Utestengt

De var så fine, de fotballskoa. De sto klare på hylla i gangen. En anelse for store, så hun skulle ha litt å vokse i. Jenta hadde prøvd dem mange ganger, og så frem til å få spille med vennene fra skolen.

Kontingenten i den lokale klubben var betalt. En ettermiddag i september møtte jenta og faren opp på trening.

Hun merket det med en gang. De harde blikkene. Voksne som hvisket.

Jenta følte seg ikke velkommen.

Denne dagen ble starten på måneder med ventetid og kaos.

Foreldre varslet at de kom til å ta med barna og slutte på laget om jenta begynte. Fotball- og idrettsforbund krevde umiddelbar stans av bevisst diskriminering. Idrettskrets og klubb prøvde desperat å finne løsninger.

Og ingenting av dette, absolutt ingenting, hadde noe med jenta selv å gjøre.

Rett etter at jenta hadde vært på den første treningen, så faren en e-post fra klubben i innboksen sin. I e-posten sto det at det dessverre, «på grunn av ressurssituasjonen», ikke var mulig for henne å begynne.

Ressurssituasjonen.

Faren syntes det var litt rart. Han kontaktet ledelsen i klubben for å få en mer detaljert forklaring.

Da de inviterte ham til en samtale, forsto faren at det hele hadde med ham å gjøre.

Mange i nærmiljøet var kjent med at faren til jenta hadde sonet en dom i fengsel for seksuallovbrudd mot barn.

Han var dømt for å ha lastet ned og oppbevart titusenvis av bilder og videoer som viste overgrep mot barn og som seksualiserte barn.

Etter at han ble avslørt og tatt måtte myndighetene ta stilling til hva som skulle skje med barna hans. En dom i fylkesnemnda ga ham omsorgen for barna tilbake.

Faren, som er aleneforsørger, har valgt å være åpen om hvorfor han måtte i fengsel. I nærmiljøet, blant venner og kjente. Også overfor barna sine.

– Jeg tror åpenhet er det beste og tryggeste på lang sikt, for både barna, meg og omgivelsene, sier han.

Han har skapt uro, sinne og avsky på skolen og i nærmiljøet. At mange har problemer med å ha ham i nærheten, er noe han vet han må leve med.

Men at barna straffes for det han har gjort, klarer han ikke å akseptere.

En av de som tok imot jentas far til samtalen denne høstkvelden, var Tone Holm Dagsvold. Hun er avdelingsleder for klubbutvikling og inkludering i Oslo idrettskrets.

En av lederne i klubben hadde kontaktet henne og fortalt om en sak som opprørte og forvirret ham. Den holdt ham våken om nettene. Han trengte hjelp av kretsen.

– Ingen av oss hadde vært borti en slik sak før, sier Dagsvold.

Ifølge henne var flere av de voksne på laget kjent med seksuallovbruddsdommen til faren. Og ikke minst uroen og konfliktene saken hadde skapt på skolen og i nærmiljøet. Disse hadde nå inntatt barnas fristed: Idretten.

Det var ingen enkel samtale klubbledelsen og Dagsvold måtte ta med far. Der de satt, rundt bordet i klubbhuset, måtte de fortelle ham om den enorme skepsisen. Om at flere frivillige foreldre, de med verv som trenere, lagledere og støtteapparat, hadde sagt de ikke klarte å fortsette hvis han som far ble tilknyttet laget.

– Barneidretten drives i svært stor grad av frivillige foreldre. Når det kommer utfordrende saker som krever mye, er det for mange enklest å trekke seg tilbake. Det er tungt å stå i. Selv jeg som ansatt kan synes det, sier Dagsvold til NRK.

Disse foreldrene var klare på at de ikke ville greie å være i nærheten av ham eller prate med ham. De stolte ikke på ham, mente han var utilregnelig. De greide ikke tanken på å havne i konflikt med ham.

Noen var redde for hva en person som hadde begått et slikt lovbrudd kunne gjøre med deres barn.

Eller tenke om deres barn.

Til klubbens ledelse og idrettskretsen skal disse frivillige ha uttrykt en oppriktig frykt for at foreldregruppen skulle gå i oppløsning. De mente de ikke hadde kompetanse eller kapasitet til å håndtere faren og uroen de mente han kom til å skape.

NRK har en rekke ganger vært i kontakt med flere fra denne gruppen av frivillige foreldre. Ingen har stilt til intervju.

En frivillig i klubben har imidlertid gitt noen korte, skriftlige kommentarer.

– Frivillige i idretten tar på seg verv først og fremst for å være en ressurs for at barn og unge skal ha et bra tilbud på fritiden. De færreste frivillige har kompetanse nok til å håndtere saker av denne karakter. Slik som det også var for årgangen her. De visste ikke hvordan de skulle forholde seg til situasjonen.

De ønsket hjelp utenfra.

– Generelt bør vel denne typen problemstillinger håndteres av profesjonelle, avslutter forelderen.

Klubben var avhengig av disse frivillige foreldrene. Og de hadde flere titalls andre fotballjenter å ta hensyn til.

I samtalen med far ble det foreslått at jenta kunne prøve å bli med i naboklubben. Men det ble raskt klart at dette ikke var noen god løsning. Jenta kjente ingen der.

Det var i deres klubb hun hadde venner.

Det å utestenge jenta, skyve henne over til en annen klubb, ble feil, mente Dagsvold.

Tidlig i oktober hadde også kommunen og Norges Fotballforbund (NFF) kommet på banen og var tydelige: Jenta skulle inn på laget.

Det strider mot FNs barnekonvensjon å utestenge et barn på grunn av noe en forelder har gjort.

Idrettens klare visjon er «idrettsglede for alle».

– Visjonen skal følge klubbene i alt de gjør, sier Dagsvold.

– Hun ønsket å spille i vår klubb. Våre retningslinjer er klare på at hun da skal få det. Det var ikke noe å diskutere, sier lederen i klubben.

Kretsen og klubbens ledelse startet et intenst arbeid for å få inkludert jenta.

Men de måtte gjøre det trygt for henne og de andre barna som ville spille fotball.

Og for de voksne som fryktet faren hennes.

Hvordan skulle de gå frem?

De søkte råd overalt. Hos kommunen, helsevesenet og politiet. Alle var enige i at saken var vond og vrien, og at jenta ikke skulle utestenges.

Men få hadde svar på hvordan den kunne løses.

En måned hadde gått siden første trening. Dagsvold og klubbens ledelse hadde forsøkt å finne en løsning i flere møter med de frivillige foreldrene som ledet jentelaget. Håpet var at disse skulle endre holdning.

– Men det var som å trenge gjennom en mur, forteller Dagsvold.

Hun opplevde avskyen for jentas far som intens. At flere sto fast ved at de, og barna deres, ville slutte om jenta fikk begynne.

Ingen løsning.

NRK er kjent med at de som ledet jentelaget gikk inn i høsten med oppfatningen om at jenta var tilfreds med tilbudet i en annen klubb. De skal ha fått et klart inntrykk av at alle nå var fornøyde.

Igjen ble det aktivitet på den lokale banen.

Uten henne.

Men klubbledelsen, kretsen og Norges Fotballforbund hadde ikke sluppet saken.

På den smale veien løper hun med lette ben. Hun finter nedover mot banen. Det er ingen andre der nå.

Hun er kjapp utpå etter at faren har strammet lissene. Det er vrient å gjøre det selv i den kjølige lufta.

Snart suser ballen over kunstgresset. Så viser hun faren et triks hun har lært.

Etter litt smeller ballen i mål.

Det har snart gått to måneder siden de ba om å få begynne. Noen av vennene på skolen har spurt om hvorfor hun ikke kommer på treningene.

Hun synes det er dumt at hun fortsatt må vente på å få spille med vennene.

– Jeg skjønner ikke hvorfor noen har noe imot meg og hvorfor de lar det gå utover meg. Jeg ville bare starte for å ha det gøy, sier jenta.

Hun husker godt da hun og faren kom til den første treningen i høst. Hun hadde gledet seg, men skjønte fort at det var noe.

Noe som gjorde henne urolig.

Hun fikk jo med seg blikkene fra noen av de voksne. Hun forteller at de snakket sammen lavt og intenst, mens de gløttvis så på dem. Hun husker hun ble redd for at de skulle gjøre henne eller faren noe.

– Jeg vet jo at noen foreldre ikke liker pappa. Jeg ville ikke at det skulle bli en stor sak, sier jenta.

Det var ikke jenta som var uønsket. Men med jenta ble også far involvert. Det var han noen uttrykte at de ikke greide å forholde seg til. At det føltes ubehagelig og utrygt.

Hvor mange flere av foreldrene opplevde det slik? For Dagsvold og resten av teamet som skulle finne en løsning, ble dette et viktig spørsmål.

Hverken fotballforbund eller idrettskrets kunne bestemme at jenta skulle bli med. Det har de ikke mandat til. Klubbene må selv avgjøre hvordan de vil drive.

Noen vil kanskje lure på hvorfor klubbens ledelse ikke bare satte ned foten og sagt at jenta skulle få bli med – ferdig snakka. Men så enkelt var det ikke i denne saken, mente de.

For hvem skulle ta over om ildsjelene sluttet?

Hva om mange foreldre og spillere forlot laget, slik at det gikk i oppløsning?

Hva om jentas venner sluttet, de hun hadde gledet seg til å spille med?

Og hva om saken endte med enda større splittelse i nærmiljøet?

Dagsvold og teamet måtte jobbe smart. De kunne ikke feile.

Vifta går for fullt. Gulrøtter og fiskepudding. Og makaronistuing. Det er en vanlig ettermiddag hjemme hos familien. Ut fra barnerommene kommer de, slenger seg ned på hver sin stol. Snart dingler de med bena fra litt for høye stoler. Som alle andre dager har de mye på hjertet.

De prater ivrig om hva som har skjedd på skolen. Faren lytter.

– Vet du den sangen fra Eurovision i vår, pappa, den fra Aserbajdsjan, hun som hadde flørta litt med Tix? Det høres ut som hun sier mat er herlig!

– Gjør hun det, sier faren. Alle rundt bordet ler. Mat er herlig!

Så er de ferdige. De takker for maten, fyker hver til sitt.

Faren forteller at de har funnet seg brukbart til rette i hverdagen etter at han for noen år siden kom ut fra fengsel.

De har god støtte fra skolen og hos noen i nærmiljøet. Ungene har venner. Men få får lov av foreldrene sine til å komme på besøk. Med farens fortid, skjønner familien hvorfor.

NRK har lest både dommen fra farens straffesak, dommen i fylkesnemnda som ga faren omsorgen for barna tilbake etter soning og sakkyndigrapporten.

En psykologspesialist var blitt oppnevnt som en nøytral sakkyndig av Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker for å lage rapporten.

Ifølge den, var det ingenting i saken som tilsa at barna var blitt utsatt for seksualisert atferd eller overgrep, eller at de kom til å bli det i fremtiden. Det kom også frem at faren ikke har diagnosen pedofil.

Han var dømt for å ha lastet ned og oppbevart overgrepsmateriale. Men rapporten viste at det var lav risiko for at han ville gjøre slike lovbrudd igjen. Når det gjelder fysiske overgrep, ble risikoen vurdert til ikke å være større enn hos hvem som helst andre voksne.

Konklusjonen var at faren hadde det som skulle til for å gi barna god omsorg og trygghet. Rapporten var sentral da han fikk omsorgen for barna tilbake.

Faren er klar over at mange har vanskeligheter med å akseptere at han fikk omsorgen.

I sitt forsøk på å skape et normalt hverdagsliv med barna, har han forstått at han har provosert mange. Nå i ettertid ser han at noen av valgene hans har vært ukloke og naive.

– Det at jeg har vært til stede på arrangementer har vært viktig for at barna skal få føle seg som vanlige barn. Det har vært mitt fokus, sier han.

Andre mener det annerledes: At faren bagatelliserer lovbruddene. At han har troppet opp på ulike tilstelninger og bevisst provosert. Som da han tok bilde av datteren i 17. mai-toget rett etter at saken ble kjent.

Han erkjenner at han har brukt tid på å forstå fullt ut hvor vanskelig saken har vært for mange i nærmiljøet, og hvor sterk avsky enkelte har overfor ham.

– Min troverdighet og tillit er så lav. Jeg er prisgitt mennesker som er i stand til å se forbi saken og bidra til at det skal bli gode prosesser for barna. For eksempel når de er på skolen eller i fritidsaktiviteter.

Det har han opplevd mange ganger, forklarer han.

– Men nå med fotballen var det ikke sånn.

Både han og skolen mente det ville vært så bra for jenta å begynne på fotball. Lagfølelsen, leken og lykken.

De løper ut på banen. Den ene dribler den andre. Det er blitt desember. Tre måneder har gått.

Jenta er et av to søsken som er bitt av fotballbasillen. Det andre barnet i familien har venner i en av naboklubbene og ønsket derfor å begynne der.

Men på grunn av konflikten i den ene klubben, hadde Dagsvold og idrettskretsen anbefalt å avvente oppstarten. De var redde for at frykten for faren skulle ødelegge også der.

Konflikten gikk ikke bare utover ett barn, men to.

Ute på banen er det bare søskenparet, enn så lenge. For de har en far noen ikke kan fordra.

De har ofte lurt på når, eller om, de kan begynne.

Faren har ikke kunnet svare. For saken i den ene klubben virket helt fastlåst.

Han hadde fått signaler om at noen jobbet med å få jenta inn i fotballen. Men hvilket omfang saken faktisk hadde fått, ante han ingenting om.

Ingen hadde fortalt ham at utestengelsen hadde skapt sterke reaksjoner i Idrettsforbundet, Oslo idrettskrets, Norges Fotballforbund og kommunen. Mange hadde satt andre oppgaver til side for barna.

Tone Holm Dagsvold står foran en plakat i et møterom hos Oslo Idrettskrets. Med sirkler og streker viser hun ivrig hvordan hun håper vi en gang skal lykkes med å inkludere alle barn i idretten.

Saken med utestengelsen av jenta har nok en gang vist at veien til mål er lang.

Her hos idrettskretsen har uendelig mange timer gått med til saken.

– Vi har brukt mye tid på å lytte og prøve å forstå. Vi kan ikke ignorere påstander om at noen er redde, sier Magne Brekke, generalsekretær i Oslo Idrettskrets.

Han forteller at noen av foreldrene har brukt sterke ord i beskrivelse av faren. Som at han er farlig.

– En påstand om en voksen person kan ikke bare stå uimotsagt. Vi har jo opplevd at denne saken er preget av ryktespredning uten rot i virkeligheten. Vi har ikke lykkes i å finne dokumentasjon på at påstandene er begrunnet i faktiske forhold, sier Brekke.

Det tok en hel høst før de hadde planen klar:

Tidlig i desember hadde de skaffet penger slik at de kunne lønne en ekstratrener med solid erfaring innenfor barne- og ungdomsarbeid. De hadde skaffet penger også til en miljøarbeider som skulle være kontaktperson til faren, slik at andre ikke måtte forholde seg til ham.

Gode og trygge løsninger for barna krever nemlig økonomi som få klubber har innen barneidretten.

– Noe som er blitt mer og mer klart for oss, er at storsamfunnet og idretten ikke har de virkemidlene som trengs for å løse slike saker. Vi har ikke god nok kompetanse, sier Brekke.

Ønsket var å presentere saken og planen på et foreldremøte der alle foreldrene til stede. Ikke bare de som allerede hadde uttrykt så klart at de ikke ønsket familien på laget.

Ville gruppen godta planen? Kunne jenta endelig få bli med? Eller ville alle slutte og laget gå i oppløsning?

Å møtes fysisk var en forutsetning. En så kompleks og følelsesladd sak kunne ikke tas digitalt. Møtedatoen var satt. Men så kom omikron og Norge havnet i en vinterdvale.

Det nærmer seg jul. Snøen har lagt seg på Ullevål stadion. Utenfor står det «Sterkere sammen» i store fonter.

Vegg i vegg med den nå snødekte banen ligger Norges Fotballforbund, NFF. Fagansvarlig for Fair play og inkludering, Rasmus O. Semmerud, har brukt mye tid de siste månedene på å få jenta inn på laget.

– Min første reaksjon da jeg hørte om saken, var at utestenging av henne ikke er greit. Barn skal ikke holdes utenfor på grunn av noe foreldrene har gjort. Det er ikke bare imot det vi og klubbene skal stå for – det er også et grovt brudd på idrettens barnerettigheter som baserer seg på FNs barnekonvensjon, understreker Semmerud.

Han peker på prinsippet om at når straffedømte har sonet ferdig, har de gjort opp for seg.

– Dette er en veldig kompleks sak, og vi har forståelse for at noen i miljøet ikke synes det er greit. Men hverken en dom eller konflikter mellom voksne skal gå utover barn, sier Semmerud.

Mange klubber i Norge profilerer seg tydelig med visjonen «Fotball for alle».

Semmerud mener denne saken viser at det kan være lang avstand fra ord til handling.

– Idretten møter jo verdigrunnlaget sitt i døra her, sier Semmerud.

Han mener saken viser hvor viktig det er at klubbene står støtt i sitt verdigrunnlag. Dette skal ligge til grunn for klubbens avgjørelser. Klubbene skal være «sjef».

– Slik det ser ut for oss, er det en liten foreldregruppe som har motsatt seg å inkludere jenta og fått støtte fra klubben på det, sier han.

– Men hvis jenta begynner, vil kanskje andre barn måtte slutte, fordi foreldrene synes det er vanskelig. Betyr ikke det at disse barna blir ekskludert?

– Nei, da misforstår folk hva idrett for alle er. Sier vi nei til jenta, har alle de andre barna et tilbud, og én ikke. Sier vi ja til jenta, har absolutt alle et tilbud. Så kan alle velge å si ja eller nei til det, forklarer Semmerud.

Han forstår at klubben er redd for å miste viktige ressurspersoner, som bidrar frivillig og som et idrettslag er helt avhengige av.

– Men om det er voksenpersoner som ikke ønsker eller vil forholde seg til klubbens verdisett, er det ingen menneskerett å være trener i et idrettslag, sier Semmerud.

– Denne saken burde vært løst da den kom opp i september. Jenta burde fått vært med fra første trening hun møtte opp på – parallelt med at klubben fikk nødvendig støtte fra idretten, fortsetter han.

To barn sto fortsatt utenfor. To barn med fotballskoene klare.

I flere tiår har Knut Hermstad jobbet med mennesker som har begått seksuelle overgrep, overgrepsutsatte og andre som er berørt.

Han har erfart at de sterke følelsene knyttet til personer som har begått slike lovbrudd ofte er basert på frykt og avsky. Ikke en reell risiko for at personen skal gjøre noe ulovlig igjen.

– Dette er veldig kompliserte saker. Det er naturlig at det skapes en frykt for at egne barn vil bli utsatt for noe, sier Hermstad.

Saker som omhandler seksuelle overgrep mot barn utfordrer våre moralske instinkter.

– Når noen gjør alvorlige brudd på det som er akseptert eller ansett som riktig og bra, reagerer vi med moralsk fordømmelse og tilbaketrekkelse. Det er en naturlig, men også viktig, reaksjon.

Den følelsen og det instinktet må vi anerkjenne, sier Hermstad:

– Men vi må også involvere fornuften og være villige til å se nyansene i slike saker.

NRK har bedt Hermstad sette seg inn i farens straffesak og saken som ga ham omsorgen for barna. Han har lest både sakkyndigrapport, dommen fra Fylkesnemnda og dommen i straffesaken.

Når en tidligere dømt person har fått tilbake omsorg for egne barn, er det etter grundige vurderinger gjort av fagpersoner og gjennom dom, forklarer han:

– Det er vanligvis gjort et forarbeid som er så solid at det er god grunn til å stole på konklusjonene i det arbeidet som er gjort.

Hermstad har tillit til konklusjonene i denne saken.

At barn skal oppleve represalier på grunn av noe faren har gjort, mener han er ekstremt problematisk.

– Det er skadelig for barnet, og represaliene vil ikke gi den beskyttelsen de i utgangspunktet var tenkte å skape.

På generelt grunnlag mener han det i slike konflikter er viktig å få inn fagfolk for råd og informasjon som gir en realistisk forståelse av situasjonen.

– Det er beklagelig at slike situasjoner skal få utvikle seg fritt, sier Hermstad.

Tone Holm Dagsvold kjørte i januarmørket mot møtelokalet. Etter omikron-dvalen var det omsider mulig å samles igjen. Møteinnkallelsen var sendt ut noen dager før, til alle foreldrene.

De skulle presentere planen. Håpet var å dempe uro og frykt, og få en felles forståelse for at ingen barn skal holdes utenfor, uansett hvilken bakgrunn de eller foreldrene har.

Dagsvold så ut over forsamlingen. Det var godt oppmøte.

NFF innledet med å snakke om fair play og verdier. De hadde bidratt til å finne en ekstern trener og hjulpet med penger slik at klubben kunne lønne vedkommende. Nå kom NFF med en klar anbefaling – og forventning – om at klubbens fotballstyre og lagets ledelse tok ansvar for å få inn jenta.

Likevel gikk ikke møtet slik Dagsvold hadde håpet. Det var etter et følelsesladd innlegg fra henne det ble kaos.

– Jeg sa at min opplevelse var at noen i idrettslaget egentlig ikke ønsket å ha jenta inn. Jeg uttrykte blant annet at det er svært problematisk når en klubb som profilerer seg på gode verdier som inkludering, ikke lever opp til disse verdiene, sier Dagsvold.

Noen ble svært provoserte. Sterke følelser og opphetet diskusjon førte til at møtet ble avsluttet.

Gruppen med foreldre som er kritisk til far, mente Dagsvold skapte stor splittelse i foreldregruppen.

NRK er kjent med at det ble levert en klage til Norges idrettsforbundet på måten Dagsvold har håndtert saken på.

Norges idrettsforbund har behandlet klagen. Konklusjonen var at Dagsvold ikke har gjort noen regelbrudd:

Møtet denne januarkvelden endte uten løsning.

Dagsvold og teamet fikk likevel et viktig svar. Et svar som sørget for at de klarte å holde motet oppe.

For det satt mange foreldre i møtelokalet som mente det var selvsagt at jenta og faren skulle inkluderes. For mange var dette første gang de hørte om konflikten.

Disse mener at noen få hadde talt for alle, og reagerer sterkt på det.

– Vi har skjønt at det er en liten gruppe i gruppen som har gitt seg selv mandat til å ta en avgjørelse uten å involvere oss andre overhodet. Jeg kjenner meg ikke igjen i holdningene og oppførselen enkelte har uttrykt i denne saken, sier en av dem.

Generalsekretær Brekke i Oslo Idrettskrets mener å ha fått et klarere bilde av holdningene i foreldregruppen:

– Det er blitt tydelig for oss at det er et fåtall, en kjernegruppe med veldig sterke stemmer, som har vært toneangivende her. Det var mange på møtet som av hele sitt hjerte ønsket å få det til.

NRK har ikke fått noen av de kritiske foreldrene til å svare på dette.

En av lederne, som har vært tett på det aktuelle fotballaget, sier dette:

– Spenningen i foreldregruppen er høy. Vi bruker relativt mye energi på å rydde opp i at klubben må være sjef, ikke foreldrene. Det er ikke jentene som er problemet her, det er de voksne.

Men kretsen og klubben så nå at de nærmet seg en løsning for å få jenta inn på laget.

Etter et halvt år. Et halvt år utenfor.

– Det er lengre tid enn vi kan forsvare, sier Brekke.

Samtidig vil han berømme den lokale fotballklubben som tok kontakt og ba om hjelp.

Saken har utfordret klubben på en ny måte.

– Når det er så vanskelige saker, må man summe seg. Vi prøvde å finne løsninger og var opptatt av å gjøre det beste for jenta, sier lederen i klubben.

Nå i ettertid ser de at de burde satt ned foten tidligere og vært tydeligere på hva de som idrettslag står for.

Først i februar kom beskjeden.

Flere foreldre hadde vært tydelige: De sto klare for å ta jenta imot. En av dem meldte seg frivillig til å være kontaktperson mellom faren og laget. Det ble altså ikke nødvendig å lønne en miljøarbeider. I kombinasjon med den ekstra treneren, skulle den frivillige kontaktpersonen skape trygghet for alle på laget.

– Det er helt fantastisk at vi har fått på plass ekstra ressurser rundt dette laget. Dette er fantastiske mennesker som skaper trygghet, og med engasjement vi skal lete lenge etter, sier lederen i klubben.

Ingen har sluttet på laget på grunn av konflikten, etter hva NRK får opplyst av flere. Men det er noen som synes det er svært vanskelig at faren får være på stadion.

For jenta skal få kjenne på stoltheten av å ha pappa på tribunen.

Men han vil aldri kunne ha en rolle i driften av laget.

– Det har vært tungt for barna å bli holdt utenfor slik. Men løsningen de har kommet med nå, med kontaktpersonen og den nye treneren, synes jeg er veldig bra. Nå bare prøver vi – og så håper jeg hun vil trives, sier jentas far.

Søskenparet skulle endelig få spille fotball. De skulle begynne i hver sin klubb.

I den ene klubben gikk prosessen fint, barn og far ble raskt tatt godt imot.

I jentas klubb ble det altså mer krevende.

Lederen som har vært tett på laget understreker at konfliktene ikke bare handler om jenta og hennes far. Det er mer. De er overhodet ikke ferdige med oppryddingen, sier vedkommende, og tar selvkritikk:

– Vi har ikke vært gode nok på å synliggjøre at klubben må være sjef.

NRK er kjent med at det i kjølvannet av saken er satt i gang et omfattende arbeid med å rydde opp i hvordan klubben og årgangen forholder seg til Norges idrettsforbund sine lover og retningslinjer rundt drift av barneidrett.

– Jeg er glad vi ikke ga oss og nå er jeg veldig fornøyd med at vi endelig har fått det til, sier Tone Holm Dagsvold.

Lette ben løper inn på feltet. Latter og triksing. Presise tilslag. Så dundrer ballen i mål.

En liten flokk med jenter og en trygg trener tok godt imot henne denne dagen.

Jenta hadde gledet seg til å begynne på fotballaget.

Nå fikk hun endelig kjenne på lagfølelsen, leken og lykken.