjonen gjør at de færreste beveger seg ut i gatene i hele Sør-Sudan.

– Jeg ville ikke stikke ned dit, men dette er et sted folk her hjemme må få høre om.

Sammen med resten av NRK-teamet kom han seg til hovedstaden Juba i Sør-Sudan. Der fikk de haik med et fly fra FNs flyselskap (UNHAS) til byen Wau.

Det er for farlig å bevege seg på landeveien i Sør-Sudan. Nilen, som har vært en viktig ferdselsåre, er stengt for all gjennomgang. All transport foregår i hovedsak i lufta.

Leo brukte de to timene i flyet til å se på landskapet under seg.

– Det var så frodig med Nilen som gikk gjennom statene. Det var ikke mulig å se at det var krig. Ikke sånn som jeg er vant til. Det var som om noe ikke stemte. Hvis jeg hadde blitt sluppet av et sted på veien, ville jeg ikke skjønt at det var krig.

Wau i Sør-Sudan

Frodig, rikt og få tegn til krig på dagtid, sier Leo Ajkic om sitt møte med Sør-Sudan. Her fra Wau.

Foto: Ida Scheie / NRK

Leo har selv vært på flukt. Han var bare sju år gammel da krigen startet i Bosnia på begynnelsen av 90-tallet. I fire år var han og familien på flukt, før han som 11-åring kom til Norge.

Men han kjente ikke igjen tegnene på krig i Sør-Sudan.

– Jeg kunne ikke se noen kulehull i veggene, ikke granathull i veien eller rester av bombing. Ingen tanks som kjørte i gatene eller soldater. Hvis du kommer fra et sted med krig, så kan du sammenligne. Du vet hva som har skjedd med ditt land og du kjenner igjen tegnene på krig. Her så jeg ingen. Det skremte meg.

– Sov ikke godt

Allerede da de landet merket han at noe var annerledes. Leo og teamet fra NRK kjente på den søvnige rytmen på flyplassen. Det var dønn stille. På rullebanen sto det flyvrak side om side med fly fra FN, Røde Kors og andre hjelpeorganisasjoner.

På vei til flyktningleieren i Wau så de hvor oppdelt byen var. Langs veien sto det tomme, falleferdige og fraflyttede hus. Rett over gata for husene, lå flyktningleieren.

Bak piggtråd og mur bor 40.000 flyktninger. Like mange som det bor i Ålesund.

– Før jeg dro hadde jeg ideer, tanker og fordommer om det som skulle møte meg. Jeg hadde sett for meg mye tørke og sultne folk.

Flyktningleir i Wau

40.000 mennesker bor i flyktningleieren i Juba i Sør-Sudan. Mange av dem barn som er drevet på flukt.

Foto: Ida Scheie / NRK

Men det var ikke det han så langs veien.

– Jeg så tomatene som hang i hagene, og så ingen tegn til matmangel. Men hvis folk hadde blitt boende i husene sine, hadde de blitt skutt i forsøket på å plukket dem. Det at de kunne se de gamle husene og tomatene sine fra flyktningleieren sa så mye om situasjonen.

Blodige kamper har herjet i Sudan siden 1980-tallet, og Sør-Sudan ble eget land i 2011.

Men optimismen og håpet varte ikke lenge for verdens yngste nasjon.

I 2013 brøt det ut harde kamper igjen. Millioner ble drevet på flukt innad i Sør-Sudan eller til nabolandene Uganda, Etiopia og Kenya.

Leieren i Wau i Sør-Sudan

Piggtråd og mur skal holde farer ute av flyktningleieren i Wau, men det er ikke alltid nok.

Foto: Ida Scheie / NRK

Redselen Leo følte på før han dro, slapp ikke taket. Den hadde satt seg i ryggmargen. Det hjalp ikke stort at han ble fortalt at han skulle bo «trygt».

Leo fikk rom på et hotellet i Wau, der hjelpearbeiderne bodde.

– Hvis noe skulle skje, så hadde det skjedd på det eneste hotellet med turister. Jeg kan ikke si at jeg sov særlig godt da jeg var der. Jeg var redd for at noe skulle skje. Dessuten måtte jeg stoppe alle kakerlakkene som kravlet ut av hull i veggen på hotellrommet.

En kakerlakk skulle også gi han en måned med magesjau, men det kommer vi tilbake til.

– Alle hadde opplevd noe fælt

– Det var så sykt mange unge folk, jeg tror nesten 70–80 prosent av dem var barn. Det var barn over alt. Hele leieren var preget av det.

Leo Ajkic i Wau i Sør-Sudan

Leo har alltid hatt lett for å få kontakt med folk. I flyktningleieren i Juba flokket barna seg rundt han.

Foto: Ida Scheie / NRK

Barna som gjennom TV-aksjonen skal få penger til skolegang, flokket seg raskt rundt Leo. Og det tok ikke lang tid før han kom i prat med dem.

Den høye, hvite mannen vakte oppsikt.

Det var ikke noe nytt, egentlig. Helt siden han var liten har Leo hatt lett for å snakke med folk og få kontakt.

Folk åpner seg, og han lytter.

– Det har alltid vært sånn. Det er nok væremåten min, klesstilen og hvordan jeg er med folk. Jeg er personlig interessert og jeg gir av meg selv. Jeg er ærlig om at jeg kom til Norge for å få et bedre liv.

Og det tok ikke lang tid før barna i leieren åpnet seg for Leo.

– Jeg trengte ikke å lete etter barn som hadde opplevd noe forferdelig. Alle barna jeg møtte hadde opplevd noe fælt. De hadde alle sett noe eller mistet noen.

En av dem var Daniel. Han rørte Leo. Daniel hadde aldri vist så mye følelser, fordi han alt for tidlig måtte bli voksen og ta ansvar. Da Leo spurte om han kunne fortelle sin historie, brøt han ut i tårer.

Leo Ajkic i Sør-Sudan med Daniel

Spesielt unge Daniel gjorde inntrykk på Leo. Han hadde vært vitne til mye elendighet, men begynte å gråte da han skulle fortelle sin historie.

Foto: Ida Scheie / NRK

– Det var sterkt. Han hadde kanskje ikke grått så mye, og var ikke vant til å snakke om følelsene sine, sier Leo.

Daniel hadde sett faren bli tatt til fange av de militære rett utenfor flyktningleiren. På mirakuløst vis hadde de sluppet ham igjen, og Daniel og familien hadde løpt mot sikkerhet. Kulene fløy rundt dem, men på veien inn i leiren mistet de naboene sine. De ble skutt rett foran øynene til Daniel.

Historien gjorde sterkt inntrykk på Leo. Men det var ikke bare barna som åpnet seg. Også de voksne hadde et behov for å snakke, dele og leke.

– Jeg kunne se at de også trengte å le litt og tenke på andre ting. Flere hadde spilt basket før på skolen eller i studietiden.

Derfor ble det litt basket, Leos favorittsport, og han fikk kjapt trommet sammen lag.

SE VIDEO: Leo fikk også god kontakt med flere av de voksne i Juba. De ble med på basket i varmen. Flere hadde spilt basket da de gikk på skole eller jobbet før det ble krig.

I heten, i den knusktørre røde sanden og uten sko, hadde de glimt av moro i landet som er herjet av krig.

Bak mur og piggtråd var det lett å glemme at flyktningene tidligere hadde et liv med jobb, venner, fritid, skole og aktiviteter. Drømmer og håp for fremtiden som nå lå støvet ned i en flyktningleir.

27 millioner barn i verden får ikke skolegang på grunn av krig og konflikt. I Sør-Sudan er det kun 27 prosent av befolkningen over 15 år som kan lese, viser tall fra Unicef.

Barn bak piggtråd

Piggtråder ringer inn leieren i Wau.

Foto: Ida Scheie / NRK

For Leo var skolegang inngangsbilletten til et bedre liv i Norge. Han visste da han dro hvor viktig det var for disse barna å få en utdannelse.

– Jeg hadde aldri sett en skole i en flyktningleir før, og jeg ble overrasket over hvor stort det var og hvor mange de fikk plass til. Selv om de viste mye glede på skolen, var det ikke langt til tårer og vonde historier.

Leo Ajkic og barna tegnet og snakket sammen

Årets TV-aksjon går til Unicef og skolegang til barn i krig og konflikter. Her er Leo i Juba i Sør-Sudan og ser hva barna lærer på skolen i flyktningleieren.

Foto: Ida Scheie / NRK

– Som en vampyrfilm

Bare i leieren klarte han å slappe av.

– Da jeg var med barna i leieren, klarte jeg å slippe meg løs og føle glede. Med en gang jeg gikk ut følte jeg meg utrygg. Jeg ble passet godt på, men jeg var redd.

Redselen og landet gjorde ham sint og fortvilet.

– Det verste med Sør-Sudan er at det er så rikt. Det har så mange muligheter. Det gjør meg forbanna.

Landet regnes som Afrikas matkammer, men folk sulter. Nord i landet er det olje, men køene er lange utenfor bensinstasjonene.

Banksystemet har brutt sammen og reisefølget fra NRK måtte gå med amerikanske dollar tett på kroppen.

Til tross for et land med ressurser, er det et av verdens farligste. Angrep med macheter, drap, voldtekter og plyndring er dagligdags. Store menneskegrupper blir slaktet.

Farligst er det ved mørkets frembrudd. Det fikk også Leo merke. Han fikk ikke gå utenfor leieren etter klokka 19.

– Da solen var oppe kunne vi være ute, men da det ble mørkt måtte vi inn. Det var nesten som i en vampyrfilm. Det som var farlig våknet om natten.

FN i Sør- Sudan

En FN-soldat holder vakt i flyktningleieren i Wau i Sør-Sudan.

Foto: Ida Scheie / NRK

Angrepene skjedde i mørket, forklarer han.

– Det skjer om natten når folk ikke ser og media ikke er til stede. I det skjulte.

Han slet med å sove.

– Jeg følte meg ikke trygg. Vi kunne bli angrepet. Det var en form for stillhet som skremte meg. Vi visste ikke hva som kunne skje.

I tillegg til det psykiske ubehaget, ble han fysisk dårlig. Så dårlig som han aldri før hadde vært. Skylden fikk en kakerlakk på ville veier.

– Jeg ble matforgiftet i Sør-Sudan. Jeg har aldri vært så syk. Jeg spiste en sandwich og ut kom det en kakerlakk. Men jeg kan ikke klage på noe av det. Folk har det forferdelig, men klarer å vise glede. Da kan ikke jeg klage på en magesjau.

Han var syk i en måned.

Når vondt blir verre

For Leo ble starten på TV-aksjonen tøff både psykisk og fysisk. Og to måneder før den åtte timer lange TV-sendingen skulle på luften, døde Leos kjæreste. Også da fikk han tilbud om å trekke seg.

– Jeg måtte forsvinne litt og tenke. Jeg måtte være i min egen boble en stund.

I Sør-Sudan ble Leo skremt av at han ikke kunne se krigen. Men da kjæresten gikk bort, kunne tredje verdenskrig ha brutt ut uten at han hadde lagt merke til det, forteller han til Synnøve Svabø i i radioprogrammet Fritimen på NRK1.

For Leo kjentes det riktig å holde på jobben som programleder etter dødsfallet.

– Det hjelper å tenke at jeg vet at hun ville jeg skulle jobbe, og spesielt med TV-aksjonen som er en veldig viktig sak.

Privat, men snakkesalig

Gjennom serien «Flukt» har han besøkt mange som lever i et jerngrep av frykt.

– Da takket jeg Gud for at jeg ikke hadde det sånn. I dag er jeg jo takknemlig for at jeg er ferdig med den greia der, men selv om jeg har det bra, betyr ikke det at andre har det bra. Derfor måtte jeg gjøre dette til tross for ubehaget det var for meg personlig å reise ned dit.

Vi spør han om han aldri blir lei. Lei av å rippe opp i sine egen historie og aldri helt legge den bak seg?

– Selv om jeg har fått hjelp i Norge, betyr det at jeg skal være bekymringsfri? Nei. Engasjementet mitt blir bare sterkere, og det har også blitt min rolle.

Følg et barn til skolen.
Årets TV-aksjon går til Unicef. Pengene som samles inn skal sikre at barn får mulighet til læring og skolegang i fem land som alle er rammet av krig og konflikt.
Programleder Leo Ajkic besøker Sør-Sudan for TV-aksjonen. Her møter han tiåringen Nya Mal som tegner og forteller om livet og skolegangen i en flyktningleir i hovedstaden Juba. Hun tegner et nytt flagg for det krigsherjede landet sitt.

SE VIDEO: Leo møter noen av barna i Sør-Sudan i hovedstaden Juba.

Leos gave er at han er flink til å ha samtaler med mennesker.

– Jeg har ikke de beste intervjuteknikkene for å få folk inn i en krok, men jeg føler jeg klarer å gi samme respekt til alle jeg møter. Også hvis jeg er uenige med dem.

Selv er han privat. Han er ikke så glad i å snakke om seg selv og sitt liv. Men folk på flukt, de vil han snakke om.

– Uansett hvor bra jeg har det i livet, så er det noen på flukt. Da kan ikke jeg gi meg.

– Selv om det gjør deg redd, søvnløs og matforgiftet?

– Ja, sier han kontant.