Svein Otto Nilsen tar inn vimpelen som har stått utenfor valgkampboden i Nordre
Foto: Kirsti Kringstad / NRK

Først og fremst politiker

Svein Otto Nilsen har vært toppkandidat i tre partier. Han er en av lokalpolitikerne som synes det å være politiker er viktigere enn partitilhørighet.

Svein Otto Nilsen haster til kontoret sitt. Han møtte nettopp en byborger som tente noe i ham. Gløden blir sterkere for hvert skritt han tar mot hjørnekontoret i tredje etasje i Trondheim rådhus.

Fremme ved skrivebordet, under det halvsirkelformede vinduet, begynner han å undersøke. Et par googlesøk. Noen kulepunkter på notatblokka. Ja, selvfølgelig må noe skje i denne saken. Så klart må en endring til.

Den erfarne lokalpolitikeren begynner å hamre i Word-dokumentet. Ikke mange avsnitt trengs før det private forslaget er fullkomment. Det femte på få uker. All time high! Han har egentlig mer på hjertet, men må stoppe seg selv på fem.

Snart sender han e-posten av gårde til bystyret. Et avgjørende steg mot å gjøre en forskjell i samfunnet. I lokalsamfunnet.

Svein Otto Nilsen sitter ved kontorpulten sin i rådhuset

PÅ KONTORET: Her sitter Svein Otto Nilsen som regel når en idé blir til et konkret politisk forslag.

Foto: Kirsti Kringstad / NRK

En bystyrerepresentant spurte om Nilsen hadde fått solstikk i sommerens varmeperiode.

– Jeg skjønner at de andre kan bli lei, humrer Nilsen selv.

Mange av sakene han har kjempet for i bystyret startet slik, på en holdeplass eller i et buss-sete.

Det beste han vet er å møte mennesker og lære hva de er opptatte av. Derfor velger han buss heller enn bil.

Det siste året har han stilt en lang rekke kortspørsmål og kommet med nesten 20 private forslag i bystyret.

Kanskje ikke så rart at tiden for private forslag, interpellasjon og kortspørsmål kalles «Svein Ottos time» blant flere av de andre bystyrerepresentantene.

Men har de egentlig noe for seg, alle disse forslagene og spørsmålene, fra en politiker i et parti med to mandater i bystyret? I et parti som fikk knappe 3,5 prosent oppslutning ved forrige kommunevalg?

Roper Nilsen, og andre som ham, høyt uten å få gjennomslag? Eller er det faktisk vits i at stemmen din går til dem?

Startet i politikken med en smell

Unge Svein Otto Nilsen pleide å gå fra dør til dør mens andre sov. Med seg hadde han lefser med duft av blekk. Den lavmælte og sjenerte tenåringen var blant dem som sørget for at trondheimsfolket hadde ferske nyheter til frokost på 70-tallet.

Det var derimot ikke innholdet i Adresseavisen som gjorde at avisbudet på 17 år ble politisk engasjert. Snarere en saftig smell han fikk.

En skattesmell.

Det føltes inngripende. Urettferdig. Faktisk så urimelig at det staket ut livskursen hans.

Han startet sin politiske karriere med å melde seg inn i Anders Langes parti mot skatter, avgifter og offentlige inngrep. Partiet som i dag er Fremskrittspartiet.

27 år gammel ble han representant i Trondheim bystyre for Frp. Senere var han også varamedlem i Stortinget i en periode. (Noe han faktisk hadde glemt – «jeg hører da hjemme i lokalpolitikken»).

En konflikt med partileder Carl I. Hagen endte brått med partipolitisk skifte for mannen som hadde blitt svært profilert i Trondheim.

Å slutte med politikk var uaktuelt. Den tidligere så sjenerte gutten hadde mer å si. Mer å utrette.

Én mann, tre partier

Demokratene fridde til ham, og han ble toppkandidat for partiet. Både her og der. I Trondheim, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Finnmark og Sogn- og Fjordane.

Opp gjennom tidene har det ikke vært uvanlig at politikere har byttet parti. 455 lokalpolitikere har forlatt partiet sitt bare siden valget i 2015.

Professor Bernt Aardal har forsket på valg i godt over 30 år. Han sier at lokalpolitikere ofte kommer inn i maktens korridorer fordi de engasjerer seg i én bestemt sak.

– Gjerne i opposisjon og protest, ikke på grunn av ideologi, sier Aardal.

Men det er ikke alltid at bagasjen de har med seg passer inn i partiet. Å bytte parti er gjerne løsningen for fortsatt å engasjere seg.

Mange bytter fra ett parti til et annet. Noen bytter i tillegg en tredje gang, deriblant 63-åringen som nå sitter ved et campingbord i en mobil valgkampbod i Nordre gate i Trondheim.

Svein Otto Nilsen ved campingbordet i valgkampboden i Trondheim

HELTIDSPOLITIKER: Svein Otto Nilsen kom inn i politikken med et smell. Nå er han lokalpolitiker på heltid.

Foto: Kirsti Kringstad / NRK

Regnet trommer på taket og vasker vimpelen som kjemper for balansen utenfor. Vimpelen har påskriften «Pensjonistpartiet».

En mann ikledd allværsjakke stikker brått et vått hode inn i boden.

– Jeg tenkte egentlig at jeg ikke skulle snakke med dere, sier mannen, med trykk på egentlig.

Den kraftige rynken mellom øyenbrynene, og den lange pekefingeren rettet mot Svein Otto Nilsen, gjør mannens humør umulig å feiltolke.

– Dere vil ha trikk og bane. Men det er da busser overalt. Jeg tenkte å stemme på dere. Men jeg gjør det ikke, sier han.

Med trykk på ikke.

Mannen forsvinner ut i pissregnet like raskt som han dukket opp. Nilsen trekker på skuldrene. Pytt, sann.

Ingen skal i alle fall anklage ham for ikke å ha prøvd.

Frustrasjon og brobygging

For selv om Pensjonistpartiet i Trondheim er en del av den mektige Ap-alliansen, er det vanskelig å bli hørt når bare to stemmer roper.

Ifølge professor Aardal kan det å være politiker i et lite parti være en vanskelig tålmodighetsprøve.

– I politiske prosesser kan ting ta tid. Noen ganger blir andre folk lyttet mer til enn deg. Det er lett å bli frustrert.

Det er her alliansebygging kommer inn. En kunst lokalpolitikere fra små partier må beherske, mener Aardal.

– De er avhengige av å skape allianser. Det er en kunst å prate med politikere fra andre partier, og å være en brobygger. En kan få innflytelse hvis en er flink til å få med seg folk.

For Svein Otto Nilsen har det å utgjøre en forskjell for de svake vært viktigere enn et partipolitisk prosjekt. Det er én av grunnene til at han nå «føler seg hjemme» i Pensjonistpartiet, både som representant i bystyret i Trondheim og i fylkestinget i Trøndelag.

– Senest i dag tok jeg til tårene. Jeg hjalp en bostedsløs uten kontaktnett. Det er her Pensjonistpartiet kommer inn.

Mange oppfatter det som er et nisjeparti for gamlinger. Altså, navnet sier jo sitt.

Anneliese Gottås, Ernst Blix Madsen og Elizabeth Berg Moan står inne i valgkampboden til PP

VALGKAMPMODUS: Disse tre har brukt mye tid i valgkampboden i Nordre de siste ukene. Alle står på Pensjonistpartiets liste i Trondheim. Fra venstre: Anneliese Gottås, Ernst Blix Madsen og Elizabeth Berg Moan.

Foto: Kirsti Kringstad / NRK

«Det er for tidlig», hører Svein Otto Nilsen og gjengen ofte idet de rekker programmet sitt til noen som ikke identifiserer seg som pensjonist.

«Det er aldri for tidlig. Men det kan fort bli for seint», pleier sjettekandidat Ernst Blix Madsen å svare.

Hovedsakene i Trondheim er helse og velferd, barn og unge, integrering, bolig- og singelpolitikk, byutvikling og miljø.

Svein Otto Nilsen anser seg selv, og partiet sitt, som i midten av politikken. De kan samarbeide på alle kanter, både i fylket og kommunen. Det som betyr noe er å få gjennomslag for sakene sine.

Og når de to mandatene er i bystyresalen i Trondheim rådhus har de sin faste plass nettopp midt i. Fremst og i midten av halvmånen som de folkevalgte har dannet foran ordfører Rita Ottervik.

Det flammende engasjementet

Førstekandidat Nilsen og andrekandidat Morten Kokaas finner hver sin stikkontakt og kobler inn PC-laderne.

Svein Otto Nilsen og Morten Kokaas på plassene sine i bystyresalen i Trondheim

PARTIFELLER: Svein Otto Nilsen og Morten Kokaas ble partifeller i Fremskrittspartiet. Etter Nilsens tur innom Demokratene, ble de forent igjen. I Pensjonistpartiet. De er partiets mandater i Trondheim bystyre.

Foto: Kirsti Kringstad / NRK

Førstnevnte utveksler noen ord med ordføreren, før hun setter månedens bystyremøte – det siste før valget.

Snart skal Nilsens ene kortspørsmål og fem private forslag, som han sendte inn tidligere i måneden, presenteres og kanskje sendes videre til en komité.

– Han bidrar til at store og små saker folk er engasjert i tas opp bystyret. Det er ingen tvil om at Svein Otto har satt sterkt preg på debattene i bystyret, og selv om jeg ikke alltid har vært enig med ham, har jeg stor respekt for engasjementet han utviser, sier Rolf Jarle Brøske (H).

– Han er veldig engasjert og tar ombudsrollen på alvor. Men det er vanskelig å se en politisk tråd i det hele, sier Ottar Michelsen (SV).

Denne gangen har Nilsen vært opptatt av handikapvennlige badeplasser, idrett for eldre, underholdning på sykehjem, tv-kanal for funksjonshemmede, Rosenborg-museum og skateanlegg på Vikåsen.

«Noe for enhver smak», skrev han i emnefeltet på e-posten med vedleggene som han sendte til mediehusene i Trøndelag før bystyremøtet.

Svein Otto Nilsen snakker med Rita Ottervik i bystyresalen. Vi ser ryggen hans og ansiktet hennes.

BYSTYREREPRESENTANT: Svein Otto Nilsen er kjent for å ta ordet og komme med mange private forslag i bystyret. Her i samtale med ordfører Rita Ottervik før bystyremøtet 29. august.

Foto: Kirsti Kringstad / NRK

De siste to månedene har han sendt 23 e-poster med tips og innspill til hva journalister i NRK og Adresseavisen bør skrive om. Mye drahjelp har han ikke fått fra media. Han er faktisk ganske skuffet, men minner seg selv på at han er politiker for folket – ikke pressen.

– Små partier er viktige for demokratiet. Du kan kalle oss en slags vaktbikkje. Vi bjeffer litt her og sparker litt der. Vi får ikke alltid gjennomslag. Men vi rører ofte i noe, sier Nilsen.

Å røre ved noe tenner gnisten. Å være en del av en større endring får engasjementet til å flamme.

Som i vår, da Pensjonistpartiet i Trondheim bidro til å opprettholde rehabiliteringstilbudet Vistamar på Costa Blanca i Spania.

For ikke å snakke om under Demokratene-tiden. I 2006 vedtok bystyret å gi en uforbeholden unnskyldning, i form av penger, til barnevernsbarn som har opplevd omsorgssvikt eller overgrep.

Svein Otto Nilsen kjempet for denne saken. Nå tar han noe av æren for at det ble slik.

Om forslagene hans i periodens siste bystyremøte blir til vedtatte saker, vet ikke Nilsen ennå. At de forkastes i komiteene er en risiko han alltid er forberedt på.

Trøsten vet han at kommer etter hvert. Kanskje på en holdeplass eller i et buss-sete.