Livet hennes tok en helomvending en tirsdag for litt over to år siden. Hun var i landsbyen for å kjøpe litt salt til å vaske klær. Det var da hun så en gruppe kvinner og en mann fra landsbyen som satt samlet rundt en kasse med tre låser. Hun så at de la penger i kassen. Bosko, som jobber som frivillig for CARE i landsbyen, forklarte Epifani at kvinnene i gruppa møtes hver uke og sparer 1,50 kroner hver i sparekassen. De låner små beløp som de investerer i småhandel med frukt eller grønnsaker. Deretter tilbakebetaler de lånene med rente, slik at beløpet gruppa har tilgjengelig stadig øker.
55 øre dagen
Men Bosko hadde ingen tro på lutfattige Epifani, så fattig at hun ble regelrett utstøtt av resten av landsbyen. Hvordan skulle hun greie å skaffe penger til å være med i gruppa, Epifani som av og til måtte tigge for å få noe å spise til seg og barna?
Vi møter alenemoren hjemme i Byimana sør i Rwanda. Hun bor sammen med datteren Monique Muragijimana (3) og brorens datter Odeta (14) i et lite hus nesten ytterst på en av Rwandas utallige irrgrønne åskammer, med utsikt over dalen under.
- Hvor skal jeg greie å få pengene fra, tenkte jeg, forteller Epifani.
Hun tilhører den kortvokste folkegruppa twa, også kalt pygmeer. På det tidspunktet hadde hun jobbet fire måneder som hushjelp, til 50 kroner måneden. Det er 55 øre dagen for hver av dem. Ikke stort å leve for med en husholdning på tre personer, heller ikke i Rwanda. Ennå lever 60 prosent av den rwandiske befolkningen under den nasjonale fattigdomsgrensen, ifølge FNs utviklingsprogram.
Medlem i gruppa
Epifani håpet at spare- og lånegruppa kunne være hennes sjanse i livet.
- Tirsdagen etter fikk jeg også være med i gruppa, og jeg hadde greid å spare de 1,50 kronene jeg trengte til å legge i sparekassen. Det var 22. november 2006, husker Epifani.
Allerede på det etterfølgende møtet fikk hun låne 12 kroner. Da hadde hun laget en liten forretningsplan som i løpet av to år har snudd livet hennes på hodet.
For halvparten av de 12 kronene kjøpte hun mat til seg og barna. For den andre halvparten kjøpte hun 34 avokadoer for å videreselge. Hun tjente så mye på salget at hun allerede på det neste møtet kunne tilbakebetale lånet sitt.
- Jeg kjøper avokadoene umodne og lar dem modne hjemme. Slik har jeg alltid noe å selge, forteller hun.
Etter kort tid hadde hun kjøpt en gris – som flyttet inn sammen med henne og barna i den bitte lille hytta deres. Etter en stund fikk grisen fem grisunger. Dem solgte hun. Så bygde hun et eget fjøs til grisen. Kjøpte og solgte flere avokadoer. Kjøpte en ku, og kalte den CARE. Deretter bygde hun hus til seg og barna.
Det videre målet framover er å innrede huset med møbler, legge gulv der det nå er jordgulv, male vegger og tak. Hun vil kjøpe flere kuer for å få mer gjødsel til jorda og mer melk, og griser til avl.
CARE gir kunnskap
Hun blir nå ansett for å være så velstående at folk syns det er merkelig. Har hun fått penger, undrer de seg. Er det CARE som driver pengeutdeling?
- Mange tror at CARE gir oss penger, men det er feil. CARE gir oss kunnskap om hvordan vi kan tjene penger, sier Epifani.
- Jeg vil hjelpe andre mennesker som er så fattige som jeg var, til å få til det jeg har fått til. Jeg er også glad for å være en rollemodell for barna mine. Jeg sover godt om nettene nå. Barna får nok mat og ordentlige klær. Monique går i barnehagen. Vi har det bra, sier Epifani.
(SKREVET AV: Yngvil Mortensen, Presseansvarlig TV-aksjonen 2009)