Sosietetens sjekkested

I Trondheim rundt 1800 var de høyere sosiale lag mer enn klare for teater. Mange hadde hatt forestillinger i sine store hus. De ville ha mer.

Teaterbygninga ble planlagt i 1814 og stod klar i slutten av desember 1816.

Endelig hadde medlemmene i den noe eksklusive klubben, Det forenede dramatiske Selskab i Trondheim, fått et sted der de kunne være på scenen selv og i salen.

Det var et privat teater, med heiarop og diskusjon. Det var et viktig et treffsted for å bli kjent på mange vis.

Byen med internasjonal svung

– Trondheim var en by med stor selskapelighet. Handelsstanden og borgerskapet var opptatt av internasjonale trender og gatebildet og moter stod ikke noe tilbake for andre europeiske store byer. Internasjonale båtforbindelser til store handelsbyer var på plass, sier tidligere ordfører i Trondheim, Marvin Wiseth.

Han har noe drømmende i blikket når han ramser opp.

– Trondheim var en av i første byene i Norden som begynte å spise på russisk vis, en rett om gangen. Det hendte de rike serverte 40–50 retter sine selskap, med trøfler og fine viner. Intet mindre.

Mye kapital

Og det skjedde mye i Trondheim. Her fantes nasjonale holdninger. For eksempel en vest med det norske flagget på. Tsaren forbød russiske sjøfolk å gå i land her fordi det var så mye opprørsk og radikalt.

De rike hadde mye penger og et bilde på det var at Norges Bank ble lagt til Trondheim. Her var egenkapitalen stor nok.

– Noe av årsaken var innvandring, spesielt fra Tyskland på 1700 tallet. Det var kreative folk som så forretningsmuligheter. En vellykket innvandring, sier Wiseth.

– Men en slik by uten teater var feil.

– Ei perle

I løpet av 1820 -åra ble teateret i større og større grad åpnet for offentligheten og fra 1830 overtok profesjonelle danske skuespillere scenen og eierforholdene skiftet.

Bygget ble i lange perioder leid ut til omreisende teaterselskap og økonomien var mildt sagt varierende, men teater fenget borgerne.

– At byen fikk en profesjonell scene gjorde at interessen for kultur ble større. Jo mer bredde, jo høyere forbruk. Teateret var en inspirasjon for alt kulturliv i byen. Gamle scene står som ei vakker, viktig og intim perle, sier Wiseth.

Norges hovedstad

Wiseth får støtte også fra den faglige ekspertisen

– Et rikt borgerskap uten et teaterbygg var ikke mye å skryte av hverken nasjonalt eller internasjonalt, derfor var det viktig for dem å ha en møteplass der de kunne diskutere, være på scenen selv og sørge for at deres unge møtte andre gifteferdige fra andre fine familier, sier professor emeritus Thoralf Berg som har fulgt og skrevet om Trøndelag Teaters historie i årtier.

Han beskriver også Trondheim som en internasjonal by på 1800 tallet.

– I 1814 var det mange som følte at Trondheim kunne blitt hovedstaden.

Bermen slapp til

Teaterbygget og Gamle scene var i starten et lukket selskap. Etter hvert åpnet de dørene for større deler av de fine familier og senere alle som kunne betale. De trengte inntekter. 1841 fikk salen en omfattende endring og kunne ta imot flere gjester.

Balkongen ble senket og det ble bygd et galleri. Det ble stedet med billige plasser for folket oppunder taket, med dårlig luft og ikke all verdens mulighet til å se det som foregikk nede på scenen.

– Det ble også bygd egne foajeer som ga det bedrestilte publikummet promenademuligheter likevel, sier Berg.

Han beskriver situasjonen inngående i en avhandling om teateret i perioden fra 1865 til 1911.

– Galleriet var for bermen. Det foregikk utrolige ting der oppe. Kvinner kunne bli antastet, det var et støynivå som gjorde det vanskelig å høre hva som skuespillerne sa eller sang.

– Overlevde alt

De ville tilstandene gikk over. Det ble nummererte seter, publikum i alle sosiale lag ble stillere, nærmest som i dag.

– De som måtte ta til takke med de billige plassene på galleriet forsvant over til filmen og på varietéteater og revyer på Hjorten ute i Ila, forteller Berg.

Det voksende borgerskap erobret etter hvert igjen de fleste plassene på Gamle scene. Senere kom også den voksende skare akademikere på banen. Teateret tilbød akademiske kvelder.

– At byen fikk Norges Tekniske Høgskole, NTH og professorene var viktig å knytte seg til, sier Berg.

Teateret hadde også perioder med fast ensemble. De var tidlig ute i så måte. I 1861 hadde de en stab utelukkende av norske skuespillere. Det var enestående den gang i et Norge med nasjonale strømninger.

Pengene til fast stab strakk ikke til så lenge den gang, men uansett gode og dårlige tider har Gamle scene åpenbart kommet for å bli.

– Den overlevde alle endringer og kulturelle strømninger og er på mange vis enestående. Den er jo ennå i bruk og i stor grad i sin opprinnelige form, med skråscene og det hele, sier Berg.

Ibsen var der

Blant annet kan Gamle scene skryte av at Henrik Ibsen var der med gjestespill i 1854 og i 1856. Bjørnstjerne Bjørnson var der i 1858.

– Dette gjør at Gamle scene er det eldste teateret som Ibsen og Bjørnson har stått på selv, sier Berg, litt opprømt.

Og teateret hadde mange navn. Theateret, Theateret i Trondheim, Trondhjems Theater, Trondhjems Nationale Scene, Teateret og Trøndelag Teater.

Nazimotstand

Gjennom 200 år er det mange høydepunkter, men i vår tid er kanskje en av de best kjente historiene den om teatersjef Henry Gleditsch, grunnleggeren av Trøndelag Teater.

Han var med i ett av de omreisende teaterselskapene som spilte på Gamle scene og han klarte i samarbeid med private, å få på plass penger nok til å åpne Trøndelag Teater med fast virksomhet i 1937. Han ble Trøndelag Teaters første teatersjef.

Her var mange kjente skuespillere i aktivitet, og det ble mer enn et teater.

– Gleditsch frontet Gamle scene som en offentlig og sterk kraft mot den tyske okkupasjonsmakta og dens medløpere. Både i og utenfor scenen, sier Berg.

Gleditsch ble henrettet av nazistene i 1942 og teateret ble nazifisert.

– Skuespillerne og publikum svarte med boikott. Det er ingen andre norske teater som har maken til krigshistorie, sier Berg.

Gjenskape stemninga

I 1969 ble Gamle scene fredet og er i dag en del av Trøndelag Teaters nybygg fra 1997.

De markerer 200-års jubileet blant annet med forestillinga Armod og edelt sinn som gjenskaper stemninga fra 1800 tallet. Det meste skal være tidsriktig, bortsett fra talglysene.

Det er et melodrama om hvordan rikdom virker på sjelen. Om kjærlighet, kvaler, privilegier og manglende likhet for loven og om gapet mellom fattig og rik.

De har satt barokkspesialister på saken for å sikre korrekt framføring.

Direkte og tydelig

Vi møter to av skuespillerne foran speilet i sminkeavdelinga. De skal omformes fra 2016 til 1816.

– Det er en brutal omstilling og omstrukturering på ansikt og hår, sier Hallbjørn Rønning.

For den gang var det meget viktig, spesielt for de fine menn, å ta seg ut på riktig måte. Jålete, vil kanskje noen si.

Rønning spiller Peter Plum i stykket. En rik og privilegert herremann med ikke akkurat overflod av skrupler.

– Denne gangen er det ikke en spillestil vi har utviklet selv. Det er spesialistene som har koreografert oss. Enhver bevegelse er til for å beskrive handlinga. En kan nesten skru av lyden og forstå hva som skjer. Det er som en klassisk ballett.

– Overdådighet og skjønnhet er viktig. Det er sentimentalt og handler om de store moralske spørsmålene. Her antyder vi ikke, men maler med bred pensel. Direkte og tydelig, sier Jon Lockert Rohde.

Han spiller Von Cederstrøm, en svensk offiser som er landsforvist fra Sverige. Han oser av kjærlighet, men han kan ikke gifte seg med den utkårede, for han har ikke penger. Han tør ikke følge hjertes lyst.

Sterkt rasistisk

– Den verden vi beskriver er rasistisk og antisemittisk, sier Rønning.

Han mener stykket viser tydelig at historien ser ut til å gjenta seg.

– Forestillinga forteller at de viktigste drivkreftene i 1816 var, og er som nå, penger, makt og sex. Et samfunn der alt måles i penger. Til og med kjærlighet og åndelige verdier måles, i centimeter, minutter eller penger. Forestillinga peker i sin museale form på ei aktuell problemstilling, sier han.