Overlevde seks år med tortur i Iran

Han våkner ennå om natten av sine egne skrik. Hvordan går man videre etter å ha overlevd tortur? Ali Saki involverte seg i Amnesty. – Det reddet livet mitt, sier han.

Stå opp mot urett! 
Vi møter mennesker som har fått hjelp av TV-aksjonen.

Ali Saki overlevde systematisk tortur i Evin-fengslet i Iran. Nå jobber han for Amnesty i Norge.

– Det verste var da jeg hørte fangevokterne torturere kvinner som hadde barna sine med seg i fengslet. Etterpå satt de gråtende og redde på sine torturerte mødres fang. Barna skrek og var redde fordi mamma var så annerledes, sier Ali Saki (60).

Han glemmer det aldri, og han får alltid flashbacks om han hører en kvinne skrike til, enten det er nabokona som hyler av latter, et radioprogram, eller om noen ser på en film.

– Av og til våkner jeg og skriker. Da har jeg drømt meg tilbake til fangeskapet der de jentene ble torturert. Men det går an å leve med det. Jeg er fri her.

Høgravid kone

For i dag bor han i Norge. Her føler han seg trygg. Da iranske styresmakter hentet ham, den dagen for over 20 år siden, hadde Saki en datter på 15 måneder. Hans kone var høygravid med deres andre barn. Saki kunne ikke bare rømme og la dem i stikken.

Han ble torturert fra første stund i fangenskap. Han fikk bind for øynene, ble iført håndjern og sendt rett i torturkammeret.

– Det første døgnet klarte jeg ikke å sove. De torturerte og slo meg. Da de var ferdige ante jeg ikke om det var natt eller dag.

Slått med strømledning

Ali Saki

Ali Saki bor i Norge i dag. Han vil aldri glemme det han har vært utsatt for, men å jobbe for Amnesty gir ham energi til å gå videre.

Foto: Thomas Søbstad / NRK

Saki ble sendt til Evin-fengslet, som er beryktet for tortur av politiske fanger. Han havnet der fordi han ikke var religiøs, hadde omtalt seg som sosialist og dessuten var en sterk motstander mot krigen mellom Iran og Irak. Han var også for kvinners kamp for likestilling i landet.

Hverdagen for Ali Saki og flere av hans medfanger besto i å bli slått. Ofte brukte fangevokterne strømledninger som slagvåpen mot kroppens svakeste punkter, blant annet under føttene og i korsryggen. De ble også hengt opp langs veggen med håndjern slik at kun tærne berørte underlaget. Slik hang de i flere døgn.

– Da de åpnet håndjernene for å tilby oss litt mat klarte jeg ikke å spise. Jeg hadde ikke matlyst og jeg eide ikke krefter til å løfte armene for å spise.

Gjemte barberblad i underbuksa

Det gjør vondt å høre ham fortelle om torturen han og de andre ble utsatt for i fangenskap. I seks år ble han sendt fra celle til celle og fra torturkammer til torturkammer. Fangevokternes mål var med systematisk tortur og total isolasjon å få ham til å angi andre fra den sosialistiske organisasjonen som han var en del av.

– Jeg gjemte et halvt barberblad i underbuksa, som jeg skulle bruke til å ta mitt eget liv med den dagen jeg ikke hadde flere krefter igjen, i tilfelle jeg begynte å oppgi andres navn.

Det han snakker om høres uvirkelig ut, som tatt ut fra en film. Men det er dessverre sant. Dette er virkeligheten for ham og for tusenvis av andre politiske fanger som blir torturert og henrettet for sine meningers mot i regimer rundt om i hele verden.

– Du må være forsiktig. Du må ikke la torturisten se tårene dine, da er slaget tapt. Jeg gråt innvendig for jentene som ble torturert og gjorde mitt beste for ikke å vise min smerte og tristhet til torturistene.

Fangevokteren røpet Amnestys engasjement

Da Ali Saki kom til Norge som politisk flyktning hadde han overlevd seks år i Evin-fengselet i Iran som politisk fange. At han fremdeles var i live var i høy grad på grunn av Amnesty sitt engasjement, som en av fangevokterne ironisk nok røpte seg om under tortur.

– En dag var torturisten ekstra hardhendt mot meg. Han sa at han skulle sørge for at jeg ville bli skutt og at Amnesty ikke kunne hjelpe meg. Da skjønte jeg at noen der ute hadde engasjert seg i saken min. Jeg følte meg reddet og ville danse på cella.

Merket Amnestys engasjement på kroppen

Ved hjelp av folk som hadde klart å rømme fra Iran, hadde Amnestys kontor i London utarbeidet en liste på 50 fanger som ble utsatt for systematisk tortur og sto i fare for å miste livet. Ali Saki var en av dem. At Amnesty engasjerte seg i nettopp Saki merket han på kroppen.

– Jeg ble ikke grovt torturert lenger. Når jeg så fikk besøk kort tid etterpå tok jeg det som et tegn på at livet mitt var blitt reddet.

Amnesty har bidratt til å få løslatt over 50.000 samvittighetsfanger. Årets TV-aksjon går til Amnesty International for tredje gang. Denne gangen skal de blant annet bruke pengene til etterforske menneskerettighetsbrudd og gjennomføre internasjonale aksjoner for å presse overgripere til å frigi samvittighetsfanger. Det betyr at flere i Ali Sakis situasjon kan få hjelp.

Torturen kommer tilbake i drømmene

For å gjøre en lang historie kort engasjerte Norges ambassade i Teheran seg i Ali Saki. Han fikk komme til Norge hvor han bor i dag.

– Det var herlig å komme til Norge og møte mine slektninger som hadde jobbet for meg mens jeg satt i fangenskap i Iran. Jeg har vært en av de heldige politiske fangene som har fått så mye hjelp.

To Amnestyaktivister var der for ham fra første stund da han kom til Norge. Han hadde også samtaler med en sykepleier hver måned og av og til en gang i uka.

– Dette er veldig viktig. I dag vet ikke folk som har vært utsatt for tortur hvor de skal henvende seg når de kommer til Norge. Og kommer de til en psykolog, er det ikke sikkert personen kan noe særlig om akkurat torturoffer, sier Ali Saki.

Han sliter ennå med tanker og drømmer, som tar ham tilbake til den grusomme situasjonen. Av og til våkner han og skriker, da er han tilbake i Evin-fengslet og møter sine torturister.

– Det er stor forskjell mellom det å ha sår på kroppen og sår i sjelen, men det går an å leve med det, gå videre og bearbeide sårene. Når man er fri som jeg er nå, så gå det an, sier han til NRK.

Sterkt engasjert i Amnesty Norge

For Ali Saki selv har det hjulpet å engasjere seg i Amnesty her i Norge. Han er i dag en av Amnesty Norges mest aktive medlemmer og føler det som en stor ære at han får lov til å jobbe for organisasjonen.

– Tross sår og smerter er målet mitt at jeg må gå videre. Amnesty betyr alt for meg. De har reddet livet mitt og de har gitt meg muligheten til å kjempe for menneskerettigheter, sier han.

– Jeg får mye energi til å gå videre tross alle smertene og minner jeg har fra fangenskapet.