Mia Hjerpbakk

HØYDEPUNKTET: På toppen av Mount Kenya får Mia oppfylt en av sine mange drømmer. Kontrasten til det som venter kunne ikke vært større.

Foto: Privat

På toppen av livet

Kort tid etter at Mia når toppen av Mount Kenya sammen med klassekameraten Simen, dør de begge i en tragisk bussulykke. Ett år etter finner familiene deres styrke og trøst i hverandre.

Tine Nilsen
Journalist
Håvard Karlsen

«Jepp, vi nådde toppen av fjellet i går morges, vi hadde fint vær og fikk soloppgangen på fjellet. Nå har vi akkurat kommet ned, så vi kjører tilbake til Nairobi seinere i dag før vi drar videre til Tanzania.»

Det er 22. februar 2014. Mia smiler fra øre til øre og sender tekstmelding til mammaen sin for å fortelle at de klarte det. Sammen med kompisen Simen og de andre elevene fra Valdres folkehøgskule har Mia klatret til topps på Afrikas nest høyeste fjell. Nesten 5000 meter over havet løfter 19-åringen hendene over hodet og stråler av lykke. Simen(20) er like stolt. Sammen har de oppnådd det som for dem var selve høydepunktet med turen til Afrika.

Hjemme i Trondheim svarer mamma Ingrid Halgunset på meldingen og gratulerer datteren.

«Gratulerer med besteget topp! God tur til Nairobi og Tanzania. Hele Afrikaturen er sikkert en opplevelse for livet!». I det hun sender meldingen, knyter det seg i magen hennes. Livet? Var det et rart ord å bruke, undrer hun, men slår det raskt ifra seg. Lite vet hun da om beskjeden hun snart skal få.

Elsket livet

Ingrid Halgunset

GODE MINNER: 'At jeg skal takle eventuelle kriser i livet og komme meg gjennom dem styrket,' skrev Mia som et av målene sine i en skoleoppgave. - Det er en stor inspirasjon for meg nå, sier mamma Ingrid Halgunset.

Foto: Håvard Karlsen / NRK

På rommet til Mia ved Valdres folkehøgskule noen måneder tidligere er forberedelsene i full gang. Hun og Simen er elever ved idrett- og bistandslinja, og sammen med de andre klassekameratene setter de snart kursen mot Afrika. Der venter et tre uker langt opphold hvor elevene blant annet skal besøke barnehjem og få et innblikk i hvordan utviklingsarbeid foregår.

– Dette skoleåret var midt i blinken for Mia. Hun hadde en grenseløs omsorg for andre, og var utrolig snill og raus, forteller pappa Morten Hjerpbakk, som bor med sin nye familie og Mias to halvsøsken i Tønsberg.

Mia skriver huskelapper for få tatt med seg alt til turen. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, det skal bli en bra tur for den livsglade og målbevisste jenta.

– Havregrøt og rett i koppen. Én sekk på flyet, en større sekk og en bag for selve turen.

Det er mamma Ingrid som leser høyt fra lista hun har funnet blant tingene til Mia.

– Mia absorberte verden på alle vis, enten hun satt hjemme eller var på reise. Drømmen var å se, lære og oppleve mest mulig, forteller moren.

Sjokket

Toget ruller sakte inn på Elverum stasjon. Det er snart ett år siden Mia og Simen døde, og et halvt år siden sist Ingrid traff foreldrene til Simen. Åpne armer og gode klemmer varmer på perrongen denne kjølige februardagen.

– De vet alt om opp -og nedturene, sier hun og trekker pusten. Det er godt og nødvendig å treffe andre i samme situasjon. Kontakten med dem levendegjør barnet ditt.

Simen Rismyhr Engelund

BLIR ALDRI GLEMT: Simen har sin egen plass i stua hjemme i Heradsbygd. Savnet etter den sporty og populære gutten er stort.

Foto: Håvard Karlsen / NRK

Hjemme hos Jan-Petter Engelund og Hilde Rismyhr Engelund i Heradsbygd tenner de lys. På bordet står et bilde av Simen.

– Ett av de få hvor han smiler så vi ser tennene hans, humrer faren, før tankene går tilbake til den skjebnesvangre dagen.

Skiskytterstafetten er akkurat over i Sotsji, og Norge er snytt for OL-medaljen. Da banker det på døra i Elverum, samtidig som telefonen til Ingrid ringer i Trondheim. Ingen er forberedt, og budskapet kommer som et sjokk.

– Jeg trodde presten kom for å selge lodd, forteller Hilde. I stedet får hun og mannen vite at yngstemann er død.

Ingen gråter eller sier noe.

– Det var nok en form for sjokk. Det første jeg tenkte på var om forsikringen var i orden. Helt uvesentlig og ulogisk, minnes Jan-Petter.

I Trondheim er det kun timer siden Ingrid hadde hatt sms-kontakt med Mia. Knærne svikter i det rektor ved Valdres folkehøgskule forteller at Mia er død. Ingrid har mistet sitt eneste barn.

Fra drømmetur til mareritt

Bussen som var involvert i ulukka i Kenya

BUSSULYKKEN: Mia, Simen og den afrikanske sjåføren dør da minibussen deres kolliderer med en lastebil. Åtte andre elever fra Valdres folkehøgskule blir skadet.

Foto: Ap Photo

1039 nordmenn døde i utlandet i fjor. Mia og Simen ble to av dem. Bestevennene omkom da bussen de satt i kolliderte med en lastebil.

Ulykken skjedde da lastebilsjåføren mistet kontroll over kjøretøyet og havnet i motsatt kjøreretning. Sjåføren var den tredje som mistet livet.

Mias mamma og pappa bestemmer seg raskt for å dra til Kenya. Det er viktig for dem å få se og ta ordentlig farvel med datteren.

– Mia var preget, men jeg snakket henne fin. Jeg snakket og snakket helt til hun ble like fin som hun bestandig har vært, sier Ingrid.

I Nairobi møter de familien til Simen for første gang.

– Jeg skjønte fort at dette var noen jeg kom til å trenge framover, sier Ingrid.

Sammen i sorgen

Å miste et barn er det verste foreldre kan oppleve. Det finnes mange måter å takle en slik livskrise på.

Det er viktig å finne balansen mellom det å nærme seg sorgen og samtidig holde nødvendig avstand, forklarer Atle Dyregrov, som er leder for Senter for Krisepsykologi.

Sorgen blir forlenget hvis man bare er nær. Går man hele tiden bort fra den, er det prosesser som ikke blir bearbeidet og som blir liggende der som noe man ikke får grep om.

Simen Rismyhr Engelund

OMSORG: Simen og Mia fikk mange sterke opplevelse på skoleturen til Kenya. Her holder Simen ett av barna fra et barnehjem de besøkte i Nairobi.

Foto: Privat

På Elverum blar Ingrid, Hilde og Jan-Petter i album og ser videoer som er laget etter Afrikaturen. Møter som dette er til uvurderlig hjelp og støtte for dem.

– Ingen kan fullt ut forstå hva det vil si å miste noen på denne måten. Men det kan Ingrid. Vi kjenner følelsene og forstår hverandre på en spesiell måte, sier Jan-Petter.

Vissheten om at de ikke er alene er livsviktig for dem, som under skoleavslutningen ved folkehøyskolen.

– Klassevennene til Mia og Simen er en fantastisk gjeng. Selv om vi ikke har møttes så mye i ettertid, betydde de svært mye for meg i tida etter ulykken, sier pappa Morten.

På scenen står over hundre elever i full vigør og synger «Vi er venner for livet». I salen sitter stolte foreldre, klare til å hente hjem sine. Men foreldrene til Mia og Simen har ingen å hente.

– Det er enormt tungt å tenke på at av alle disse, er det akkurat ditt barn som ikke kommer hjem. Hadde jeg ikke sittet sammen med Hilde og Jan-Petter er jeg redd jeg ikke hadde klart det, sier Ingrid stille.

LES: Minnestund for Mia og Simen

Tomrommet

Mia og Simen

GODE VENNER: Her er Mia og Simen like før de skal gå opp på Mount Kenya,

Foto: Privat

Det nærmer seg ettårsdagen for ulykken. Kroppen merker at noe er i gjære, og stemningen hjemme hos familiene er mer spent enn vanlig.

– Jeg kjenner meg mer urolig og nedstemt. Det er vanskelig å konsentrere seg om alt det andre. Mia er fortsatt en del av livet vårt, og vi snakker mye om henne, både rundt middagsbordet og når vi opplever ting hun ville ha vært en naturlig del av, sier pappa Morten Hjerpbakk.

Noen dager er gode, mens andre, når savnet tar overhånd, er fryktelig tunge.

– Du tar deg selv i å være sterkere enn du tror du er. Men når bølgene kommer kan du bli som en liten baby som ligger i fosterstilling og alt er bare vondt, sier Ingrid.

Smerten og tomrommet i etterkant er en helt vanlig reaksjon, ifølge psykolog Atle Dyregrov, som har arbeidet mye med familier som har mistet et barn. Spesielt vanskelig er det når barna står på terskelen til voksenlivet.

Det mange opplever som godt er at venner av barna kommer på besøk. Det er fint å ha liv i huset igjen, og møte dem som kjente de man er i glad. Samtidig er det vondt fordi det man savner i hverdagen blir så merkbart, sier Dyregrov.

Mia og halvsøskenene

FORBILDE: Her leker Mia med småbrødrene sine under vinterstormen i 2011. – Jeg husker fortsatt klemmen jeg fikk da hun reiste fra oss siste gangen. Når jeg lukker øynene kjenner jeg den fremdeles. Hun ga fantastiske bamseklemmer, sier pappa Morten Hjerpbakk.

Foto: Privat

I Trondheim står døra inn til rommet til Mia åpen. Ingrid har den slik for å bli vant til at ingen er der, og for at det ikke skal bli så tøft hver gang hun åpner.

Hva skulle du ha gjort uten meg, husker jeg Mia sa. For å berolige henne svarte jeg; Jeg skulle ha klart meg, men ikke så bra som sammen med deg. Kanskje er det akkurat det jeg føler nå. Jeg klarer meg, men ikke så bra som med Mia.

Ingrid Halgunset, mammaen til Mia

Når savnet er på sitt vondeste, skriver hun. I tillegg henter hun overskudd ved å trene, og når vemodet skal ut, tillater hun seg selv å gråte. Ingrid snakker mye om det som har skjedd, og samtalene med Simens foreldre er som terapi.

– Jeg gråter, men helst alene. Jeg kan se på bilder og høre på musikk. Da griner jeg litt, forteller pappaen til Simen.

Livslangt bånd

Turene til kirkegården har blitt mange det siste året. Denne formiddagen er også mammaen til Mia med for å tenne lys og legge ned blomster på grava til Simen. Skriften på steinen lyser imot dem; Et kort men lykkelig liv.

– Vi vet at han var veldig fornøyd og glad da ulykken skjedde. Det er fint å vite at han hadde det godt mens han levde, sier pappa Jan-Petter.

– Mia var også på et vis på toppen av livet sitt, i hvert fall hvis vi tenker på det i ettertid, tilfører Ingrid.

For Ingrid, Hilde og Jan-Petter ble det å miste det kjæreste de hadde i livet, begynnelsen på et livslangt vennskap.

Foreldrene til Mia og Simen

STØTTER HVERANDRE: Jan-Petter, Hilde og Ingrid greier også å le når de møtes, og finner stor glede i å bringe fram minnene de har av ungdommene sine. Dette gir dem styrke til å fortsette livet uten dem.

Foto: Håvard Karlsen / NRK
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+ Del på epost