Stjerna som sluknet

Kjøkkenet i bestemorhuset var én gang hvitt, med lukt av nystekte vafler. Nå er det svart, og hovedpersonen er borte.

Det knaser i glasskår og brent tre under føttene. Lukta er intens – en blanding av fuktig vinterluft og fornemmelsen av gammel tobakk.

Skapdører, mikrobølgeovn, oppvaskmaskin – alt er fortsatt dekket i sot. Svart og kaldt. Ugjenkjennelig.

Omrisset av et menneske

Flammene tok alt i bestemorhuset inne i skogholtet på Lend i Namsos 15. januar 2013. Tre år er snart gått, og Tone Dahle (36) og dattera hennes Emilie Tømmerås Dahle (18), besøker igjen Tones barndomshjem og Emilies bestemorhus. Eller, det tomme skallet, som de nå kaller det.

En tom kasserolle på ei avglemt kokeplate tok livet av Tove Elisabeth Dahle (54). Mammaen, bestemora, venninna, søstera og kollegaen hadde sannsynligvis sovnet på sofaen, og våknet ikke før stua var fylt med svart røyk.

I vinduskarmen sto det en gang krukker med potteplanter. Avtrykkene etter krukkene vises ennå som sirkler i sot. Det samme gjør avtrykket av juletrefoten.

Parketten i stua buler etter vannet som omsider klarte å slokke flammene. Takplater ligger strødd utover. Tone tar tak og løfter den ene plata. Under kommer enda et avtrykk til syne:

Tydelige konturer av hender og føtter på svartsvidd gulv – avtrykket av en menneskekropp.

– Mamma, våkn opp!

Det er tidlig tirsdag 15. januar. Tone er på jobb på en skobutikk i Namsos sentrum, og mamma Tove Elisabeth stikker innom. Hun har kjøpt plastkopper til oppbevaring av diverse, og er veldig fornøyd med kjøpet. Derfor gir hun noen av koppene til dattera.

Etter arbeidsdagen ringer Tone mammaen, som er i gang med planleggingen av morgendagens forsinkede julaften. Ja, jul hadde alltid vært viktig for Tove Elisabeth. Og ettersom yngstedatter Camilla som bor i Trondheim ikke kunne komme hjem på selveste julaften, ville mammaen ordne en ekstra julaften for Camilla i januar. Tove Elisabeth skulle lage mat og sørge for julestemning.

Sent på kvelden tirsdag 15. januar skynder Tone og samboer Runar seg til bestemorhuset for å sjekke at alt står bra til. Tone hadde fått telefon fra en bekymret nabo om at det så tåkete ut i vinduene i huset.

Vinduene er svarte. Tone kjenner adrenalinet pumpe hardere jo nærmere hun kommer huset. Så ser hun dem. Flammene. De står ut fra kjøkkenet.

Runar bykser opp på verandaen. Tone følger på. De vrenger opp verandadøra, og blir møtt av en vegg av røyk, svart, tykk, giftig. Det er umulig å se, med unntak av et smalt sjikt ned mot gulvet. To legger kommer til syne.

Flammene fra kjøkkenet sprer seg mot stua, og samboerparet løfter den tunge kroppen ut av røyken.

– Jeg ristet henne hardt og skrek: Mamma, våkn opp! Øynene var helt svarte. Jeg skjønte at hun var død. Likevel passet jeg på så hun ikke skulle slå hodet da vi løftet henne ned fra verandaen.

34 omkomne i brann

Tove Elisabeth ble erklært død av helsepersonell utenfor den brennende eneboligen da det nærmet seg midnatt 15. januar. Hun ble et av de første ofrene for dødsbranner i 2013.

Så langt i 2015 har 33 personer dødd i brann i Norge. Det er det laveste tallet siden registreringen av omkomne begynte for 36 år siden.

– Tallene er oppsiktsvekkende lave. Likevel er vi helt tydelige på at én dødsbrann er én for mye. Det forebyggende arbeidet skal fortsette for fullt.

Det sier avdelingsdirektør i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Anne Rygh Pedersen. I elleve år har de stått i spissen for Aksjon boligbrann som foregår hver desember. Siden Aksjon boligbrann startet har antallet dødsbranner i romjula blitt halvert. Brann- og redningsvesenet, feiervesenet, lokale el-tilsyn og flere aktører besøker 40.000 husstander og gjennomfører brannkontroll. Da sjekkes blant annet røykvarslere, egnede slokkemidler og rømningsveier.

– Desember er en svært brannfarlig måned. Vi lager uvant mat, har mye levende lys, fyrer i peisen og bruker elektriske løsninger vi ellers ikke bruker. Vi får ikke sagt mange nok ganger at folk aldri må forlate levende lys, eller ha gamle juletrelys på når de sover eller ikke er hjemme, sier Rygh Pedersen.

Forsøkte gjenopplivning

Tone står på verandaen igjen. Hun forteller om den gangen hun klatret ned, med mammas livløse kropp.

– Jeg fatter fortsatt ikke hvordan vi fikk henne ned. Det er nok to og en halv meter ned. Brannvesenet sa at vi måtte vente med å gå inn i brannen. Selv om de var raske med å komme hit, hadde vi ikke tid til å vente.

På bakken nedenfor huset prøvde ambulansepersonell iherdig å gjenopplive 54-åringen. Tone holdt føttene mens de presset mot brystet.

– Jeg savner henne hele tiden. Jeg vil fortsatt ringe henne når jeg trenger støtte, sier Tone.

– Jeg har vært nær ved å ringe henne flere ganger. Fortsatt er det dager jeg ikke har lyst til annet enn å snakke med henne. Da hender det seg at jeg tar med et bilde av henne og setter meg i trappa. Jeg har flere ganger spurt henne hvordan hun klarte å glemme komfyren. «Slå av lysene», «trekk ut kontaktene», formante hun ofte, sier Emilie om bestemora, eller «Beppe», som hun kaller henne.

Et annet barnebarn, Oliver Andreas nå er åtte år gammel, har flere ganger spurt hvorfor Beppe måtte lage mat akkurat den kvelden.

– Han sier at han skulle ønske Beppe hadde sovet ute i stedet for inne. Han er også blitt veldig opptatt av at røykvarslerne må fungere, sier Tone.

Trenger ny teknologi

Forskning viser klart og tydelig: Røykvarslere redder liv. Faktisk er det fastslått at minst ti liv reddes årlig, bare på grunn av den ulende varsleren i taket.

Forskningsleder i Sp Fire Research, Anne Steen-Hansen, understreker likevel at det er enormt behov for ny teknologi for å forebygge, varsle og slokke brann.

– Røykvarslere reagerer raskt, men en detektor som måler kullos reagerer enda raskere, og kan potensielt redde enda flere. Disse er å få tak i allerede i dag, men vi trenger alternativer som ikke har en avskrekkende pris, sier Steen-Hansen.

Risikoen for å omkomme i brann viser seg å være størst blant eldre, funksjonshemmede og rusmisbrukere. Steen-Hansen og kolleger er i ferd med å offentliggjøre en omfattende rapport som viser hvilke tiltak som må gjøres for å forebygge dødsbranner, særlig i risikogruppene.

– Sprinkleranlegg er effektivt som slokningsmiddel. Når det kommer til forebygging, bør man installere komfyrvakt, altså en kloss som varsler fra med én gang den oppdager noe som kan bli farlig. Bare det å ha en induksjonskomfyr framfor annen komfyr er et godt tiltak. Dessuten er det lurt å velge materialer i hjemmet som brenner dårlig, sier Steen-Hansen.

Sammen med kolleger skal hun over nyttår forske på årsakene til dødsbrannene i Norge. De skal analysere hver eneste dødsbrann de siste ti år.

Tok vare på kunsten

«Beppe, du vil alltid vær en del av mæ. Æ vil alltid føl styrken din når æ trend den som mest. Du e bort no, men ikke glemt. Æ veit at æ ikke får sagt det rett te dæ, men æ veit at du høre mæ».

Emilie holder tale for en fullsatt kirke.

Tove Elisabeth begraves en fredag, og Emilie er overveldet over hvor mange som har kommet for å følge henne til grava.

– Det sier litt om henne – at hun var lett å like. Mange sa de ble glad i henne allerede første gangen de møtte henne, sier Emilie.

– Hun ga mye kjærlighet, og var opptatt av å gi alle en ny sjanse. Forhåndsdømming var ikke hennes greie. Hun viste ubetinget kjærlighet – noe som kunne være på grensa til irriterende.

Tone ler.

– Jeg har kommet dit at jeg både kan flire og gråte av minnene.

På veggene i eneboligen på Lend henger det malerier signert T. Dahle. Enkelte malerier ble reddet ut av brannen. Rådet fra Tone og Emilie til andre som brått mister sine kjære, er å tørre å ta vare på minnene.

– Beppe likte å synge, og spilte inn en CD en gang. Den hører jeg gjerne på. Det er viktig for meg ikke å glemme stemmen hennes, sier Emilie.

Julebudskapet

«Har fått se hvor sårbare vi er som mennesker. I det ene øyeblikket er vi til stedet, i det andre ikke, i det ene øyeblikket lever vi. I det neste er livet over. Hva er viktig i livet? Å være til stede for hverandre kanskje? Ubetinget kjærlighet? Å lytte til en annen, uforbeholdent, virkelig høre etter. Lys og kjærlighet til alle der ute».

Denne teksten skrev Tove Elisabeth på Facebook like før jul ett år før hun døde.

Familien Dahle har alltid feiret julaften hos Beppe. De savner at hun satte fram nissene tidlig, kastet ut juletreet sent og at hun alltid lagde mat til 20, selv om bare halvparten skulle til bords.

– Jula blir nok aldri den samme etter at du har mistet noen som står deg nær, sier Tone.

– Ribba smaker ikke engang det samme, sier Emilie.

I det mørklagte bestemorhuset er det fortsatt noe som minner om jul. Biter av julekuler som en gang hang på treet ligger her og der. Innerst i stua, i et hjørne, er ei rød kule fortsatt like hel som den kvelden en liten forglemmelse endte i tragedie. Og på kjøkkenet, i vinduet som gaper uten glass, står ei julestjerne.

Men stjerna skinner ikke lenger.