Orange, røde og gule, gladfargede puter ligger hjemmekoselig dandert i en myk sofa. De står i skarp kontrast til den mørke fortvilelse noen av de besøkende på Barnas Stasjon i Trondheim befinner seg i.
- Les også:
Småbarnsforeldre på dop
Hit kommer daglig småbarnsforeldre som har utfordringer innenfor rus og eller som sliter med psykiske problemer.
Her er gravide som forsøker å slutte med dop og begynne på nytt for barnets skyld, og her er småbarnsfamilier som allerede er innenfor barnevernssystemet fordi de av forskjellige årsaker ikke klarer å skjøtte omsorg for eget barn uten hjelp.
Konseptet eies av Blå kors Norge. Etter at foreningen ble tildelt TV-aksjonsmidlene i 2008, ble det mulig å etablere blant annet Barnas Stasjon Trondheim.
– De siste årene har vi søkt om å få drøye midlene fra TV-aksjonen utover de fem avtalte årene. Positivt svar på det har gjort oss i stand til å drive såpass bra som vi gjør. Det er de mest sårbare i hele verden vi ivaretar her. De trenger oss, sier leder av Barnas Stasjon i Trondheim, Bente Amundsen.
– Viktig møteplass
Det stilles krav til dem som kommer. De skal være rusfri. Ikke alle klarer å slutte med dop straks de skjønner at de er gravide, men med hjelp og støtte klarer mange av dem det.
– Dette er en viktig møteplass. Det er ingen tvil om at de byene som har Barnas Stasjon har et godt tilbud for en del av de barna som er i målgruppa, sier Marius Sørensen Sjømæling som er organisasjonssekretær i oranganisasjonen Barn av rusmisbrukere (BAR).
Han forteller at han ofte anbefaler Barnas Stasjon til familier som han er i kontakt med. Både for at de skal få veiledning og delta på forskjellige aktiviteter.
– Jeg skulle gjerne sett at man hadde et slikt tilbud i alle norske byer med over 50.000 innbyggere. Minst, sier Marius Sørensen Sjømæling.
Misbruk går i arv
En rapport fra Folkehelseinstituttet viser at til sammen 290.000 barn i Norge har foreldre med en psykisk lidelse som kan gå ut over daglig fungering. Rundt 70.000 barn har foreldre med et såpass alvorlig alkoholmisbruk at det sannsynligvis går ut over daglig fungering. Mørketallene er store.
Klokken 10.00 åpner dørene. Barnas Stasjon i Trondheim har rundt 70 familier som aktive brukere. Dette inkluderer 150 barn. Her får mange den støtten de mangler hjemmefra, kunnskapene de aldri fikk fordi de selv kommer fra et brokete hjem.
– Noen har ingen andre i hele verden enn oss. De kommer hit hver dag. Andre har god kontakt med familien, men sliter med seg selv, sier Amundsen.
– Klarer vi å tilføre bare én dråpe livskvalitet til ett av disse barna mens de er her, så er det verdt det, sier leder av Barnas Stasjon i Trondheim, Bente Amundsen.
Hun forteller at problematikken går i arv. Mange mister nettverket sitt fordi de må ta et oppgjør med sin egen mor for å klare å være en god mor selv.
– Vi jobber mye med hvilke mønstre som skal brytes. Det samme gjelder de som har levd med psykisk syke foreldre. Vi håper vi slipper å se barna som kommer hit igjen når de blir større.
Lære å spise middag sammen med andre
I begynnelsen kommer foreldrene til stasjonen og et veiledningsmøte en gang i uka. Etter hvert må familien også komme samlet til middag eller delta på andre gruppetilbud.
Her er samtalegrupper for barn, pappagruppe, barselgruppe, trimgruppe og aktivitetstilbud som turer i marka eller middager i fjæra. Eller rundt bordet. De som kommer hit må ofte lære ting som andre tar som en selvfølge: å spise middag sammen med andre eller kanskje å invitere til barnebursdag.
– Noen er redde for at de ikke strekker til på kakebakingsfronten. Da finner vi ut hvorfor dette er så skummelt, og kan kanskje hjelpe dem med i alle fall én kake, sier Amundsen som i tillegg til å være leder på Barnas Stasjon i Trondheim, også er koordinator og fagansvarlig for alle seks stasjonene i Norge.
Møter dem med varme
Interiørarkitekter har skapt hjemmehygge i de gamle kontorlokalene midt i Trondheim sentrum. Her driver de ansatte ved Barnas Stasjon miljøterapi på høyt plan.
– Vi skal være gode rollemodeller og vi skal møte dem som kommer hit i døra med et godt budskap. Mange blir helt satt ut bare fordi vi gir dem et smil og ønsker dem velkommen. De er ikke vant til å bli møtt slik av noen andre.
De ansatte ved Barnas Stasjon har den kapasiteten som Barnevernet ikke har. Her kan man avtale et møte mellom klokken 10 og 11, som drar ut resten av dagen fordi de besøkende trenger den tryggheten.
Solskinnshistorier og fortvilelse
Til å begynne er de som kommer til Barnas Stasjon ofte skeptiske og stoler ikke på de ansatte. Her blir de tatt inn varmen og en lun stemning av myke puter, langbord og barnelatter og ikke minst profesjonelle pedagoger.
Her blir de sett, hørt og forsøksvis forklart hva som må til for at barnet de bærer, eller som de har brakt til verden, skal få et godt liv. Men de blir også konfrontert om de gjør noe som ikke er forenelig med småbarnstilværelsen.
– Vi tør å gå i relasjon med alle, uavhengig av fortid og fremtid, og vi tør å konfrontere dem med at det de gjør ikke er godt nok om vi ser det.
– Vi møter mange flotte, motiverte mennesker og har mange solskinnshistorier. Blir utgangen av oppholdet at foreldrene selv innser at de ikke er kapable til å ta seg av barnet, er det også positivt. Da er de iallefall i stand til å samarbeide og har lært noe, mener Amundsen.
– Vi har triste historier også. Det er sørgelig når de kommer hit, vil lære å bli bedre foreldre, men så tar Barnevernet barnet fra dem likevel. Ikke alle klarer å være gode foreldre på det tidspunktet de møter oss. Men da må man tenke på barna. Så lenge man klarer å tilføre èn dråpe livskvalitet for barna på et eller annet nivå, er det tross alt det viktigste.