undefined

De føler seg ikke lenger bundet av religiøse krav

Den jødiske minoriteten teller bare rundt 1400 mennesker i Norge. Kan den stå i fare for å forsvinne?

I flere tusen år har de jødiske skikkene vært tett sammenvevd med religionen. Jødedommen har 613 religiøse påbud eller krav om hva du skal gjøre, eller ikke gjøre.

De påbudene som kanskje er mest kjent for andre enn jøder handler om regler for mat, omskjæring og hviledagen. Mange av påbudene er blitt videreført som tradisjoner.

Derfor er tro og tradisjon blitt sett på som to sider av samme sak, men mange unge ser det ikke sånn.

Fire norske jøder forteller her om sine valg når de skal forholde seg til de gamle tradisjonene.

En av dem velger å drikke whisky på den jødiske hviledagen, gjerne med venner fra andre religioner. En annen spiser det forbudte svinekjøttet når det blir servert av andre.

Hedda Savosnick sitter på kjøkkenet

Hedda Savosnick sitter ved kjøkkenbordet i den lille, gamle leiligheten hun og samboeren leier øverst på Rosenborg i Trondheim.

Legestudenten Hedda Savosnick fra Oslo har jødisk mor fra Trondheim og ikke-jødisk far fra Sverige.

– Det jødiske i meg er først og fremst knytta til det sosiale fellesskapet. Jeg er ikke religiøs, men elsker å feire høytider som pesach og hanukka sammen med familien.

Nyttige jødiske ord og begreper

Hedda er vokst opp med en sterk jødisk identitet. Den ønsker hun å bringe videre til sine barn, om hun skulle få det. Men hun er usikker på om det blir mulig.

Det er ikke utenkelig at hun etter hvert flytter til et sted der det ikke finnes andre jøder.

– Hvordan skal barna da kunne oppleve jødisk fellesskap og delta i jødiske tradisjoner, spør Hedda.

Hedda er samboer med en mann som ikke er jødisk. Hvilken identitet vil deres barn eventuelt få?

Forsker Ida Marie Høeg forteller at mange diskuterer hvilken identitet barna skal ha, når stadig flere par lever i religiøse blandingsforhold.

– Dette er et tema som unge jøder engasjerer seg i. Det jødiske livet er i utvikling i dag som før, og hver generasjon utfordrer tradisjonen og hva det vil si å være jøde, sier Høeg.

Hun er en av flere forskere ved Holocaust-senteret i Oslo som jobber med et stort forskningsprosjekt om jødisk identitet i endring.

De fire unge jødene vi møter er alle opptatt av identiteten sin, og diskuterer ofte hvordan de skal holde på den.

Daniel Preminger knyter fotballskoen

Det er duskregn og Daniel er på fotballtrening i Trondheim. Da han vokste opp i Oslo, spilte han mye fotball med andre jødiske barn. – Fotball har vært veldig viktig for at jeg har fått så sterk jødisk identitet, sier han.

Selv om Daniel Preminger har mange jødiske venner, så ønsker han ikke å måtte representere det jødiske folket i ett og alt.

Han er lei av at andre synes han må mene så mye, han vil helst bare svare for seg selv. Han synes det er ubehagelig at han ofte blir avkrevd en mening om konflikten mellom Israel og Palestina, bare fordi han er jøde.

Kjemistudenten føler likevel en forpliktelse til å bidra for det jødiske samfunnet.

– Jeg vil bare være den beste mulige versjonen av meg selv og møte andre som en hyggelig person, sier Daniel.

Han mener det både er bra for han selv, og at det også er den beste måten han kan vise seg fram som norsk jøde.

Sammen med søstrene sine konverterte han da han var rundt ti år, med et rituelt bad i synagogen. Hadde mor vært jøde, hadde de vært jøder fra fødselen. Fars jødiske familie er fra Tyskland og Østerrike, men flyttet til Israel før 2. verdenskrig. Mor er fra en kristen familie i Mandal.

Daniel er selv ikke troende.

Charlotte Avigail Jutrem Cohen former glass

Charlotte Avigail former smeltet glass. Glasskunstneren har nettopp bosatt seg i Haugesund, etter åtte år i Israel.

Charlotte Avigail Jutrem Cohen er blitt mindre religiøs, og hun sier all urettferdigheten i verden har gjort at hun tviler på at det finnes en gud.

– Jeg var mer troende før. Jeg sa alle ordene, men ble mer og mer usikker på om noen hørte bønnene, forteller Charlotte Avigail, som er oppvokst i Oslo.

Hun synes likevel at det er unaturlig å skille mellom religion og tradisjon.

– Tradisjonene gjør meg glad og er en naturlig del av meg, forteller hun.

Faren er fra Israel, og han har jødiske foreldre fra Irak. Denne delen av familien er ikke spesielt religiøse. Moren, som er fra Jevnaker, er derimot mer religiøs. Hun konverterte før datteren ble født.

Charlotte Avigail trodde hun skulle bli mer religiøs da hun reiste til Israel, men det var det motsatte som skjedde. I Israel er alle synagogene tilpasset bestemte jødiske retninger, derfor fant hun ingen menighet som passet.

– Religionen har mistet noe av sin sammenbindende kraft i løpet av noen generasjoner. Det er i større grad en individuell sak om man er religiøs eller ikke, som ellers i samfunnet, sier forsker Cathrine Thorleifsson.

Mange unge jøder er likevel opptatt av det jødiske fellesskapet og hvordan de skal forholde seg til andre.

Stav Salpeter i møterommet i Edinburg

Stav Salpeter snakker engasjert om rettssikkerhet på tvers av landegrensene. Hun er alltid på farten mellom studiene i internasjonal jus og alle organisasjonene hun deltar i. Drømmen er en jobb der hun kan arbeide med menneskerettigheter for flyktninger og minoriteter.

Stav Salpeter slo aldri røtter i oppveksten, men nå bygger hun bruer mellom folk. Som student i Edinburgh bruker hun mye av tida si på dette.

Hun etablerte ei forening på universitetet for dialog mellom israelere og palestinere. Målet er å bryte ned fastlåste fronter og lytte til hverandres synspunkter med respekt.

– Vi har nå et nettverk over hele verden, sier hun stolt.

Stav er både israelsk og norsk statsborger. Hebraisk er morsmålet hennes, og i tillegg kan hun norsk, engelsk, spansk og arabisk.

Hennes norske bestemor flyttet til Israel på 60-tallet, og konverterte til jødedommen da hun fant kjærligheten med en israeler. Gjennom oppveksten har Stav bodd i India, Makedonia og Israel. De har flyttet mye på grunn av jobben til far.

Stav Salpeter intervjuer Avi Dabush

Stav intervjuer Avi Dabush, direktør for «Rabbis for Human Rights». Organisasjonen kjemper for menneskerettigheter fra et jødisk standpunkt og for å få slutt på okkupasjonen av Vestbredden.

Stav Salpeter i skirenn

Purim er en jødisk festdag som ofte feires med å kle seg ut. Her er Stav på skirenn med det jødiske samfunnet i Trondheim.

Foto: Privat
Stav Salpeter holder innlegg

International Student Initiative engasjerer studenter for å tette hullene i det internasjonale rettssystemet.

Foto: Andrew Perry / Andrew Perry
Stav Salpeter på Zoom-møte

Stav leder et møte på Zoom i organisasjonen «René Cassin», som jobber med menneskerettigheter. Møtet handlet om fengsling av asylsøkere utenfor kysten av Storbritannia.

Foto: Privat
Pris for Outstanding Society Award

Det palestinsk-iraelske dialogsamfunnet i Edinburgh fikk en pris i 2020.

Foto: The Edinburgh University Palestinian-Israeli Dialogue Society (EUPIDS)

– Jeg var elleve da familien min flytta til Trondheim, og jeg kjente ingen, sier Stav.

Hun fikk raskt kontakt med det jødiske samfunnet i byen, og det er hun veldig glad for i dag. Hun ble dratt inn i aktivitetene og fikk oppdraget med å være lærer på cheider, en slags jødisk søndagsskole.

– Det jødiske samfunnet i Trondheim er veldig inkluderende, og det må det være siden vi er så få.

Verken Stav eller familien hennes er religiøse, men hun følte at det ikke hadde noe å si da de kom til Trondheim.

Menigheten der er åpen for jøder fra alle slags retninger, religiøse og ikke-religiøse, og fra alle land. Stav forteller at aktiviteten rundt synagogen ble et viktig ankerfeste i livet.

Men siden jødene er så få, er muligheten for å finne seg en jødisk partner begrenset.

Gifter seg ikke med andre jøder

Jødene her i landet er rundt 1400 personer, i en befolkning på nesten fem og en halv million. Hva skjer med minoriteten når de ikke lenger finner hverandre som partnere?

– Å finne en jødisk partner er ikke viktig for meg, sier Daniel.

Men han ønsker seg en partner som kan være med på noen av tradisjonene.

– Fordi jeg har en mor som ikke er jøde, vet jeg at dette bør gå bra, sier han.

Alle fire

Verken Daniel, Hedda, Stav eller Charlotte Avigail har en partner som er jødisk. De har heller ikke noe krav eller forventning om at en framtidig livspartner skal være jøde.

Foto: MORTEN WAAGØ, ANDREW PERRY, CHARLOTTE AVIGAIL JUTREM COHEN

Forsker Cathrine Thorleifsson sier at mange finner nye definisjoner av det å være jødisk, som ikke knytter seg til gamle tradisjoner og ritualer.

Jødedommen er eldgammel, og religionen er grunnlaget for både kristendom og islam. Tradisjonene fra religionen er blitt ført videre gjennom generasjonene.

Men dagens unge jøder føler seg ikke nødvendigvis presset til å føre alle skikker og regler videre.

Glasskunstneren Charlotte Avigail sier at ordet tradisjonspress blir feil for henne. Det er heller tvert imot. Hun opplever det som en glede å følge tradisjoner.

– Hadde jeg mistet det jødiske, så hadde det vært omtrent som å miste en arm, sier Charlotte Avigail.

Som barn lurte hun ofte på hvorfor de skulle lære julesanger på skolen, men ikke hanukkasanger.

Høytider og sabbat med ny vri

I jødisk kultur har det alltid vært viktig å feire de mange høytidene og holde religiøse markeringer gjennom året.

– Jeg kunne omtrent feiret høytider hele tiden om jeg ville, sier legestudenten Hedda.

For henne er høytider viktige, men hun trenger ikke å feire alle.

I likhet med de tre andre velger hun bort flere av dem. Det varierer mye hvor ofte og hvor sterkt høytidsdagene markeres.

Pesach

Familien til Hedda feirer Hanukka hjemme hos tanta hennes. Hedda står i midten i bakgrunnen og leser teksten.

Foto: Nora Savosnick

Sabbaten er jødedommens viktigste helligdag. Den starter hver fredag ettermiddag, og varer til lørdag kveld. Dette er tiden for hvile og gudstjeneste, og sabbaten er påbudt ifølge religionen.

Charlotte Avigail holder sabbat hver eneste helg, også når hun er alene i Haugesund. Etter at hun ble mindre religiøs har hun tenkt mye på hva som er essensen i sabbaten.

Det skal være en dag man hviler, og derfor skrur hun av telefonen og bruker ikke sosiale medier, noe som føles forfriskende. Hun følger tradisjonene med å tenne to lys og velsigne maten og vinen.

Charlotte Avigail Jutrem Cohen sliper glass

Charlotte Avigail jobber med å skape et nytt servise i glass. Å samles rundt et måltid er en sentral og samlende aktivitet i alle kulturer.

Foto: privat
Glasskunsten til Charlotte Avigail Jutrem Cohen

Navnet på serviset er  «Divided & complete». Delene i det visualiserer at hun kommer fra to kulturer.

Foto: Privat
Glasskunsten til Charlotte Avigail Jutrem Cohen

Serviset er laget for å holde kjøtt og melk fra hverandre, etter den jødiske tradisjonen koscher.

Foto: Privat
Charlotte Avigail Jutrem Cohen sliper glass

Charlotte Avigails morfar jobbet også med glass. Han var glassdesigner på Hadeland.

Foto: Privat
Glasskunsten til Charlotte Avigail Jutrem Cohen

Ved å bruke to gjennomsiktige farger skapes det en tredje. Hvert familiemedlem har sin egen personlige fargekombinasjon.

Foto: N.Yogev

Hedda og Daniel holder derimot sjelden sabbat selv. Men de blir gjerne med om de blir invitert og kan feire sammen med andre.

Sabbaten har fått en ny og sterkere rolle i Stavs liv den siste tiden. Hun gjør det gjerne med en skotsk vri, der de drikker whisky og synger sanger etter et godt måltid på fredagskvelden. Hun inviterer også ikke-jødiske venner til å være med.

– Etter hvert har de lært seg noen av de jødiske ordene og noen av sangene, sier Stav med et smil.

Forsker Ida Marie Høeg er opptatt av at flere jøder nå lever alene, som i resten av samfunnet.

– Familielivet, som betyr så mye for jødiske tradisjoner, er blitt annerledes, sier hun.

Hun peker på at menighetene nå tilbyr fester og høytider i forsamlingslokalene, som tidligere ble holdt i familiene.

Koscher og omskjæring

En trend forskerne har sett ei stund er at koscher-reglene er på vei ut blant de unge.

I jødedommen har de i utgangspunktet strenge regler for hva du kan spise og hvordan tilberedningen skal foregå.

Det er blant annet ikke tillatt å spise svinekjøtt, og du skal heller ikke blande kjøtt og melk. En cheeseburger er derfor ikke greit å spise.

Hedda setter stor pris på de tradisjonelle jødiske matrettene og fellesskapet rundt måltidet. Men hun har heller ikke noe problem med å spise svinekjøtt om hun får servert det.

– Jeg kjøper sjelden svin selv, men spiser det om jeg får det servert, sier Hedda.

Hedda Savosnick roper inn neste på helsestasjonen for ungdom

På helsestasjonen for unge i Trondheim sentrum roper Hedda inn til neste legetime.

Hedda Savosnick tar på engangshanske

Hun hjelper ungdom som vil ha prevensjon og råd om sex.

Hedda Savosnick smører glidekrem på et speculum

Hedda jobber på helsestasjonen en gang i uka. Her har hun gele på et spekulum som brukes til gynekologisk undersøkelse.

For Charlotte Avigail har koscher-reglene større betydning. Hun har likevel tilpasset reglene litt. De ivrigste venter tre timer etter at de har spist kjøtt, før de spiser et melkeprodukt. Mens Charlotte Avigail venter bare én time.

Stav slipper å tenke på dette, for hun er vegetarianer.

Spørsmålet om omskjæring av nyfødte guttebarn er et mye diskutert tema blant unge jøder.

– Det er vanskelig å vite hva som er rett å gjøre om jeg får en gutt. Det kommer kanskje an på hvem jeg får barn med. Det er et betent tema i Norge, men i Israel synes de det er helt naturlig. Det blir kontroversielt uansett hva jeg velger, sier Daniel.

Charlotte Avigail mener omskjæring av guttebabyer er naturlig i det jødiske fellesskapet. Hun sier det er en sterk tradisjon, og et ritual som styrker både tilhørighet og identitet.

Dersom Hedda får en gutt er hun usikker på om han skal omskjæres. Det er en diskusjon hun må ta med barnefar.

Forskerne ser at både koscher og omskjæring mer og mer blir sett på som en privatsak blant jøder.

Synagogen er viktig for dem som ikke tror

Professor Ida Marie Høeg sier det er en trend at menighetene i Oslo og Trondheim ikke lenger blander seg så mye inn i hvordan medlemmene lever livene sine.

Er det en trussel mot det jødiske fellesskapet at religionen ikke lenger er like viktig for mange unge?

– Noen er redde for at hvis de ikke holder på de religiøse påbudene så vil hele den jødiske kulturen gå i oppløsning. Andre ser positivt på at de unge utvikler de jødiske tradisjonene og skaper et nytt mangfold, sier Ida Marie Høeg.

For forskerne har det vært viktig å se på hva som kan erstatte tradisjoner og familiebånd for å ta vare på en jødisk identitet.

– Flere unge jøder lager samlingsplasser og aktiviteter som skaper tilhørighet utenfor det organiserte livet i synagogen, sier forskerkollega Cathrine Thorleifsson.

Ida Marie Høeg forteller at en stor andel av jødene som ikke tror, likevel er medlemmer av menigheten.

De færreste er aktive, men tilknytningen til trossamfunnet blir et viktig kulturelt ankerfeste i tilværelsen. Høeg sier at for de som er aktive, ikke minst blant innflytterne, dannes det viktige sosiale nettverk.

Kopp med jødiske symboler

Hedda har jobbet som frivillig i Israel. I løpet av de seks månedene hun arbeidet som lærer der, fikk hun også palestinske venner.

Jødiske nettverk

Hedda, Daniel, Charlotte Avigail og Stav har alle bodd i Israel i kortere eller lengre perioder. Gjennom oppveksten dro de på jødiske leirer, både i Norge og utlandet. De har også gått på cheider i Norge.

– For meg var cheider lite religiøst, men der ble jeg kjent med andre jødiske barn. Vi er fortsatt gode venner, og som voksne diskuterer vi ofte jødisk identitet, forteller Hedda.

Men det er ikke alltid så enkelt å vise seg fram som jødisk. Stav husker godt søndagene da hun var lærer på cheider, og det sto sikkerhetsvakter utenfor synagogen på grunn av trusler.

Hun mener det kan være vanskelig for barn å si at de er jøde på grunn av antisemittismen de kan bli utsatt for.

Etter hvert som de har blitt eldre, har flere av de jødiske ungdommene møttes gjennom «Kos og Kaos». Det er navnet på en skandinavisk jødisk tenketank, som lager treff og opplevelser for unge voksne. Noen har med ikke-jødiske partnere, og noen har med barn. Kos og Kaos har utspring i menigheten i Oslo.

– Selv om synagogelivet er viktig for mange unge, danner de også nettverk utenfor synagogen. De treffes også i det sosiale og kulturelle fellesskapet som menigheten gir utenfor gudshuset, sier forsker Cathrine Thorleifsson.

Ida Marie Høeg sier de unge får felles referanser og verdier i en slik samhørighet, og at dette derfor blir viktig for den moderne jødiske identiteten.

Daniel Preminger på fotballtrening

Gjennom fotballen har Daniel fått mange venner, både jødiske og ikke-jødiske.

Daniel Preminger står i mål

Først spilte han på jødiske barnelag, så i Røa FK, og i dag spiller han på studentlaget Chemie FK.

Daniel Preminger på trening

Daniel har gjennom oppveksten spilt mot jødiske lag i hele Skandinavia.

Daniel Preminger på fotballtrening

Nå studerer han industriell kjemi og bioteknolog på NTNU i Trondheim.

Har tro på stor takhøyde

Stav elsker tradisjoner og vil ta vare på den jødiske arven, selv om hun ikke er religiøs.

– Det er litt uklart for meg om jødedommen er en religion, tradisjon eller en etnisitet. Her kan man definere litt selv, hva som er viktig, sier hun.

Selv om Daniel ikke er religiøs, føler han seg hjemme i synagogen og menigheten i Oslo.

– Menigheten ville ikke hatt godt av å blande seg borti hva medlemmene tror på, eller hvilke regler man følger, sier Daniel.

Daniel Preminger på sparkesykkel

Daniel holder ikke sabbat selv hver fredag, men om han blir invitert spiser han gjerne koschermat sammen med andre.

Hedda er agnostiker men ønsker likevel aktive synagoger. Hun vil de skal være et møtested og at det kan være en mulighet for å gifte seg der.

Hun tenker en del på at hvis hun bosetter seg et sted uten andre jøder, krever det mer å gi barn en jødisk identitet.

– Hvis jeg får barn må de få velge identiteten sin selv. Men hvis de ikke vet hva det jødiske er, kan de heller ikke velge det, sier Hedda.

Det er Oslo som har den mest aktive menigheten. Hedda vet at om hun får barn, kan de bli kjent med andre jøder der.

Forskerne Ida Maria Høeg og Cathrine Thorleifsson mener begge at stor takhøyde vil være viktig for å bevare et livskraftig fellesskap for den lille jødiske minoriteten i Norge.

Dersom de jødiske samfunnene greier å holde på åpenheten og inkludere de nye som kommer inn i miljøet, så er mye vunnet for framtida, mener de to.

Forskerne tror at om menighetene fortsatt tillater utvikling, så kan den jødiske kulturen holdes levende.

– Når man tilhører en minoritet blir identitetsfølelsen viktigere og sterkere, og vi må gjøre en innsats for å holde på den, sier Hedda.

Hedda har snakket om det å tilhøre en minoritet på skoler, og da har hun opplevd at muslimer og innvandrerungdom har kjent seg igjen i det hun har snakket om.

– Vi må vise mangfold, hvem vi er og tørre å snakke om det, sier Hedda.