Da Idun fløy til fjells for å redde flokken

Sigbjørn Frengen (30) strammer stroppene på den store blå sekken sin. Det er senhøst og han har pakket ned varme klær og proviant i tillegg til et lass med voksent kamerautstyr.

Han har hørt om den historiske begivenheten i 2013 da den lille moskuskalven Idun ble fløyet til fjells i en kasse for å slutte seg til den ville flokken med artsfrender i grensefjella.

Hun skulle bidra med friske gener, føde kalver, og dermed redde Sveriges og EUs eneste ville moskusstamme fra utryddelse.

Nå vet ingen hvor Idun og de andre dyrene er, og ingen tar ansvar for dem. Verken svenske eller norske myndigheter bryr seg om å holde den sjeldne flokken under oppsikt.

Sigbjørn dytter sekken inn i bagasjerommet på bilen utenfor huset sitt i Rennebu og setter kursen mot svenskegrensa med et helt spesielt mål for øye.

Han er krystallklar. Han skal ut på leting og finne ut om Idun fortsatt er i live.

– Jeg er nok litt mer enn gjennomsnittlig interessert i moskus, smiler Sigbjørn.

Helt siden han var barn har han vært fascinert av det mytiske urtidsdyret, og i fem år har han hatt som jobb å oppsøke det. Han er moskusguide på Dovrefjell og tar med seg turister til fjells for å vise dem de fremmedartede skapningene.

Noen mils vei før han når svenskegrensa, stopper Sigbjørn bilen utafor et stort rødt hus like ved fylkesveien. Der bor frilansjournalisten Roald Evensen. Han var der da Idun ble sendt til fjells, og har fulgt henne helt fra fødselen.

Roald kan fortelle historien om hva som skjedde da en moskusflokk kom gående forbi for femti år siden, og kanskje sette Sigbjørn på sporet etter Idun.

Flokken som rømte fra Dovrefjell

Det hele startet en høstdag i 1971. Myrene lyste i rødt og gull så langt øyet kunne se da fem store urtidsdyr på Dovrefjell fant ut av de ville flytte på seg.

Det dyrene ikke visste, var at det femti år etter fortsatt skulle være etterkommere etter dem i grensefjella, og at en av arvtakerne, Idun, skulle få en hovedrolle.

I det nye landet ga de folk hakeslepp, for der i strøket hadde folk aldri sett så merkelige dyr før. Ikke siden istiden har det vært moskus i Sverige, så dette var sensasjonelt.

Opptur og nedtur for flokken

På svensk side var det mange som på samme måte som Sigbjørn ble dypt fascinert av de sjeldne dyrene.

De fem som kom ble etter hvert til mange, og hvert eneste individ ble registrert og fikk navn.

Det var Åsa, Selma og Pitareq, Willy, Linda, Sofie og mange fler.

– Jeg gikk meg på flokken tilfeldig i Femundsmarka på syttitallet, og ble helt frelst. Siden da har jeg vært ute utallige ganger og sett til dem, forteller Roald Evensen.

I Sverige fikk Roald kontakt med andre ildsjeler som fulgte moskusen tett.

Om vinteren holdt flokken til på svensk side av grensa, om våren dro de over til Norge. Der fødte de kalvene sine og holdt til til høsten kom, år etter år.

– Det er fint å møte noen som følger dyrene på individnivå, og jeg har jo skjønt at Idun er det viktigste individet av dem alle, nærmest en reddende engel, sier Sigbjørn.

Flokken i grensefjella vokste seg større og større etter at de kom i 1971. På det meste, midt på åttitallet, talte de mer enn tretti dyr.

Men det hadde sine utfordringer å være en stor familie. Uten nytt blod, ble det innavl i flokken. Det førte til sykdom og død.

I tillegg ble de forstyrret av snøskutertrafikk og annen menneskelig ferdsel. Da det ble satt i gang kalking i fjellet, ble mange av dem forgiftet og døde.

Svenskene skjønte at de måtte hjelpe til hvis flokken skulle overleve.

Redningsaksjon for moskusen

Ildsjelene måtte hindre at nysgjerrige dro til fjells for å se på urtidsdyrene og forstyrre dem.

De fikk tak i dyr fra dyreparker andre steder og anla en moskuspark, «Myskoxcentrum», der folk kunne oppleve dyrene på nært hold, men der det også foregikk avl og forskning. De trykte de eksotiske dyrene til sitt bryst, og i Härjedalen ble moskusen maskoter og et varemerke for området.

Men i fjellet var det krise. EUs eneste moskusstamme var i ferd med å dø ut. I 2013 var det bare sju dyr igjen, og de trengte sårt nytt blod.

Det var da Idun kom inn på banen.

Idun hadde andre gener enn dyrene i fjellet, og lyktes det å få henne til å bli drektig med en av de ville oksene, ville hun føde kalver som kunne sikre framtida. Om planen lyktes eller ikke, ville bety et være eller ikke være for moskusen i Sverige.

Aldri før hadde en moskus født i fangenskap, blitt satt ut i det fri.

Innunder toppen av fjellet Brattriet i Härjedalen i Sverige satte helikopteret den brune kassen stødig ned. Ved siden av sto et titalls mennesker med store boblejakker og tårer i øynene. Det var dyrevenner og journalister, fotografer og naturoppsynsmenn, og de visste at de var med på en historisk begivenhet.

Ut av kassen tumlet Idun med sin raggete pels, sin lyse krøllete pannelugg og sine små horn på hver side av hodet.

Hun så seg forvirret rundt i noen sekunder før hun la på sprang som ei geit oppover fjellsida.

Nå gjaldt det bare at flokken som holdt til litt lenger opp i fjellet ville ønske nykomlingen velkommen inn i familien. Ingen kunne vite sikkert hvordan det kom til å gå.

Hva skjedde med Idun?

Sigbjørn har kommet til moskusparken i Härjedalen der Idun ble født. Det er åtte år siden hun ble sendt til fjells med helikopter. I parken bor fortsatt Iduns mamma Helga sammen med kalvene sine og en håndfull andre moskusdyr.

– For en vakker skapning! Så nær moskusen kommer jeg aldri på Dovrefjell, sier Sigbjørn.

Det er den lille kalven Helax han beundrer. Den tre måneder gamle søtnosen er Iduns lillebror. Men hva med Idun selv, har hun også blitt mor og hvordan har hun det nå?

Matmor Ida Näslund vet svaret, i hvert fall deler av det.

– Vi vet at Idun fødte sin første kalv året etter at hun ble satt ut i fjellet, forteller hun. Siden tror vi hun har født kalv hvert år. Vi er kjempestolte av henne!

Men ingen har sett flokken på mange måneder. Vanligvis får Ida rapporter fra jegere eller turgåere som kan ha sett noe, men dette året har det vært magert med observasjoner.

Derfor vet verken Ida eller andre hvordan det står til, og om Idun i det hele tatt lever.

Verken svenske eller norske myndigheter har ansvar for dyrene, som faller mellom alle stoler. Som fremmed art er de ikke «svenske», og i Norge er det bare Dovremoskusen myndighetene tar forvaltningsansvar for.

– Hvis dere finner Idun og kan rapportere om at hun har en kalv med seg, så blir vi jätteglada sier Ida, og får Sigbjørn til å våkne.

Å spotte moskus er hans spesialitet. Nå får han blod på tann.

Men Ida er ikke like optimistisk. Sjansen er minimal for å finne dem mener hun. Fjellområdet er stort og utilgjengelig.

Tilbake til Norge

Sigbjørn drar tilbake over grensa igjen og setter kursen mot setra Ljøsnåvollen ved foten av Viglfjella nord for Femunden, sommerreviret til moskusen.

Der møter han Ingrid Melien som er budeie og turistvert for fotturistene som overnatter på den idylliske setra

– Det har vært lite å se til dem, forteller hun.

Ofte får hun rapporter om moskus fra folk som kommer ned fra fjellet, men dette året har det ikke kommet mange.

– En av sønnene mine så noen dyr for flere uker siden, sier hun, men de kan jo ha gått langt av gårde siden da.

Ingrid er heller ikke særlig optimistisk på Sigbjørns vegne.

Som om ikke det var nok, går værvarselet ut på stiv kuling og snøbyger i fjellet.

Til fjells i dårlig vær

Noen hundre høydemeter og et titalls sure byger lenger oppe i fjellet, kan Sigbjørn ta fram kikkerten. Her oppe har det lagt seg et fint lag med snø. De store steinene i landskapet er svarte og kan ligne på moskus alle sammen.

Men så ...

– Er det ikke? Eller er det? Det må være ferske moskus-spor!

Det har gått et par timer siden han kom opp over tregrensa, og Sigbjørn har gått noen kilometer østover mot Viglskaftet og svenskegrensa som Ingrid sa han burde gjøre.

Det er ofte der moskusen står utover høsten, hadde hun sagt. Og nå ... helt tydelige spor av flere dyr. Et lett snølag fra den siste bygen har lagt seg over avtrykkene i snøen, men Sigbjørn er ikke i tvil, nå er han i hælene på dem.

Den strie vinden står rett imot. Det må være ti -femten sekundmeter minst. Men nå har han kommet til et ideelt sted med god utsikt. Å glane i kikkerten og saumfare terrenget nøye er alfa og omega, vet han.

Han kan se flere kilometer østover mot reingjerdet og riksgrensa mot Sverige nå. Det er store svarte steiner i snøen overalt, og små hauger i terrenget som et dyr lett kan gjemme seg bak, men en kilometer unna ... er det ikke noe som ligner.

–Der er de!

– Rører det ikke på seg?

Hjertet hopper i brystet på Sigbjørn. Først ett dyr – ku og kalv, går det an?

– Nå MÅ jeg bort og se!

Den lille kilometeren bort til området der dyrene står, går unna. Glemt er sur vind og snøfokk. Her er det ingen tid å miste.

Trolig har de lagt på vandring mot Sverige der de har vinterreviret sitt. Sporene tyder på at de har gått et godt stykke uten å beite.

Men akkurat nå har de lagt seg ned for å raste – eller kanskje for å vente på Sigbjørn?

Sju dyr – akkurat like mange som de var da Idun ble satt ut. Den erfarne moskuseksperten mister helt munn og mæle. For han er det dagligdags å se moskus, slik han gjør på Dovre året rundt, men dette – det er noe helt annet.

Iduns gener har holdt liv i den lille stammen de siste årene, hun har definitivt gjort jobben sin.

Sigbjørn tror likevel at flokken er avhengig av nytt blod og dyrevenner som Ida hvis den skal overleve.

Kanskje er den lille årskalven den siste som blir igjen.

– De som er så heldige som meg, og får oppleve disse dyra, bør nyte øyeblikket litt ekstra, sier han rørt mens Idun reiser hodet mot øst og lunter videre over bakkekammen med kalvene sine hakk i hæl.

Om få år kan eventyret om moskusflokken i grensefjella være over.

Roald Evensen døde brått få uker etter at Sigbjørn hadde vært på besøk. Heldigvis rakk han å få se bildene av Idun og moskusflokken som han hadde slik omsorg for gjennom alle år.