Leiesoldaten 5
Foto: Privat

Leiesoldaten

Med falskt britisk pass reiste norske Tom verden rundt som leiesoldat. En lukka verden prega av penger, vold og spenningssøkende menn.

– Da jeg kom til hangaren på flyplassen i Guinea sto det kasser fulle av våpen klare til oss. På noen av våpnene hang det en lapp med mitt navn på. Da tenkte jeg at nå begynner det å ta av, forteller Tom.

I sofaen hjemme i Trøndelag sitter Tom og tenker tilbake på livet han levde for noen år siden. Et glass med Red Bull står på bordet. En avhengighet han har dratt med seg fra sitt tidligere liv.

På veggen bak henger et digert bilde av verden. En verden full av spennende reisemål, men også noen avkroker som best beskrives som helvete på jord. Tom har besøkt mange av de siste.

I flere år reiste han rundt i krigssoner som leiesoldat, eller privat kontraktør som det også kalles, og gjorde forskjellige oppdrag. Noen ganger lovlige oppdrag, andre ganger i gråsonen. Flere ganger ulovlige.

Leiesoldat2

Tom lever i dag et rolig liv hjemme i ei bygd i Trøndelag. Den tidligere leiesoldaten har i dag et hjem fylt med barn, flere hunder, katter og sin forlovede.

Foto: Jørgen Pettersen / NRK

Militær fascinasjon

Det var barne- og ungdomsarbeider han skulle bli. Samtidig som han studerte drev han med boksing på fritida. I helgene jobber han som dørvakt i Trondheim.

– Så ble jeg innkalt til militæret. Jeg elska det. Det trigga en nerve i meg. Vi kjørte rundt på viddene i sekshjulinger og snøscootere og simulerte at vi lå bak fiendens linjer.

Interessen for det militære bare økte og økte etter hvert som han lærte mer i Forsvaret. Tom begynte å lese bøker om utenlandske spesialsoldater og drømte om å komme inn i SAS (britisk spesialstyrke, journ. anm)

Da tida i Forsvaret var over, flytta han til Southampton i England for å bo med kjæresten.

– Er man dørvakt får man seg alltid jobb. Men det ble ordentlig kulturkrasj for en som var vant til å stå på dørene i Trondheim. Den første helga fikk jeg skikkelig juling.

Tom forklarer at en dørvakt som har fått juling i England, må gjenvinne respekten så raskt som mulig. Beskjeden fra sjefen var at han måtte slå noen neste gang han jobba.

– Jeg fikk prøvd det og jeg vant. Jeg gikk rett i himmelen. Etter det ble jeg mer og mer brutal. Det ble mye slåssing etterhvert, sier Tom.

Tom får smaken på det voldelige og blir stadig mer brutal. "Vanlig" slåssing utvikler seg til grov vold.

– Å være kjent i miljøet som voldelig ga respekt. Det var en respekt som jeg nøt.

Livvakt for rockestjerner

Etter noen måneder som dørvakt kom Tom i kontakt med noen karer som drev et vaktselskap. De hadde blant annet livvaktoppdrag for rockegrupper som Oasis og Stereophonics.

– Livet mitt har vært prega av mange tilfeldigheter. Slik var det da også. En vaktleder, som var litt for glad i kokain, hadde nettopp fått sparken. Så da fikk jeg prøve meg. Jeg skulle sette opp vaktlister og ha oversikt over hvem som skulle gjøre hva til enhver tid.

Alle som jobba i selskapet var enten tidligere spesialsoldater eller politifolk. Plutselig hang Tom rundt folk han hadde lest om og sett opp til i årevis.

Samtidig som Tom jobba som vaktleder, ble han sendt på kurs for å kunne jobbe som livvakt. Han fikk opplæring i blant annet konflikthåndtering, arrestasjonsteknikk av politiet og gikk på et militært kjørekurs. Han ble også sendt på kurs for å lære å skyte.

Oasis-brødrene Noel og Liam Gallagher.

Brødrene Noel og Liam Gallagher var lederfigurene britpopgruppa Oasis. Tom jobbet som livvakt for dem og bl.a Nicole Appleton i gruppa All Saints.

Foto: AP

Etter hvert fikk han prøve seg som livvakt. Han begynte å jobbe tett på brødrene Liam og Noel Gallagher i Oasis.

– Akkurat da levde jeg drømmen. De to var ganske ville, men jeg oppførte meg jovialt og kom godt overens med begge to.

Oasis var på den tida en av verdens største rockegrupper. Som livvakt måtte Tom blant annet holde innpåslitne fans på avstand.

– Jeg husker at det var en del som klatret over gjerdet på eiendommen. Vi pleide å slippe dobermannen til Noel på dem, sier Tom og gliser.

Utenlandsoppdrag

Sjefen i vaktselskapet Tom jobbet i hadde også flere andre selskaper. Ett av dem fikk en jobb i Irak med å gi irakiske sikkerhetsstyrker skytetrening. Dette var kort tid etter at amerikanerne hadde inntatt Bagdad i den andre Gulfkrigen.

– Igjen spilte tilfeldighetene inn. Sjefen ville ha med meg. Så da pakka jeg sekken min og ble med. På den turen var jeg bortimot tjeneren til sjefen.

I Irak kom han nært innpå krigen. Selv om president George W. Bush hadde erklært "mission accomplished", så var det langt fra fredelig i den irakiske hovedstaden. Fra hotellrommet i den "grønne sonen" så han andre hoteller ble truffet av granater. I gatene rulla stridsvognene.

– Det var en surrealistisk tur. Jeg gikk tungt bevæpna, samtidig var jeg som en tjener å regne. Men jeg fikk smaken på det. Jeg fikk smaken på ørken.

Pengene spilte også inn. Lønna var god og motiverte til å reise på flere turer til utlandet.

En dag kom sjefen bort til han med en søknad om britisk pass. Siden Tom allerede hadde britisk arbeidsgiver, fast bosted og britisk førerkort, så kunne han søke om statsborgerskap.

– Da jeg fikk passet så jeg at det sto i et helt annet navn enn mitt. Hvordan sjefen fikk til det, vet jeg ikke. Jeg spurte hvorfor, men fikk bare til svar at det var det jeg skulle hete når jeg skulle til utlandet framover.

Med sitt nye pass ble Tom sendt til Belize i Mellom-Amerika.

– Jeg begynte å tenke at det begynte å bli vel eventyraktig nå, men jeg stilte få spørsmål ved hva sjefen hadde planlagt for meg.

Da han kom til den tidligere britiske kolonien møtte han en gjeng britiske soldater som skulle på jungeltrening. Tom skulle være med.

– Det var steinhardt. Jeg ble skikkelig dårlig, det rant fra alle retninger, men jeg fortsatte treninga. Det var slanger, spising av slangehjerter og gudene vet hva det ikke var, forteller Tom.

Men treningsoppholdet var bare en forberedelse på hva som skulle komme. Tom begynte å få en mistanke om han var i ferd med å bli trent til å gjøre andre ting enn livvaktoppdrag.

Gråsonesoldater

Den private militærindustrien er blitt milliardbutikk. Krigen mot terror har ført til både mangel på soldater og en overflod av oppdrag for industrien. Selskap som Blackwater har tjent milliarder på krigene i Irak og Afghanistan. Amerikanske myndigheter har vært den desidert største arbeidsgiveren til disse selskapene.

Fra 1991 til 2006 var det en tidobling av private kontraktører som jobbet for amerikanske myndigheter. I toppåret 2008, var det ifølge tall fra Forsvaret, 160 000 leiesoldater i Irak og 70 000 i Afghanistan på jobb for amerikanerne. I tillegg kom de som jobba for andre land.

Norske myndigheter har ingen oversikt over hvor mange nordmenn som jobber i bransjen.

– Forsvaret innhenter ikke opplysninger eller fører noen oversikt over hva tidligere ansatte gjør etter at de har sluttet hos oss. Hvis tidligere ansatte i Forsvaret bedriver virksomhet eller begår handlinger som ikke er i tråd med norsk lovgivning, er det en sak for politiet og påtalemyndigheten, sier pressetalsmann for Forsvarssjefen, oberst Sven Halvorsen.

Juridisk er det ikke ulovlig å jobbe som leiesoldat. Men man er ikke en lovlig stridende, og har heller ikke immunitet for lovlige krigshandlinger. Det vil si at leiesoldater som er bevæpnet og jobber i områder hvor det er en væpnet konflikt, kun kan bruke makt dersom det er i selvforsvar.

Leiesoldater regnes som sivile.

Selv om antallet leiesoldater i for eksempel Irak og Afghanistan har gått kraftig tilbake, så er det fortsatt en lukrativ bransje.

– Piratvirksomhet flere steder gjør at det er et marked for maritime sikkerhetskontraktører, som vokter handelsfartøyer i utsatte farvann. Det er også private militære selskaper som opererer i Afrika. Et Sørafrikansk selskap var sentrale i kampen mot Boko Haram i Nigeria i 2015, sier Halvorsen.

Norske myndigheter sier de ikke skal benytte seg av private kontraktører til stridende funksjoner eller til fangebehandling.

Bob Denard og to soldater

Leiesoldat-legenden Bob Denard (i midten) flankert av to franske soldater etter å ha overgitt seg etter et mislykket forsøk på statskupp på øygruppen Komorene i Det indiske hav.

Foto: ALEXANDER JOE / AFP

Bloddåpen

Da Tom kom hjem igjen fra Belize til Southampton hadde vaktselskapet bytta lokaler. Tom hadde fått nytt kontor i kjelleren.

– Da jeg kommer ned dit ser jeg at kart over Afrika og mitt navn står ved siden av. Det viste det seg at sjefen hadde samla noen folk som skulle til Sierra Leone.

Alle Tom skulle reise med var leiesoldater.

Turen gikk først til Guinea. Utenfor hangaren på flyplassen stod det kasser på kasser med våpen. På noen av våpnene hang det lapper med hans navn.

– Nå begynner det å ta av, tenkte jeg. Men jeg stilte ingen spørsmål. Så begynte vi å kjøre fra Guinea og inn i Sierra Leone. Jobben vi skulle gjøre var veldig diffus.

I ettertid har Tom forstått at de ikke hadde lov til å være i landet.

Sierra Leone hadde siden begynnelsen av 90-tallet vært herjet av en blodig borgerkrig. Tusenvis var døde og millioner var på flukt. Regjeringshæren og en del militser kjempet mot en opprørsgruppe som het RUF. Situasjonen var et eldorado for private selskaper som så sitt snitt til å tjene penger på krigen.

– Det var nok flere private kontraktører der enn FN-soldater. FN tok seg dessuten ikke inn i de styggeste områdene, sier Tom.

Jobbene de tok på seg var varierte. Det kunne være å beskytte regjeringsfolk, diplomater og folk som skulle reise gjennom landet.

De drev også med trening av milits som støttet regjeringshæren.

Tom og kollegene bodde i en landsby noen mil utenfor Freetown mens de trente militssoldatene. En liten landsby med jordhytter og noen nedslitte murbygninger. Det var få sivile igjen i landsbyen. De fleste var enten drept eller hadde flyktet.

– Selv om opprørssoldatene tilhørte den "gode siden", så var det ikke spesielt hyggelige folk. De tok fiendens damer og voldtok dem. De lot dem leve, men kappet av brystene på dem slik at dersom de fikk unger, så skulle de ikke greie å fø dem.

Sierra Leone - ofre for borgerkrigen

Kutting av lemmer var vanlig i den blodige borgerkrigen i Sierra Leone. Dette er tatt i 1999 og viser to personer på et rehabiliteringssenter i Freetown. Begge er ofre for militsgrupper i landet. Den ene har fått hendene sydd på igjen av kosmetiske grunner.

Foto: Brennan Linsley / Ap

Tom ble vitne til at folk fikk både armer og bein kappet av. I tillegg var mange av opprørssoldatene svært overtroiske.

– Det verste var når de kappet av damene kjønnsleppene. De pleide å tørke dem og kverne dem opp til pulver. Så sniffa de pulveret sammen med svartkrutt og kokain eller amfetamin. Denne blandinga trodde de gjorde dem uovervinnelige.

En dag ble Tom vitne til at to av opprørene i leiren voldtok en dame på brutalt vis. Han hadde fått beskjed av kollegene sine om å aldri blande seg inn, men denne gangen svartnet det helt for han.

– Jeg tok livet av begge to. Jeg hadde et skikkelig sammenbrudd og stod og hakket på den ene da en av kollegene tok meg i arma og stoppa meg.

Resten av kollegene samlet seg rundt Tom for å beskytte han fra de andre opprørssoldatene som nå, bokstavelig talt, raslet med sablene sine. Vennene tok han med inn i en bil og kjørte avgårde til en annen leir.

– Det var nesten det samme i den leiren, men det var ingenting som trigga meg på samme måte der.

Unge soldater i Sierra Leone

Bruk av barnesoldater var utbredt i borgerkrigen i Sierra Leone. Dette er soldater fra opprørsgruppen Revolusjonsrådet for de væpnede styrker. Tre av deres ledere ble etter krigen kjent skyldig i krigsforbrytelser mot menneskeheten.

Foto: ISSOUF SANOGO / AFP

Til Midtøsten

Etter at Tom kom hjem fra Sierra Leone er det tilbake på jobb som dørvakt, livvakt og vaktleder. Men utenlandsoppdragene kom jevnt og trutt. Og de ble stadig mer krevende. Han var både på Balkan, jobbet med sikkerhet på skip i det Indiske hav, og gjorde jobber i Midtøsten.

– Jeg ble flydd oftere og oftere til Irak og Midtøsten. Krigen i Irak var offisielt over, men det var fortsatt full krig.

Oppdragene som privat kontraktør var varierte. Det kunne være å eskortere folk eller materialer mellom to byer. Eller det kunne være rene livvaktoppdrag.

Men amerikanerne lette også etter mange fra det tidligere Saddam-regimet som var på rømmen. Disse var det dusør på og dermed fritt vilt for de private firmaene å prøve å finne.

– Om vi jobba for et oljefirma, så kunne vi sende ned flere folk enn vi hadde behov for. Dermed kunne de folka som ikke var på vakt ta på seg "sidejobber". Det var ingen som stoppa oss fra å lete etter folk som amerikanerne ville ha tak i.

Kortstokk med ettersøkte mennesker i forbindelse med krigen i Irak

Amerikanerne lagde en kortstokk med personene de ville ha tak i etter at Saddam-regimet hadde falt. Tom og andre leiesoldater brukte mye tid på å lete etter folk i kortstokken.

Foto: Jørgen Pettersen / NRK

Det var utrolig mye penger å tjene for de private selskapene i Irak. Dusørene kunne være på flere millioner dollar.

– Vi kunne kjøre i bilene våre, og så var det to helikoptre som fløy foran oss og slapp skarpskyttere på takene. Da vi hadde passert ble de plukket opp og satt ned på et nytt tak lenger fram i løypa. Du kan jo bare tenke deg hva det koster å ha to helikoptre som driver og flyr sånn, sier Tom.

Selv om Irak var et svært farlig land å jobbe i, så var ikke Tom redd. Treninga hjalp han i å legge fra seg både frykt og samvittighet.

– Vi kjørte mye i kolonne mellom Bagdad og Tikrit. Der pleide opprørene å ligge på én kilometers hold på begge sidene av veien og skyte på oss hele tida. Men jeg var ikke redd. Det var noe i genene mine som ble trigga av det, forteller Tom.

På disse transportoppdragene pleide de å kjøre i pansrede biler.

Men på en av turene gikk det galt.

– Vi kjørte noe så trivielt som trelast som skulle fra Bagdad til en landsby. Jeg satt i en av følgebilene. På den tida var jeg del av et såkalt counter attack team. Dersom kolonnen ble angrepet, så var det vår jobb å stoppe og bekjempe fienden mens resten av kolonnen kjørte avgårde.

Kolonnen havnet i bakhold. Sjåføren av den ene lastebilen i følget fikk panikk og begynnte å svinge fra side til side. Han kolliderte med bilen Tom satt i og i stor fart krasjet bilen til Tom i grøfta. Selv om bilen var pansret, ble den helt ødelagt i sammenstøtet.

Resten av kolonnen kjørte avgårde, men Tom og ni kolleger ble igjen for å kjempe mot fienden som lå i dekning og skøt på dem.

– Jeg husker at jeg hadde jævlig vondt i ryggen. Samtidig satt jeg i bilen og skjøt gjennom døra som hadde åpna seg i kollisjonen. Jeg skjøt og skjøt og skjøt og tømte alle magasinene jeg hadde på kroppen. Etterpå tømte jeg pistolen min.

En av de andre kollegene dro Tom ut av bilen og inn i den eneste bilen som var kjørbar. Før de forlot stedet kastet de to granater inn i den kolliderte bilen for å sikre seg at ingenting av utstyr blir liggende igjen til opprørerne.

– Jeg ble kjørt til et tysk feltsykehus som skulle ordne ryggen min. Men jeg brydde meg ikke så mye om det, fikk litt smertestillende og dro fra sykehuset etter kort tid. Så tenkte jeg ikke noe mer over ryggen.

Etter den episoden dro Tom og resten av kollegene til Abu Dhabi for å avreagere.

– Det var piker, vin og sang. Så var det tilbake og på'n igjen.

Leiesoldaten3

På jobb som leiesoldat kunne det bli svært lange dager. Når de var ferdige med jobber dro Tom og kollegene ofte og avreagerte. Det betydde heftig festing og pengebruk. Dette bildet er tatt i forbindelse med en skoleoppgave etter at Tom slutta slutta som leiesoldat.

Foto: Privat

Karma

Men livet i krigssonene hadde begynt å prege Tom. Flere av vennene var døde, andre hadde fått seg nye jobber.

– Like før jeg dro hjem var jeg på grensa til suicidal. Jeg tok på meg de verste oppdragene. Alt som var stygt og som det var forventa at man ikke skulle komme hjem fra. Det ble færre og færre profesjonelle jobber.

Tom dro hjem til Norge.

Han fikk seg kjæreste og de fikk tvillinger sammen. Men selv om han fikk barn var han ikke klar for å legge det voldelige livet bak seg.

Livet i krigssonene hadde satt sine spor. Han greide ikke føle stort for andre enn de to barna sine.

Han havnet i en litt diffus verden hvor han begynte å ta på seg en del "jobber" for en kriminell MC-klubb. Han fikk noen dommer for grov vold.

– Det var en veldig rar boble å være i. Plutselig satt jeg et halvår i fengsel, på isolat, fordi jeg var farlig for de andre fangene. Samtidig hadde jeg to barn som kom på besøk og som var alt. Men ellers var jeg veldig kald.

Etter seks måneder kom Tom ut av fengsel. Men ryggen, som han skadet i kollisjonen i Irak, hadde begynt å skrante. Han ble operert fire ganger, men smertene var fortsatt der. Han ble ufør.

– Jeg satt og kjente på at jeg måtte gjøre noe. Bruke evnene mine. Jeg så en film som het Machine Gun Preacher. Den gjorde at jeg begynte å se etter bistandsorganisasjoner som kunne trenge min hjelp.

Tom fant en organisasjon som hjalp barn i Afrika. Han fikk ansvar for sikkerheten til bistandsarbeiderne når de er ute i felt. Alt er på frivillig basis.

– Vi kom fram til stedet organisasjonen har satset på. 800 barn kom løpende mot meg. Da skjedde det noe med meg. Det gjorde igjen for alt det gale jeg har gjort, alle livene jeg har tatt. Det var karma.

Tom fikk et spesielt godt forhold til de tidligere barnesoldatene. Han har alltid tiltrukket seg dem som ingen andre vil ha noe med å gjøre.

– Det er balansen jeg søker etter, tror jeg. Jeg har berørt så mange liv i årene jeg har farta på en negativ måte. Jeg har tatt livet av foreldre med barn, jeg har tatt livet av unger som har vært på feil sted til feil tid. Skal jeg få orden på meg selv, hodet, så må jeg gjøre noe karma-opplegg. Jeg tror på det, sier Tom.

Og det fungerer.

I dag er han forlovet med lederen av bistandsorganisasjonen han jobber for. Hun og bistandsarbeidet gjør at Tom igjen ser lyst på livet. Sammen venter de barn og livet har sakte, men sikkert, glidd mot det "normale"

Den èn gang så hardbarka leiesoldaten har blitt en myk familiefar. På butikken får han blikk fra sambygdingene. Ikke for at han ser skummel ut, men fordi han lar ungene lakkere neglene og sminke han i ansiktet.

Karmaen begynner å komme seg.

– Jeg angrer på det livet jeg har levd sånn sett at jeg kunne sittet i en annen posisjon med tanke på familie, hus og så videre. Samtidig har livet jeg har levd gjort meg til den personen jeg er i dag. Karmaen er på vei til å komme på rett kjøl. Jeg kommer nok ikke på plussida, men jeg begynner å komme i balanse i alle fall.

Dette er Toms historie. Mye av det du nå har lest er umulig å verifisere og han unngår å bruke navn på kolleger for å forhindre at andre skal knyttes til hans historie. Likevel gir det et innblikk i en verden som stadig flere blir en del av, som får stadig flere oppdrag og som gjør flere og flere oppdrag vanlige soldater har pleid å gjøre.

Og som mange ganger er i en juridisk gråsone.

NRK har vært i kontakt med noen av Toms tidligere kolleger i bransjen. I tillegg har vi snakket med psykiateren hans som han har brukt siden han kom hjem til Norge. Alle går god for Toms bakgrunn, historie og troverdighet.

Vi har også sett bilder fra tidens hans som livvakt for bl.a Oasis, men disse kan ikke brukes i artikkelen på grunn av kontrakter han har skrevet under på.

leiesoldaten1

I dag bruker Tom stort sett tiden sin på å hjelpe vanskeligstilte barn i Afrika. Han reiser så ofte han kan til kontinentet for å hjelpe til.

Foto: Privat