Når fembarnsfaren Pontien Nyandawi (36) kom hjem om kveldene, full på alkohol eller ruset på stoff, gjemte vettskremte Jeanette og småsøsknene seg bak moren. De var ikke redde bare fordi han hele tiden var beruset. Han slo og mishandlet moren på det groveste. Han stjal avlingene kona dyrket og brukte alle pengene fra salget på stoff og sprit. Det er en oppriktig angrende Pontien som forteller om seg selv. Vi møter ham og familien hans hjemme i landsbyen i Burundi i Sentral-Afrika.
Drøm om å bli nonne
Det er vanskelig å si om det er sjenanse for de fremmede fra Norge som gjør at Jeanette ser så engstelig ut. Det kan også være inngrodd frykt for faren. Vi spør om hun stoler på at faren ikke vil slå lenger, eller ruse seg fra sans og samling.
- Det er først nylig at jeg ikke lenger er redd ham, sier Jeanette lavt.
Hun går i 4. klasse og vil fortsette på skolen også etter sjette, som er siste år i grunnskolen i Burundi. Etter skolen vil hun bli nonne. I Burundi er det status å gi sitt liv til Gud, men det ligger kanskje også andre motiver bak 13-åringens drøm om å leve et liv fritt for menn.
- Trodde vi skulle dø
- Hadde det ikke vært for CARE, tror jeg vi hadde vært døde nå, sier moren Jeanine Cishahayo (34).
Hun er en høyreist og vakker kvinne. Det er vanskelig å se henne for seg, banket til blodet rant fra nese og ører. Det er også vanskelig å forestille seg Pontien som en forferdelig voldsmann, en lasaron i fillete klær, som tvinger kona til å rømme hjemmefra. En som ikke bidrar med ett øre til husholdningen, men stjeler fra maten til barna for å kjøpe dop.
- Skal det alltid være slik, spurte jeg meg selv. Jeg greide ikke å dyrke nok mat til meg og barna, sier hun. Barna gikk kledd i filler.
Nå er alle barna velstelte og kledd i rent tøy. Håret er kullsvart, ikke lysebrunt i tuppene slik håret til barna her blir når de ikke får nok næring. (46 prosent av befolkningen er kronisk feilernært, ifølge FNs matvareprogram.) De ser sunne og friske ut. Ansiktene sprekker opp i store smil og sjenansen forsvinner når bildene av dem kommer fram på den magiske lille skjermen på digitalkameraene våre.
Marerittet fortsetter
Den store endringen kom i 2007. Året før hadde Jeanine blitt med i en spare- og lånegruppe i landsbyen, etablert av CARE. Den nøysomme kvinnen greide å spare og tjene en del på småhandel i landsbyen.
Da Pontien så hva kona fikk til, ville han selv være med. I 2007 ble han med i en gruppe CARE startet for menn som i tillegg til økonomiske aktiviteter, driver samlivskurs.
Han begynte å jobbe som landarbeider med de andre mennene i gruppa. Pontien sparte penger. Han tok opp sitt første lån. Familien glemmer aldri den dagen da Pontien for første gang ga Jeanine penger.
- Hun skjønte ingenting da jeg kom hjem og ga henne 80 kroner. I tillegg kjøpte jeg kjøtt, olje og salt til henne og barna. Alt som var blokkert i hjertet mitt, var som sluppet fri, forteller Pontien.
Pengene hadde han lånt i spare- og lånegruppa og allerede etter to måneder hadde Pontien tilbakebetalt lånet. Etter hvert hadde han greid å spare rundt 450 kroner – en betydelig sum i Burundi der 68 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, ifølge CIA World Factbook. For pengene kjøpte han blant annet en sykkel, som brukes til frakt og utleie. Litt etter litt sluttet han også å drikke og ruse seg.
- Hvis noen hadde kunnet se inn i hjertet mitt, hadde de sett et lettet hjerte, sier Jeanine. Det syns, også utenpå.
Hjelper andre
Nå leder Pontien andre menn i landsbyen til å slutte med rus og mishandling. Han hjelper mennene til å slutte å ødelegge for familiene sine og seg selv. Han har endelig sett lyset.
(SKREVET AV: Yngvil Mortensen/TV-aksjonen CARE)
