Ulovlig gullgraving ødelegger regnskogen

I småfly over regnskogen i Brasil kan du se skogen som små brokkolibuketter så langt øyet rekker.

Det er flatt og enormt stort og bare avbrutt av små og større elver som likner på en svingete norsk vei på Vestlandet.

• TV-aksjonen Regnskogfondet : Dette skal pengene gå til

Spyler i stykker elvene

Innimellom kan du se små sandstrender som bitte små øyer i elva. Og fra 900 meters høyde skimtes av og til noen små, blå firkanter.

– Ofte bruker gullgraverne høytrykksspylere i elva som river opp elvebredden og sprer grus og slam nedover, som igjen ødelegger vannkilden, sier Lars Løvold, daglig leder i Regnskogfondet.

De blå klossene er ulovlige flåter som graver etter gull. Og sandflekkene er ødeleggelser etter gullstøvsugeren.

– Gullgraving i Amazonas er et faktum, og flere steder er det tillatt. Men all gullgraving på indianernes territorium er ulovlig, understreker Løvold.

Vi fløy over Yanomamienes territorium. Der er det totalforbud mot gullgraving. Likevel så vi både sår i elva og ulovlige flystriper. Myndighetene bomber flystripene og arresterer de gullgraverne de finner og setter en stopper for akkurat det området. Neste uke kommer det nye et annet sted.

Der gullgraverne får arbeide uforstyrret i lengre perioder, blir skogen helt ødelagt. Jo mer det graves og spyles, jo mer gjørmete blir det. Og jo flere gullgravere kommer til.

Det blir små byer midt i jungelen, med boder som selger mat og brennevin, og alt annet gullgraverne trenger. Bakmennene har boder som kjøper gull og flyr inn prostituerte for å tjene enda mer penger.

– Gullgravermiljøet er et veldig perverst samfunn. Det er ekstremt maskulint med mange eventyrere og kriminelle, og mange av de få kvinnene som er der er prostituerte. Det er rene ville vesten, påpeker Løvold.

Det koster svimlende summer å komme seg inn dit gullet er. De fattige reiser mange uker langs elvene. De som har spart opp litt penger reiser med fly. Så blir de der og graver etter gull til de har tjent nok til å reise tilbake med overskudd.

– Jeg så slike store gullgraverområder fra lufta da vi reiste langs Xingu-elvebassenget i småfly. Jeg kunne se områder der skogen var helt borte og det var bare leirete områder. Det ser nesten ut som månelandskap, skisserer han.

• Programleder Haddy: I regnskogen uten privatliv

15 prosent døde

På 1970- og 80-tallet bredte gullgraverbølgen seg i Brasil, og mange av dem støtte på indianerstammer med liten eller ingen kontakt med utenforstående.

– For ikke lenge siden var det mange gullgravere her, men nå er det ikke så ille lenger. De bodde i fjellet og gravde heldigvis ikke så nære landsbyen min, sier Toto Yanomami, leder av landsbyen To-to-a-pi.

Da gullgraverne kom, lærte han portugisisk av fem hvite menn. Manakara, området han kommer fra, hadde tre store landsbyer med over 100 Yanomamier i hvert av rundhusene.

– Mange av de jeg kjente hadde kontakt med gullgraverne. De hvite kom med mange nye sykdommer og da var det mange som døde. Det er veldig få eldre her. 50 prosent av Yanomamiene er under 15 år. Mange døde da gullgraverne kom, men nå er helsa mye bedre og indianerne har laget mange barn, forklarer han.

For Yanomami-indianerne var det verst på 80-tallet. I 1987–88 var situasjonen helt ute av kontroll.

– 40.000 gullgravere var inne på deres område der 12.000 indianere levde. 15 prosent av de brasilianske Yanomami-indianerne døde da, forteller Løvold.

Flyr ut enorme summer

– Gullgraving er ekstremt attraktivt. For fattige folk representer det en mulighet. Drømmen om å bli rik. Håpet om å finne det store funnet. Det er ganske mange som kan leve av gullgraving. Titusener av brasilianere graver gull i Amazonas, men det er nesten bare bakmennene som blir rike, skisserer Løvold.

Helt siden gullgraverinvasjonen på 80-tallet har Yanomamiene levd under sterkt press.

– Det har tidligere blitt gjennomført organiserte aksjoner for å kaste ut ulovlige gullgravere, blant annet en stor aksjon i 2012, der føderalt politi identifiserte gullsmeder og småflypiloter, sier Ana Paula Caldeira Souto Maior, advokat i den brasilianske miljø- og menneskerettighetsorganisasjonen Instituto Socioambiental (ISA).

Etter rapporteringer fra de forskjellige Yanomamilandsbyene har politiet kartlagt og planlagt en større organisasjon i over et halvt år.

– Vi har solcelleradio i landsbyene så vi kan kommunisere med hverandre og med Hutukara. Den bruker vi blant annet til å si ifra om gullgravere og flyrutene deres, sier Davi Kopenawa Yanomami, grunnleggeren av yanomamienes representative organisasjon Hutukara.

Resultatet kom 8. mai i år. 150 føderale politifolk gikk til aksjon i flere brasilianske stater. De kartla hele verdikjeden, fra hvem som finansierer gullgravingen til hvor gullet ender opp til slutt.

Målet var å bekjempe et nettverk av organisert kriminalitet som tjener på ulovlig utvinning av gull og andre edle metaller. Nettverket består av forretningsmenn, offentlig ansatte, gullgravere, gullforhandlere, gullsmeder og småflypiloter.

Politiet i Brasil anslår at det har blitt tatt ut rundt 160 kilo gull i måneden fra yanomami-territoriet. Med dagens gullpris og valuta tilsvarer dette en gevinst på 40 millioner kroner i måneden for bakmennene og gullgraverne.

• TV-aksjonen Flyktninghjelpen: Hva har pengene gått til?

Fulle av kvikksølv

Gullgravingen lager store sosiale problemer hos Yanomamiene. Som en hovedregel holder urfolket seg unna, men noen lar seg lokke av klær og gaver. Det påvirker lokalsamfunnet negativt.

– Hvis Yanomamiene møter gullgravere, vil de forsøke å bestikke dem med sukker og brennevin, og være venn med dem for å grave i fred. De bestikker seg til arbeidsro, forklarer Løvold.

– I 2004 jobbet gullgraverne oppover elva ved huset mitt, og jeg snakket med dem. Vi hadde byttehandel. Jeg fikk ris av gullgraverne, de fikk kjøtt jeg hadde jaktet på, forteller Josivan Yanomami.

Men de kom ikke bare med ris. De brakte også med seg malaria og andre sykdommer.

– De ga oss T-skjorter, men de var infiserte. Vi fikk kløende utslett da vi brukte dem, forteller han.

Måten de gravde opp gullet på, forurenset elva.

– De brukte vannkanoner som ødela enden på elvene. For å suge opp gullet hadde de en maskin på båtene. Den sugde opp gullet og sprøytet gjørma ut igjen, minnes han.

Elva ble gjørmete, og fisken døde.

– Politiet kom og fjernet gullgraverne, men lot utstyret være igjen. De har ikke kommet tilbake etter dette, forteller han.

Det er risikabelt for indianerne å møte gullgraverne.

– Det har vært massakrer. Gullgravere har drept Yanomamier som følge av konflikter. I Haximul forsøkte de å utrydde en hel landsby og det hender fremdeles at folk blir skutt, legger Løvold til.

I tillegg skader selve utvinningsmetoden regnskogen.

– Gullgraverne bruker store mengder kvikksølv når de vasker ut den gullholdige grusen, forklarer han.

Kvikksølvet brukes i siste fase og gjør at gullet binder seg sammen til større klumper. Disse varmes opp slik at kvikksølvet fordamper og gullet blir igjen. Men kvikksølvet svever ut i lufta, ned i elva og blir der.

– For oss er dette veldig problematisk. Kvikksølvet forsvinner ikke, men blir liggende igjen i vannet og går inn i fisken. Fiskene blir syke og vi blir syke av å spise fisken, forklarer Davi Kopenawa Yanomami.

– I Peru og områder vi arbeider i rett over grensen ved Acre, er det et voldsom omfang av gullgraving og helt ute av kontroll. I Guyana er det faktisk en av hovedårsakene til avskoging. Det er lav avskoging der, men stigningen er knyttet til gullutvinning, sier Løvold.

Lever med drapstrusler

Lars Løvold fortelelr at Roraima er et sted der gullgraverne er en del av alt. At det er ulovlig, er det nesten bare indianerne som bryr seg om.

Helt nord i Roraima ligger byen Boa Vista, og midt i byen ligger «gullgata». Mange små butikker kjøper og selger gull.

– Du kan komme dit med gullklumpen din, så betaler de for den. Men de kjøper også inne i jungelen. De som organiserer har oppkjøp lokalt, men gir nok en dårligere pris enn i Boa Vista. Gullgraverne som klarer å sanke gullet og ta vare på det, selger det først når de kommer til Boa Vista, ofte etter seks måneder eller ett år, skisserer Løvold.

Hutukara og ISA holder til i Boa Vista. De to kontorene ligger rett ved hverandre, og før var det bare å gå rett inn. Nå har de en tung jernport, strømgjerde, kamera og alarm.

– Det var en hendelse i juni i fjor. Jeg var ikke på kontoret da, men det kom to fiender som ville drepe meg, forteller Davi Kopenawa Yanomami.

De var bevæpnet, og brasiliansk politi mener mennene som lette etter Davi, var betalt av gullinteresser.

Da de ikke fant Davi hos Hutukara, gikk de over gaten til ISA og spurte etter advokaten Ana Paula Caldeira Souto Maior.

– Jeg var heldigvis ikke der. Dette var på morgenen, men så kom de tilbake samme kveld. Da så de meg ved bilen min, forteller advokaten.

Hun tar oss med til «gullgata» i en bli med sotede vinduer. Vi kan ikke stoppe og får bare ta bilder gjennom vinduet.

– Før hadde jeg et klistremerke på bilen, men etter ransepisoden var det første jeg gjorde å ta av klistremerket. Jeg ville ikke at bilen min skulle kjennes igjen, forteller hun.

Gullbodene sier de bare kjøper smykker, men de kjøper gull og hvitvasker gullet.

Davi viser seg aldri i gullgata, det er for farlig. Han går heller ikke alene noe sted i Boa Vista.

– Edelmetallene er internasjonal handelsvare. Det vi avslørte var hvordan ulovlig gull blir smuglet til steder med lovlig utvinning, og kan deretter selges lovlig. Bakmennene gjør ulovlig utvunnet gull til legitimt gull, avslutter Lars Løvold.

Les alt om årets TV-aksjon her