Line Andersen i Colombia
Foto: Helene Sandbu Ryeng / Unicef

Kunsten å leve uten krig

I 52 år har borgerkrigen herjet Colombia. Hver femte colombianer har aldri levd i fredstider, og de som ikke har opplevd det, må lære det.

Skolegården i Puerto Amor-regionen i Colombia er utstyrt med lekeapparater, og til min store fornøyelse, en fotballbane. Som sportsjournalist klarer jeg ikke la vær å snu meg mot kameraet og kommentere kampen slik jeg pleier. Bare at denne gangen er det jentene mot guttene og ikke en landskamp.

Line Andersen besøker Colombia
Foto: Helene Sanby Ryeng / Unicef

Som programleder for TV-aksjonen har jeg reist fra trygge Norge for å bli bedre kjent med noen av barna som skal få midler fra årets TV-aksjon. Jeg er i et område som ikke er nevnt med ett eneste ord i reisehåndboken jeg har med fra 2015. Her, langt unna de sentrale myndighetene i Bogota, regjerte FARC. Den tidligere revolusjonære geriljaorganisasjonen finansierte virksomheten sin gjennom utpressing, kidnapping, ulovlig kokainhandel og kvegtyverier.

Skolen i Puerto Amor, San Vicente

Det kjennes ut som en type fremgang at skolebygget er en gammel FARC-kaserne, som nå er malt i alle regnbuens farger.

Foto: Ida Scheie / NRK

Et av barna i klassen jeg følger er 11 år gamle John Sebastian. Han inviterer meg med hjem. Huset består av en en åpen gang i midten og på hver side ligger det kjøkken, soverom, toalett og alt annet man trenger. Familien har også et hønsehus i hagen. John viser muntert frem hønene «Snill» og «Modig». Modig hugger mot oss, og jeg skjønner raskt hvordan hun fikk navnet. John Sebastian forteller at det tidligere bare var geriljasoldater å se utenfor huset.

– Før så vi dem hele tiden. De gikk forbi med tyvgods og våpen.

Line Andersen og John Sebastian

John vil bli fotballspiller og veterinær når han blir voksen.

Foto: Line Andersen / NRK

Vi setter oss på verandaen. Solen steker, men skyggen hjelper. Bak John sitter moren i en hengekøye og sysler med sitt, mens småsøsknene løper frem og tilbake og leker. Det er ikke så lett å vite hvor jeg skal begynne intervjuet med John, men det er historier som hans som er grunnen til at vi er her. Jeg spør om hva som skjedde med faren hans.

– Faren min ble drept. Han ble skutt i ryggen.

John har fått hjelp av Unicefs psykologer til å fortelle historien sin. Han var bare to da faren ble ført vekk med bind for øynene.

– Jeg vet ikke om det var hat eller misunnelse.

Unge i Colombia må lære om fred

«Når hestene løper fritt er de fornøyde»

John og de andre elevene er en del av Unicefs pilotprosjektet «Peaceful schools». Hver femte colombianer har aldri levd i fredstider, og de som ikke har opplevd det, må lære det. Derfor står konfliktløsing gjennom lek og samtaler på pensum, og barna skal få kunnskap og verktøy som de kan bruke for å være med å skape og vedlikeholde freden.

I klassen jeg får være med i deler de seg i to lag hvor lag. Lag A skal fange lag B. Etterpå snakker barna på lag B om hvordan det kjentes å være tatt til fange. Det er en fornøyelse å høre på dem med sine betraktninger og meninger: «Når hestene løper fritt er de fornøyde, men når man fanger dem, og krenker dem, da fratar man dem friheten,» sier en.

Timeplanen viser at det er tid for opplæring om miner. Unicef-pensumet er skreddersydd til landets situasjon. Spesialtrente Unicef-lærere reiser fra skole til skole i Colombia for å forelese om hva barna må passe seg for.

Line Andersen i Colombia

Jeg får kjenne på frykten som colombianerne lever med hver dag når jeg mister balansen ørlite og trår ut til høyre for grusveien. Jeg frykter smellet når skoen min treffer gresset.

Foto: Ida Scheie / NRK

I varmen forsvinner fokuset mitt, og jeg ser ut vinduet. Der ligger et av de vakreste området jeg noen gang har sett. Landskapet her tar pusten fra en. Det er frodig og grønt, men åsene, slettene og fjellene er ikke så fromme som de ser ut til å være. For borgerkrigen har etterlatt seg en brutal arv: Colombia er det landet i verden etter Afghanistan med flest miner. I 31 av de 32 fylkene ligger eksplosivene gjemt og det finnes ingen kart og ingen kunnskap om hvor de er gravd ned.

Barna er blitt satt i grupper og lærerne viser frem bilder som illustrerer hvor godt skjult en mine kan ligge. De diskuterer, peker og lærer forskjellen på en granat og en mine. Unicef-lærerne mener barna vil være med på å spre kunnskap om miner videre til familiemedlemmer og venner. Det er konkret, livreddende lærdom som skal gi barna en tryggere nåtid og fremtid.

Mineopplæring i Colombia

Ingen har oversikt over hvor minene i Colombia er gravd ned. Derfor må barna lære hvordan de ser ut.

Foto: Ida Scheie / NRK

Noen av minene er godt gjemt i busker, kratt og i åkre, forteller læreren. Andre miner er laget som fargerike leketøy. De er konstruert med ett mål for øye: Å lokke til seg og drepe barn.

Flere enn 11 000 er drept av miner siden 1990. Jeg blir fortalt at det tar omtrent ett døgn å rydde fire til ti kvadratmeter. Regjeringen mener det vil ta fire til fem år å fjerne alle, andre mener det vil ta minst ti år før man kan ferdes trygt. 52 millioner kvadratmeter skal undersøkes. Over tusen tidligere FARC-soldater skal være med å rydde landet for miner. Ved å omskolere de tidligere geriljasoldatene håper man at freden vil sette seg i alle leire.

Tommel opp for fremtiden

Når mineopplæringen er over, går vi alle ut i skolegården. Der er det rigget opp en scene med stoler rundt. Støvet ligger i luften og varmen er like intens, men barna danser, synger og opptrer. Og iveren deres smitter, og snart glemmer vi varmen og heier og klapper, helt til teatergruppen setter i gang. Da blir det stille.

En ung gutt spiller en geriljasoldat. Han ser seg rundt om noen ser ham, før han legger ut en granat i «åkeren», forestilt ved en potteplante. Bøndene kommer ut med «raker», forestilt ved kosteskaft, for å pløye jordene. Plutselig kommer en bonde borti granaten og den sprenger, kun på liksom. Bonden faller om. Barna rundt meg fikler litt med håret og tvinner tomler. De har sett dette før.

Mineproblematikken er så sammenvevd med hverdagen her i Colombia. Jeg derimot sitter som limt til stolen mens bonden ligger helt stille på scenekanten. En ung gutt i en altfor stor hvit frakk kommer løpende og tar pulsen på mineofferet. Han rister på hodet. Bonden løftes opp på en båre og skuespillet er slutt. Applaus. Drap er en ubehagelig avslutning på et skoleteater.

Forestilling på El Pescador skole, Colombia

Teaterstykkene som settes opp på skolen er av det mer makabre, men livsviktige, slaget.

Foto: Ida Scheie / NRK

Borgerkrigen i Colombia har skapt et mye større skille enn fjellkjeden Andes har klart. I urbane strøk har krigen vært fjern og noe man ikke har oppsøkt. På landsbygda derimot har kuler og gerilljasoldater rast rett utenfor vinduet. Å få besøk fra andre enn menn i kamuflasjeklær har stor betydning for de vi møter. Unicefs folk er en del av fremtidshåpet. De tilbyr læring og kommer med utstyr som gjør skoledagen livsviktig for disse barna, og de kommer også med nærhet, glede og engasjement.

Unicef-arbeiderne reiser gjennom en jungel for å ta vare på akkurat dem, og det setter landsbybeboerne stor pris på. Og etter jeg selv har reist ruten fra Bogata til El Pescador, kan jeg skjønne hvorfor.

Langs veiene i de tidligere FARC-områdene måtte vi med jevne mellomrom kjøre forbi hærens sjekkpunkter. Der stod blide soldater med maskingevær som ga oss tommelen opp. Lenge tenkte jeg at de var over gjennomsnittet hyggelige soldater. Men i virkeligheten var sjekkpunktene og tommelen et bilde på hvor skjør freden i Colombia er. Hadde soldatene vendt tommel ned, ville det betydd at noen har brutt fredsavtalen. Da ville ikke veien til skolen lenger vært trygg.

Laster Giphy-innhold

Men for nå vender tomlene opp. Og jeg har et håp om at de vil fortsette å gjøre det. Jeg håper også dette er den avtalen som vil gi Colombia varig fred. Og ikke minst håper jeg at utdanning og opplæring vil gjøre drap i skoleskuespill like utenkelig som det er for oss her i Norge.