Mens vennene drar på hytta for å slappe av, drar Marit Heldal til Hellas for å hjelpe.

Barnehagestarteren

Mens vennene drar på hytta for å slappe av, drar Marit Heldal til Hellas for å hjelpe. Nå har hun bygd en naturlekeplass for flyktningbarna på Lesvos. Og hun har «Gjengen i ryggen».

– Hjemme hadde jeg en voksen datter som hadde forlatt redet. Hvis ikke jeg kunne hjelpe, hvem kan det da?

Det er tidlig desembermorgen og Marit Heldal står foran en gruppe førsteårsstudenter ved Dronning Mauds Minne høgskole for barnehagelærerutdanning. Hun snakker om den plutselige overbevisningen hun fikk da hun ved en tilfeldighet møtte den irske pensjonisten Imelda på Lesvos i september i fjor. Rundt dem på fortauskafeen sprang det unger med store øyne, som tagg. Den godt voksne kvinnen hadde startet en barnehage i flyktningleiren Pikpa. Imelda fortalte om barn som oppførte seg som ville dyr. Hun trengte hjelp. På flyet hjem modnet tanken.

Heldal snakket med sjefen sin, og sa at dette måtte hun bare gjøre. Det var på tide å «æksje litt». Hun holdt et adventsarrangement for å samle inn penger til barna i leiren, og kom til Lesvos tidlig i januar.

Gikk inn i leken

Denne vinteren ble øya rammet av det verste snøværet på 40 år. Den første helga hun var der døde tre mennesker av forgiftning i naboleiren. De hadde fyrt opp et gassbluss inne i teltet. Heldal var forberedt på at det ville bli tøft, at hun kom til å møte mennesker med triste historier fra både krig og flukt.

Hvordan man håndterer barn og skaper en god barndom oppfattes forskjellig i ulike kulturer. Heldal innså at hun ikke satt på alle svarene. Likevel kunne det være frustrerende å ikke bli hørt. Hun kom tross alt fra en høgskole for barnehagelærerutdanning og hadde faglig ballast. Men hun fikk ikke gehør for å rydde opp i den rotete «isboksen», den lille containeren som var barnehagelokale, fylt opp med «plastræl fra rike mennesker som har tømt skapene sine og sendt det nedover». Men det hun kunne gjøre, var å være tettere på barna. Etter ti år som «papirpedagog», gikk hun igjen ned på gulvet og lekte – masse.

– Det var en stor overgang å gå tilbake til direkte arbeid med barn, men jeg fikk veldig god kontakt med flere av dem, og lærte veldig mye – både om deres situasjon og meg selv.

Åpnet i oktober

I leken med barna så hun også hvor trist det lille uteområdet var. Like ved lå en liten skog. Heldal fikk den rotnorske ideen om en naturlekeplass. Uværet på øya sist vinter gjorde at en mengde trær blåste over ende, og med god hjelp fra en kollega og tidligere studenter ved skolen fikk hun bygd en lekeplass av naturmaterialer. I oktober åpnet barnehagen Mikros Dounias midt i flyktningleiren. Her leker både greske barn og barn med flyktningbakgrunn.

– Det er viktig. Her er vi i demokratiets vugge, Hellas. Hvis mennesker skal lære å respektere hverandre, så må vi starte med barna.

Marit Heldal - Årets trønder-finalist 2017
Foto: Rune Petter Ness / Adresseavisen

Ikke redd for det vanskelige

Og mens OnklP og de fjerne slektningene sang om indre demoner i «Styggen på ryggen», fikk Marit Heldal med seg «Gjengen i ryggen». 3. desember holdt de et adventsarrangement med rundt 800 besøkende. Det kom inn over 300 000 kroner til drift av barnehagen. Nå er planen å få ordnet bedre toalettforhold for barna, gjøre noe med vanntilførselen til barnehagen, og dessuten sikre lønn til de to greske lærerne Katerina og Giannis.

– Målet er at barna skal få oppleve en mest mulig normal hverdag, hvor de kan leke og være med andre barn. Det er mange utfordringer, og barna som bor i leiren har opplevd ting barn ikke skal oppleve. Mikros Dounias gir disse barna en trygg plass hvor de kan starte arbeidet med å bearbeide de vonde opplevelsene. Vi trenger alle rom til å bevege oss og nærhet til natur er fint for traumebearbeiding, sier Heldal.

Hun sier hun ikke er redd for å gå inn i det vanskelige. Hun ble skilt for elleve år siden fra Nils Heldal. Sammen med den tidligere NRK-profilen, som nå leder reklamebyrået Bennett, har hun datteren Ragnhild. – Vi har fått til et godt samarbeid, og Nils er fortsatt en ekstremt viktig person for meg. Både med kritiske innspill og trøst, når det trengs. Vi har vært gjennom noen runder med tøffe ting hver for oss, og støtter hverandre så godt vi kan, forteller Heldal.

Mormor Randi Hegstad i Leksvik var en trygg havn da Heldal vokste opp som skilsmissebarn i Trondheim på 70-tallet.

– Hun ville vært fornøyd med det jeg gjør. Hun var veldig opptatt av rettferdighet og jeg hørte henne aldri si et skjevt ord om noen.

Hellas vs. hytta

Hun sier det er litt rart å skulle bli nominert til Årets trønder, hun som har vært en «toillball all sin dag». Da hun gikk på «Katta» ble hun del av et miljø hvor det var «om å gjøre å være minst mulig på skolen og mest mulig på byen». Café 3b var en av stamplassene. Det ble også mange intense diskusjoner på Erichsen i Nordre gate.

Marit Heldal - Årets trønder-finalist 2017
Foto: Rune Petter Ness / Adresseavisen

– Jeg har lært mye av gode venner i uformelle læringssettinger. Det er fortsatt viktig for meg, sier hun.

På 80-tallet var hun engasjert i mangt og stilte gjerne opp i demonstrasjoner.

– «Det var litt ja til nei, og nei til ja», illustrerer hun.

– Så fikk jeg tidlig barn og livet ble mer rutinepreget i mange år. Men hele tiden tenkte jeg at jeg skulle bidra igjen, den dagen datteren min klarte seg på egen hånd. Nå har jeg venner som er i småbarnsfasen, og som drar på hytta i helgene. Hverdagen tar mange av oss. Folk har hus og hjem og lån. Ikke alle har den samme fleksible jobbsituasjonen som meg. Sånn som vi har innrettet oss blir en jo ikke ferdig med småbarn før en skiller seg, finner seg en ny og begynner på runde to, sier hun og smiler.

Om overskudd

– Dessuten har vi fått et arbeidsliv hvor det forventes at vi skal stå på døgnet rundt. Rettighetene våre blir jo undergravd, alt som vi kjempet for er i ferd med å forsvinne. Vi skal passe oss litt, sier 46-åringen.

– Og det gir mindre rom for å gi til andre?

– Ja, fordi du er så jækla sliten. Du har ikke overskudd, ikke sant. Så er man opptatt av at man skal trene, for det gir overskudd. Du skal gjøre noen ting for deg selv der også. Ja, det er fint det. Men det fins flere ting som gir overskudd, sier Heldal.

Hun tror det blir behov for barnehagen på Lesvos i mange år fremover og er takknemlig for all støtte fra arbeidsgiveren, venner og ukjente.

– Jeg tror også mange liker at de kan bidra til noe helt konkret, og får en følelse av hva det handler om. Det er mye faenskap der ute, men det skjer også bra ting, sier Marit Heldal.