NRK Meny
Normal

- Jeg vil bare at de skal forsvinne

Jeg måtte til Bosnia for skjønne hva en mine er. Jeg måtte stå på en gjengrodd sti og høre smellet som aldri kom, hver gang jeg satte ned foten.

Video - Så ropte de "Alle er døde!"

- Så ropte de 'Alle er døde!'

Miner, klasebomber og forlatt ammunisjon fra krigen, forsøpler fremdeles Bosnia-Hercegovina. Siden 1992 har det blitt registrert mer enn 5 000 drepte og skadde. Det gjør Bosnia-Hercegovina til et av landene med størst antall ofre for miner og klasebomber i forhold til innbyggertall.

- Min siste lykkelige stund

Jeg har kjørt fra Beograd i Serbia inn i den serbiske delen av Bosnia. Jeg har sett de røde minefareskiltene i veikanten, og endt opp i sofaen til Mara Kojic. Hun trenger pauser i intervjuet, det er tungt å fortelle. Hun tenner en sigarett og serverer kruttsterk bosnisk kaffe.

Vi pleier å si at man kan se sin egen fremtid i gruten som ligger igjen i koppen.
Selv klarer hun ikke å glemme fortiden. Det var våren 2003. Hun og mannen skulle feire sin felles bursdag. De to eldste barna var på skolen, mens lille Jovana var hjemme og hjalp til med å bake bursdagskake.

- Det er den siste lykkelige stunden i livet mitt, sier Mara.

Haddy N'jie og Mara Kojic

Mara har fortsatt problemer med angst etter ulykken, og trenger pauser under intervjuet vårt

Foto: NRK

En familie omkommer

Mannen hennes, hans foreldre og besteforeldre hadde alle tatt turen til familiegården et stykke unna for å rydde mark. Jorda hadde ligget brakk siden krigen. De vet ikke hvem som utløste minen. Ingen overlevde.

Det var en PROM, en av de mest utspekulerte og dødelige minene som finnes. Den vil vanligvis drepe eller skade alle som befinner seg i 30 meters radius fra eksplosjonen. Fem mennesker, hele Maras svigerfamilie, Maras mann, ble revet i filler. Krigen var likevel ikke over.

Se mer om PROM og andre miner

Mara sliter med uro, angst og søvnproblemer. Hun klarer ikke forsørge familien sin. Hun får piller for å kunne fungere og ta vare på barna sine.

Se hele intervjuet med Mara i videoen i toppen av artikkelen.

Vil aldri reise hjem

Jeg står på en gjengrodd sti ute på den bosniske landsbygda og ser for meg bildene Mara viste meg. Fem kister.

Vi reiser videre for å se stedet der ulykken skjedde. Mara ville ikke være med dit. Huset er fremdeles hennes, men det står til nedfalls, tomt og trist. Ingen nærmer seg det. Og det er her, på denne stien inn til huset, at jeg plutselig ser representanten for Norsk Folkehjelp i Bosnia bli blek.

- Stopp!

Vi har alle lagt merke til nervøsiteten hennes nå.

- Vi må ut herfra!

Området er ryddet, men hun vet ikke av hvem. Hvor nøye de har vært. Hvor dypt de har søkt. Hun kan ikke garantere for tryggheten vår.

Minefelt ved Sarajevo, Bosnis-Hercegovina

Fra et minefelt ved Sarajevo: Det er fortsatt mange bosniere som ikke kan vende tilbake til sine tidligere hjem

Foto: Ulrik Rongved Amundsen / NRK

Jeg har aldri visst hva en mine var før jeg står der på stien og ikke bare vet, men føler i kroppen, hvor djevelsk det egentlig er. Et våpen som ligger i bakken og venter på at noen skal tråkke på det. På vei til jobb. På vei til skolen. Et våpen som ikke ser ikke forskjell på barn og soldater. Tanks eller skolebuss.

Det skjer hver dag. I over 70 land og omstridte områder verden lever mennesker med frykten for miner og klasebomber. Halvparten av de som skades og drepes er barn.

- Jeg blir kvalm bare av å høre ordet mine, sa Mara.

- Jeg vil ikke vite mer om dem. Jeg vil ikke se bilder av dem. Jeg vil bare at de skal forsvinne.