Jeg er nok en av de mer morgengretne menneskene jeg vet om. Dagen starter alltid for tidlig, og jeg har alltid dårlig tid på morran. Når jeg da i tillegg blingser på når dagvakta starter, og kommer en halvtime for tidlig på jobb, så ser jeg ingen grunn til å smile.
Men det var før jeg visste at denne dagen kanskje skulle bli en av de fineste og viktigste jeg har hatt. Noensinne.
(Saken fortsetter under videoen)
Lotte er klar for sin andre vakt på Hvelven, og kommer ufrivillig en halvtime for tidlig på jobb. Dermed får hun tid til å tenke på hvorfor mennesker med demens ikke røyker.
Effektiv røykeslutt
En av de tingene jeg hadde undret mye på etter den første vakta, var røyking. For av de tjue beboerne på Hvelven omsorgssenter er det ingen - null - som røyker. Og de som bor her er av den generasjonen som foretrakk sine hjemmerullede.
Etter endt kveldsvakt fikk jeg svaret: De husker ikke at de røyker! Det er borte fra bevisstheten deres! Noen får riktignok abstinenser uten å vite hvorfor, men da får de et nikotinplaster.
Men Trygve har aldri røyka, forteller han. Eller så har han slutta for lenge siden. Som han også forteller. Men det sier han først mye senere på dagen. For Trygve er litt som meg. Han liker verken lys, lyd, folk eller mat før morgenen har gått godt over i dag.
Derfor starter morgenvakten inne hos Sven som allerede er lys våken og klar for å komme opp og møte dagen.
Frokosten blir servert når beboerne i eget tempo har kommet seg opp. Ute er det høstkaldt, mens inne skinner solen.
Foto: Gunnar Grønlund / NRKBrydd pleier, brydd pasient
Mens de andre ansatte gjør ting klar til frokosten, så har pleiekollega Bente og jeg akkurat starta på en god time med stell av Sven. Sven sitter i rullestol, og beina og armene hans er ikke lenger sterke nok til å bære seg selv. Han blir så glad for å se oss da vi kommer inn. Han snakker høyt og har tydeligvis flere ting på hjertet som han gjerne vil meddele.
Alt må skje i rekkefølge. Støttestrømper og sokker må på mens han ligger. Så er det opp ved hjelp av en heis, før kroppen vaskes, tenna pusses og skjegget tas. Bente guider meg rolig i alt jeg skal gjøre, og vi snakker oss gjennom det med Sven.
Det virker som om han blir litt brydd idet jeg krysser både hans og mine egne intimgrenser. Så nær har jeg aldri vært noen som ikke er kjæresten min.
Bente ser både meg og Sven. Hun gir meg et oppmuntrende smil, og spør Sven hvordan det går. Han svarer ikke på det, men kommer med en tullebemerkning som virker innøvd, og jeg kan ikke unngå å tenke at dette er hans måte å takle hjelpesløsheten på.
Nå får endelig Sven høreapparatet på, og vi bruker innestemme igjen. Roen senker seg, og jeg får lyst til å klemme ham. I stedet ruller vi ut til frokosten.
(Saken fortsetter under videoen)
VIDEO: Andre vakt på Hvelven omsorgssenter for Lotte Olsen. Journalisten skal ha tre vakter på demensavdelinga for å få et innblikk i hvordan det er å jobbe men mennesker med demens.
Langdistanseløperen
Klokka er over ti, og vi våger oss inn til Trygve. Han setter seg motvillig på sengekanten og er trist og lei. Trygve er gjerne det tidlig på dagen, men det tar bare noen minutter før vi får trekke fra gardinene og det blir lysere på rommet og vi blir lysere til sinns.
Trygve har løpt maraton. I Roma, Paris, London og New York. Han forteller at han sleit med å komme under tre timer. Nå sliter han med å komme seg opp av sengen og med å få på seg klær. Men det skulle bare mangle. Han er tross alt nesten nitti år.
Sola har varmet opp rommet, og Trygve og jeg har blitt dus. Han er den siste av fem brødre, sier han, og forteller at han har løpt maraton i Amerika. Men all engelsken han kunne var «I love you», og det sa han til mange. Så da synger vi da. Yes, very well - og I love you.
Vi går og rusler på Ringerike
Trygve og jeg skal på tur. Vi skal gå en runde langt kortere enn distansene han løp før. Vi ser på trærne, og snakker om kjente og kjære ting. Han går ikke så fort lenger, sier han.
– Men du er jo tross alt snart nitti, sier jeg. Er jeg det? spør han.
Det er noe eget ved det å ta den tida man trenger. Det gir tid til å lukte og å se. Trygve forteller historier fra reisene sine, om prisen han fikk for dansinga si. Jeg blir mer oppslukt enn jeg har vært på lenge. Han forteller om knall og fall, om rekorder og medaljer. Om at han ikke kunne engelsk. Bare I love you. Og han starter på setninger som han avslutter lenge etterpå.
Han fremstår som klokkeklar, og i et øyeblikk glemmer jeg at han er syk. Før han forteller de samme historiene om igjen.
Og jeg merker jeg blir trist. Ikke så mye på grunn av livets gang, men på grunn av alle historiene som kommer til å gå tapt.
Vi er tilbake på brosteinen foran Hvelven. Og vi har varmet opp stemmebånda. Snart skal vi synge «Blåveispiken» en gang til.
LES DE ANDRE SAKENE FRA HVELVEN OMSORGSSENTER:
